Huleboere og andre mindre husvante

For en stund tilbake sa jeg til en venn; Jeg er ikke en borg å erobre, jeg er et hus å bo i.
(Det handlet om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Å være hjemme er fint. Det er godt å se familie og venner. Samtidig minner det meg på at de jeg er glad i er spredt over flere land, at jeg er usikker på hva som er kongstanken min og at jeg ikke aner hvor jeg vil være om to år, hverken fysisk eller psykisk.

Men altså, min venn svarte: Ja, jeg vet, du er det. Men noen menn vil enten erobre borgen eller bo i telt.
(Hun snakket om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Hva er vitsen, bror, hva er vitsen, søster? Hvorfor er det fristende å erobre en borg, måtte jobbe for å eie en diger steinbygning (som koster masse å varme opp) når det finnes masse ledige, innflytningsklare hus? Hva er vitsen med å bo i telt når man kan bo i hus? Det er ingen vits. Hvis man først er så heldig å ha alle tingene sine (jobb, venner, liv) i nærheten av huset og samtidig kommer over ens med huset, flytt inn.

Det gjelder å ikke gjøre det så himla vanskelig.
Og ikke noe kluss med huserobring. Det hører ikke hjemme i denne sammenheng.

Frihetens vesen

Å ta seg friheten.
Det er det man sier. Man tar seg friheten.

Frihet blir ikke gitt. Frihet blir tatt.
Det er det som er hemmeligheten med frihetens vesen.

Nostalgi, del 2

Det skjedde i de dager at Lillebror, Paps og Hanna slacket rundt og gjorde veldig lite. Dette skjedde mens andre familier møtte familie de ellers sjeldent så, for å spise fet mat og oppdateres på hvem som hadde gått med det siste året. Utpå kveldinga foreslo Lillebror at de skulle ta en runde spill. Så så de litt mer på tv. Etter en stund foreslo Lillebror igjen at de skulle ta en runde spill. Hanna fikk ånden over seg og tittet i hyllene. Der lå stigespillet, Geni og ludo.

Det var noen filmer der i nærheten som var dekket av støv. Med ett stod Herrens engel foran henne og foreslo at de heller skulle titte på noen gamle familiefilmer. Hun ble overveldet av redsel. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke! Se, disse filmene forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: For ca tjue år siden ble det født dere to barn i tigerens by; de var søte, de var morsomme. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne noen filmer som er svøpt i støv.» Aha, tenkte Hanna, det må være disse filmene her.

Da englen hadde forlatt henne og vendt tilbake til himmelen, sa Hanna til Lillebror og Paps: «La oss sette opp det gamle filmutstyret for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg å finne frem lerret og fremviser, og fant filmene som lå støvet ned.

Da de fikk se dem koste de seg veldig. De viste bilder fra en svunnen tid der mor og far enda ikke hadde startet å farge håret sølv, men gikk rundt med manker av brunt løvehår. Hanna løp og løp og stoppet bare for å la vann og sand ta plass i en spade, før hun løp videre og helte vann og sand på et sandslott lenger oppe. En tid der Martin hadde kritt hvitt hår og ikke kunne prate. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Lillebror fyller 1 år.Hanna kjører motorsykkel.

Nostalgi

Det er fint å være hjemme i jula.
Jeg bor på pikerommet.
Her i huset er det mange minner.På kjøkkenbenken fant jeg den gamle favoritt-kassetten min, The Beatles - Help! Det var litt ensomt å digge The Beatles da jeg var åtte år.
I skapet står Turtles-koppen min fra barndommen. Den funker fortsatt like bra.
I 1995 var familien i tyrkia. Der drakk vi eplete og spiste akkar. I tillegg startet vi å bruke bogazici på hendene etter at vi hadde vasket dem. Desinfiserende godlukt. Det kjøpte vi med oss hjem. Etter et par måneder hadde vi nesten brukt den opp. Kollektivt tenkte antakelig familien hver for seg at vi måtte spare de siste edle dråpene. Bogazicien står fortsatt på badet.
På veggen henger blant annet disse bildene.
Det øverste bilde viser Marie som sover sittende. Det ble tatt i en periode vi sovnet en del sittende. Jeg forestiller meg at det var fordi vi var redde for å gå glipp av noe.
Det nederste bildet viser meg i giraffkostymet. Det er fra utkledningsfesten jeg hadde da jeg fylte 20 år. På hylla står favorittveska mi fra videregående, en ødelagt gammel radio og en lp-spiller som ikke funker. I stua (bak døra) står det en rød tv fra 60-tallet. Den funker heller ikke.

Ikke til så mye annet enn å huske hvor jeg har vært.

God jul!

Eventyr: Teknisk museum

På tirsdag var Eivind, Marius og jeg på Teknisk Museum. Der (og på veien dit) lærte vi litt og opplevde en del.Marius brukte klippekort alene for første gang.
Marius kommer opprinnelig fra Kristiansand. Eivind kommer fra Akershus, men han har vært i Oslo før.
Vi fant Teknisk Museum ganske lett. Utenfor stod det en isblokk. Marius prøvde å slikke på den.Vi fikk gummistøvler og gikk i 10 cm vann for å lære om klima.
Eivind ble overasket og frustrert over hvordan ståa er og hvor lite vi gjør for å redde verden.Marius viste frem partytrikset sitt til fremmede. Han kan bøye bena veldig langt bakover til hver sin side.Vi trykket på knapper. En del ting frungerte og det var gøy.Da vi satt ved et piano nede i vitensenteret begynte en ansatt å rydde rundt oss. Jeg spurte når det stengte. Kl fire, sa hun. Hva er den nå, spurte jeg. Den er sju på fire, svarte hun. Så løp vi gjennom bil-, fly- og telefonavdelingen, og rakk bare så vidt å sitte i en bil og peke på et fly.

Det var en veldig fin dag.

Singel

Jeg tror problemet mitt er at jeg ser etter den mannlige versjonen av meg selv.
- Jente, 22 år

I helgen var jeg ute på vift med noen venninner i Tigerstaden, i et grisehus på Majorstua. Fabelaktige frøken Færden hadde logisk nok satt ytterskoene sine i gangen, bak en dør. Der skulle de stå til hun skulle gå, men da hun følte reisetrangen var skoene borte. Ute i gangen samlet det seg flere reiselystne og en dame som så julebord ut spurte Hva driver du med? Jeg leter, svarte fabelaktige frøken Færden. Jeg har mistet skoene mine. Å. Ikke de? spurte julebordet, mens hun pekte mot føttene til Færden.

Eh. Nei.

Hjem til jul

Julekatten ønsket meg velkommen hjem.Verdens koseligste katt.

Å finne sin plass

En times kjøring fra Trondheim våkner jeg av at billettøren napper meg lett i ermet. Han spør om hvor jeg skal, jeg skal til Oslo. Toget står stille og det har det gjort en stund, noe er feil på skinnene lenger fremme, vi må kjøre buss. To timer går før bussen kjører fra Støren. Vi har brukt tre timer Trondheim-Støren, verdensrekord feil vei.

Nå kjører vi buss og det er en grunn til at jeg kjøper togbillett hver gang, men jeg husker ikke lenger hvorfor. Bussen er varm og jeg har to seter for meg selv, jeg koser meg og ser ut vinduet, på Norge - verdens vakreste land, på solnedgangen, klokken har allerede rukket å bli ett.

Det er ganske fint å kjøre buss med “de som skal lenger sør enn Hamar”. Vi er så tydelig i samme båt, eller buss i dette tilfelle. Det har bundet oss sammen, opplevelsen av venting på Støren, der tiden står nesten stille. Det føles som vi er en skoleklasse på tur, det er fin stemning i bussen. Vi prater ikke sammen, altså, vi blir ikke godt kjent, vi utveksler ikke historier om andre ganger vi har måttet kjøre buss for tog eller tog for buss eller trikk for bane eller hva som helst. Men vi leser hverandres aviser og det er en del som ser på den filmen jeg ser på. Jeg tror ikke de får noe særlig ut av det, for den er delvis uten tekst. Selv jeg som hører lyden sliter litt, for den er på engelsk-russisk-ukrainsk.

Men den er veldig fin og handler ikke om kjærlighet (bare litt), om å misforstå og forstå hverandre og om å finne noe viktig fordi andre har levd før oss. Historisk sus, altså. Sånn tenker jeg at livet er. Det handler ikke om kjærlighet (men litt), om å forstå hverandre når man misforstår og om å finne sin plass i det historiske suset. Å skjønne at vi er små i den store sammenhengen, men det har alle vært og det har likevel eksistert store tenkere.

Som Margaret Mead (og Martin Svarva) har sagt: Never doubt that a small group of individuals can change the world, indeed it’s the only thing that has.

Varm

I vinterjakken min minner jeg om et blåbær i feil sesong.
Men jeg er varm.

Kald

Ute: -6
Under: Dundyne.
Over: Dyne.
På: Pysjbukse, stor t-skjorte og ullsokker.
Ved siden av: Varmepute.

I morgen: Pluss pledd og flanell sengetøy.

Min logikk, del 2 (Mindre om livet, mer om hverdagen)

Jeg har begynt å høre på radio. P2. Skikkelig hyggelig om morgenen.

Forleden dag var det en lengre reportasje om varmelamper. De bruker mye strøm, de koster oss mange penger. En gutt ble spurt; Synes du det er greit at vi bruker penger på dette? Ja, svarte han. Så lenge jeg er varm. Og det er jo ikke mine penger. He-he-he.

He-he-he, er du på ordentlig? (4 real, som de sier i USA.)
Hvem sine penger tror du det er da?
Tror du caféeierne tenker; I dag vil jeg sannelig at røykerne skal være varme. Det vil jeg så mye at jeg betaler varmelampestrømregningen av min egen lomme.

Neppe.
Det er du og jeg, bror, som betaler for at røykerne skal være varme. Ute. Mens de røyker ting som sannsynligvis skader kroppene deres. Og våre.

Strømregninga blir høyere og da koster kaffen mer. Det er dine penger. Og mine.

Fredag

05/12:
Verdens lengste dusj, tid til å kle seg fint og ordne håret.
Middag på RAMP med Andrew.
Ligge i sengen og tenke jeg er fri.

06/12:
Tid til å sitte lenge på Dromedar med Marte.
Hjemmelaget middag med Anne-Ma.
Sy-kveld og radio.

07/12:
Jobbe med Styreting på biblioteket.
Hjemmelaget middag med den nye i kollektivet.
Sosialisering på Storås.
Dans!

Juleferie.
Hver dag føles som fredag.

Min logikk

Man MÅ ingenting.

Men hvis noen må noe,
så må vi være i livene til hverandre.

Eksamen

enten går det bra
eller så går det over

It´s a jungel out there

For noen helger siden hadde jeg finbesøk fra Oslo. Jeg har skrevet om det før. Nå skal jeg skrive om det igjen.

M-dog, spanjolen og jeg var på tur i et hus og etter hvert i en jungel. I jungelen så vi på to stykker med briller som kranglet. Vi satt på rekke og rad og tittet frem og tilbake mellom brilleslangene og deres slitne argumentasjonsrekker. Spanjolen var konsentrert i blikket, men til slutt måtte hun innrømme at hun ikke skjønte hva de snakket om. M-dog pekte og oversatte som seg hør og bør.

They´re fighting over who´s got the smallest dick. And he´s winning!

Ingen brilleslange hadde skarp nok tunge til å slå tilbake, og stillheten senket seg over jungelen.

Spanjolen lo.
Kampen hadde en vinner.Min definitive favoritt musikal på kassett. Da jeg var 5, da jeg var 15 og sannsynligvis holder det seg et par år til. Bildet er hentet fra www.fbut.org.

En fin førjulstid

I går fikk jeg en lapp fra posten om at det hadde kommet en pakke som var for stor til postkassen.
I dag fikk jeg en lapp til fra posten om at det hadde kommet en pakke til som var for stor til postkassen.

Begge pakkene hadde mistenkelig lik størrelse som en sjokoladekalender og hadde mistenkelig lik skrift som henholdsvis moren og faren min.

Jeg minnes vagt at jeg var litt furt for at jeg ikke fikk kalender i fjor.
Nå har jeg tre.Tusen takk!

1.desember

Endelig 1.desember!
I dag var det et sjokoladelys i kalendern.

Jeg er ikke voksen før jeg er for gammel til sjokoladekalender.
Heldigvis har jeg selvstendig økonomi og kan prioritere som jeg vil.

Hanna bruker større deler av språket, del 8 (1. og 2.)

1.
Jeg er ung og lovende, sa jeg.
Jeg er kanskje ikke så lovende.
Jeg er kanskje ikke så ung heller.
Hvor gammel er du? spurte han.
23 år, sa jeg.
Det er da ingen alder, sa han.

Det er da ingen alder. Inn i språket med det.

2.
- Jeg tror du ville likt henne. Hun er...
- Ordentlig?
- Neinei, ikke ordentlig, hun er skikkelig.
- Uff, skikkelig!?
- Ja. Eh. Hva er du?
- Jeg er ordentlig.
- Åja. Da mener vi forskjellige ting. Hun er... Helstøpt.

Helstøpt. Inn i språket med det.

Ung & lovende

There are some who are born scared, afraid and not willing to show some sack or guts. We eat those people for breakfast.

Romeo og Hanna

For et par timer siden gikk strømmen i hele huset. Jeg fant frem en lighter og følte meg delvis frem til kjøkkenet der Master-G og Pamela stod og tittet ut av vinduet. Jeg tente noen stearinlys og gikk opp på rommet mitt igjen der jeg tente noen flere. Nå skal jeg sannelig få spilt litt på tangentene, det har jeg ikke gjort denne uken, tenkte jeg og tente noen stearinlys ved keyboardet mitt. Det elektroniske keyboardet som selvfølgelig trenger strøm for å virke. Nei, da kan jeg sy litt i stedet for, tenkte jeg. På den elektriske symaskinen min. Sannelig godt at jeg har en liten macbook som er nyladet, tenkte jeg og klappet på Olivia (den heter det). Men hva var dette? Internett, borte? Det elektroniske internettet. Så satte jeg meg ned med gitaren, som for det meste har støvet ned siden jeg kjøpte keyboard i august. Flaks: Romeo (den heter det) er halvakustisk.

Etter en halvtimes tid kom lyset tilbake og jeg fortet meg å skru det av.
Det er ikke hver dag jeg tenner stearinlys og tar meg tid til Romeo.Gitaren ble navngitt ut fra følgende kriteria: Det må passe i setningen "Jeg kan ikke, jeg skal hjem til guttenavn". Det er kanskje på tide at keyboardet og symaskinen får navn snart.

Fuglen

For en del måneder siden skrev jeg om at jeg drepte en due. Det viste seg å være løgn. Jeg har aldri latt løgnen stå i veien for en god historie. Men forleden dag ble jeg nesten nødt til å drepe en fugl på ordentlig og da følte jeg på alvoret. (Universet, Livet, De store ting, det alvoret der.)

Når jeg kom til busstoppet fredag morgen lå det nemlig en fugl på bakken, rett ved siden av busskuret. Den lå på ryggen og kavet med vingene, så jeg gikk bort til den og ga den hjelp til å komme rundt på magen. Den fortsatte å kave. Rart, tenkte jeg. Den har sikkert glemt å fly sørover og nå er det for kaldt til å fly.

Oj, sa to gutter som kom forbi. Den har det ikke bra. Nei, sa jeg. Den har nok flydd i glasset, sa de og så på hverandre. Skal du eller jeg tråkke på den? Tråkke på den, sa jeg. Må alle fugler som flyr i glasset dø? Nei, sa den ene gutten. Men den har drukket noe. Drukket noe? Nei, brukket noe. Å, sa jeg og skjønte alvoret. Denne fuglen skulle dø og nå diskuterte guttene med øynene hvem som skulle korte ned på lidelsene.

Jeg kjente at feminsten i meg ville si at jeg kunne gjøre det, for ingen av guttene ville det og jeg synes det er fint at menn har blitt myke og er mer skeptiske til å tråkke på småfugl. Men før vi fikk sagt noe mer sluttet fuglen å bevege vingene og hodet sank mot snøen. Et siste rykk, og så var livet forsvunnet.

En ting er å se en overkjørt due, en katt i veikanten, noe som allerede er dødt.
Men det er sjeldent man overværer at livet slutter.

Ja, da slapp vi det, sa guttene og syklet mot Gløshaugen.
Jeg satte på Come Fly With Me med Frank Sinatra.
Det ble ikke så fint som jeg kunne ønske.

Hjallis

Lørdag
Lesing på Dragvoll: Gå til og fra buss.
Kakao på Gløs med Nils: Gå rundtomkring.
Middag hos Anne-Ma: Gå hjemmefra til Møllenberg.
Kirke: Gå til sentrum.
Kakao hjemme med Gayan: Gå hjem.

Det har snødd.
Det har regnet.
Ingen har ikke strødd.
Nå går vi som på skøyter rundt i Trondheim!Busskø i Trondheim.

I did it my way

I dag gikk jeg hjem fra Dragvoll. Jeg hadde følge en stund og så gikk jeg alene. Jeg hadde følge den første delen (som egentlig er ganske fin, men mye lenger enn man tror) og gikk alene den andre delen (som er penest når det er snø og lite trafikk). Jeg hørte på Frank Sinatra og gikk cabaret-gange.

Da jeg gikk i 10.klasse samlet klasseforstanderen alle jentene og snakket om baksnakking. Dere burde skamme dere, sauehoder, sa hun. Hanna er den eneste i dette rommet som kommer til å gå ut av ungdomsskolen med ryggraden i behold. Jeg var sikkert ikke den eneste som gjorde det (hadde ryggmargen i behold, altså), men det var veldig hyggelig å bli trukket frem på den måten. Jeg minnes at jeg så på det som en mulighet til å rødme. Veldig hyggelig.

Når jeg kom til det siste krysser tok jeg the road less traveled. Vanligvis pleier jeg å gå rett ned, men det er fordi jeg pleier å gå til byen og ikke mot Samfundet. I dag tok jeg til venstre. Store fortau, god cabaret-plass. Ingen hjemme i husene og mulighet for allsang med busker og andre vekster langs veien. Jeg møtte en kamerat og fikk en klem. Jeg så en fin hund. I took the one less traveled by, and that has made all the difference.

Det er sånn hver gang. Det har alt å si, det med hvilke vei man tar. Hva man velger å gjøre. Hva man velger å si. Hva man velger å ikke si.
How come no-one told me
All throughout history
The loneliest people
Were the ones who always spoke the truth
Det synger Kings of Convenience om.
Og jeg tenker at man trenger ikke være ensom. Man er ikke alene om det. Selv på the road less traveled by kan man finne noen som gir bort en klem.

I observe

Hva er din gave?
Jeg er flink til å se. Den siste måneden har jeg blant annet sett:

- en veske med en blekkflekk i bunnen
- en bitteliten baby som hadde like fin hud som mammaen sin
- en jente på bussen som beveget munnen til musikken i øretelefonene
- en gutt på datasalen som så på en TV-serie på en data mens alle andre skrev oppgave
- en bok med tørket kaffesøl
- noen som hadde gått seg vill på Clas Ohlson
- en gutt som hadde klippet seg selv og hadde tre hårstrå som var lenger enn resten
- tre jenter som var like høye, lignet på hverandre og lo sammen

Hva kan jeg bruke det til? Vet ikke.
Men det er sannelig menneskelig og vakkert.
Og en jente med en skilpadde på hodet.

Dancin´ Feet

Fredag fikk jeg besøk av min venn M-dog fra Oslo. Spanjolen (som jeg bor med) hadde bursdag, og etter en bedre middag dro vi til et rundt, rødt hus for å føle på livet. Vi var ikke de eneste som følte på ting; I bodegaen var det et par som følte på mer enn de kanskje burde i offentlighet og på do var det noen som følte på magesyre i halsen. 80-tallsfest trekker alltid flere unge enn vanlig til det runde, røde huset.

Vi gjemte oss i en jungel og så på at to stykker med briller kranglet. Den ene hadde sølt øl på den andre for noen uker siden, og nå ville den andre ha hevn. I en gren hvor han var sikret seier. Vi stilte spørsmålstegn ved poenget med å konkurrere hvis det skulle være på den måten.

Vi løy til fremmede om uvesentlige ting da vi latet som vi var diplomatbarn med oppvekst i Spania, indignert over at vi ikke så spanske ut fordi vi var blonde. Neste morgen da vi spiste frokost lo vi godt av gårsdagen, spiste yoghurt og drakk te med visdom.

Da jeg igjen var på vei til det runde, røde huset for å lage møte om Eventyr fant jeg et kort i postkassen. Det var fra Davis, myspacevennen min som tegner fint. Han er på reise i Europa (på vei hjemover til Seattle nå, men tar livet som det kommer) og kan ikke det ekte etternavnet mitt. Derfor er kortet adressert til fornavn+myspacenavn; HANNA Dancin´ Feet.

Jeg kan godt hete Hanna Dancin´ Feet.
Føttene mine kan ikke stå stille av glede fordi jeg har det så bra.

Utforsk!

For en stund tilbake fant min venn DJen en foruroligende lapp på butikken mens hun stod og ventet på at jeg skulle ankomme. Da jeg ankom så hun redd ut og uten et ord pekte hun, så jeg forstod at jeg skulle lese. Tannlege, stod det i overskriften. Har du en hemmelig drøm om å være tannlege? Da kan du prøve deg på meg. Blablabla. Så: For ekstra betaling kan du også trekke tenner. En tann koster 100 kr.

Ok, tenkte vi og sa det høyt. Det var rart.

Men interessant. Noen dager senere hadde vi bestilt time og var på vei til en leilighet i sentrum. Vi ringte på og ble sluppet inn. Oppe i leiligheten hilste vi på "pasienten", en jente på vår egen alder; tynn, lyshåret, litt skjeløyd. Hun tok på seg en hvit frakk og satte seg i en stressless, som hun tippet bakover. DJen var tilbakeholden, hun hadde hele tiden vært skeptisk til prosjektet. Jeg liker ikke å ta inn i munnen til fremmede, hadde hun sagt og jeg hadde tenkt at det var bare en måte å bli kvitt den redselen.

Jeg gikk bort og tittet inn i munnen til jenta. Hun hadde ganske grei ånde og var flink til å holde munnen åpen. Ok, sa jeg. Det var to tenner vi ble enige om? Hun nikket og gurglet. DJ. Gi meg tangen, kommanderte jeg og følte meg som en tannlege. DJen rakk meg tangen og lot meg ta den første tannen. Litt blod ble det, men det var en tøff pasient vi hadde med å gjøre. Hun hadde gjort dette før. Så, det var ikke så ekkelt, var det vel? sa jeg og snudde meg mot DJen. Hun ristet på hodet og tok i mot tangen. Du trengte nesten ikke ta inni munnen hennes. Fin og svær tang, dette her, sa hun mens hun veide den i hånden og satte i gang med tann nummer to.

På vei hjem hadde vi det riktig trivelig, selv om vinteren hadde gjordt sitt inntog og det var kaldt ute. DJen hadde overvunnet sin redsel for fremmedes munner og jeg hadde følt meg som en tannlege. Det hadde vært en vellykket dag.

På oppfordring

Min adresse:

Hanna Hvattum
Klostergata 6
7030 Trondheim

Jeg godtar post fra hele verden.

Motstand

Fjesboka. Jeg har ikke skrevet om den før og jeg skal antakelig ikke gjøre det igjen. Men nå har grunnleggerne vært ute og sagt at målrettet markedsføring skal gjøre fjesboka til en reklamefinansiert pengemaskin. Et program skal hjelpe annonsørene å annonser målrettet ved hjelp av informasjon brukerne har oppgitt i sine profiler.

Under aktiviteter står det på min profil band mimé og på interesser har jeg listet opp fletting, insekter og snekring. En venn byttet for en stund siden ut alle aktiviteter og interessert med stalking.

Målrettet reklame?
Send det vår vei!
Jeg er nysgjerrig på hva vi får.
Jeg søkte egentlig på stalking på googles bildesøk, men så kom jeg på Power Rangers. Da jeg var liten lekte vi at vi var dem og løp rundt i skogen. Nå får de lov å være symboler på motstandskampen. Mot målrettet reklame.

Hanna bruker større deler av språket, del 7

Mens Styret satt og spiste middag på lørdag begynte vi å snakke om fødsler. Siri, som går medisin, fortalte at for å komme seg ut må babyen flytte mye på seg; først sånn, så sånn, så må den gjøre sånn med nakken og så sånn. Hun viste med hendene og hodet. Men det skjer

Automagisk

sa hun.

Automatisk.
Magisk.
Automagisk.

Mmm.
For et fint ord.Automagisk.

Post

Forleden dag lå det et brev/en pakke i trappa hjemme. Det stod Hanna Hvattum på det/den. Jeg tenkte hurra. Jeg lot brevet/pakken ligge litt for å godtgjøre seg, men så kom jeg på at det hadde reist langt og sikkert ville åpnes. Oppi lå det et veldig hyggelig brev og en troika-sjokolade. Det var fra Marie.

Dette er en oppfordring.
Mer post.
Til meg.Legg post i meg...

Jeg elsker å ha tid til å sitte i Edgar en hel kveld og bare prate.
Jeg elsker når gledesrop fyller Daglighallen, de fotballglade smiler og jeg føler deres glede (fordi sånn er jeg).
Jeg elsker å gå hjem mens snøen laver ned.

Trondhjem - mitt hjem.

Drømmemann

Fredag kveld går DJ Marte, O-dog og jeg på konsert med Oscar Danielson. Det er stearinlys og mann over 30 med midtskill og langt hår. Det er vakkert. Vel ute kjøper vi siste cd´en og blir stående å prate. Det kommer bort en fremmed gutt med blå genser (tror jeg).

- Var dere på konserten?
- Ja.
- Den var bra, ass!
- Veldig bra.
- Jeg fikk en sånn følelse av glede, du vet, inne fra hjertet!
- Hvordan glede da?
- Sånn... Våryr. Også midt på høsten!

I løpet av denne samtalen skjønner gutt med blå genser (tror jeg) at han kunne sagt noe annet. Kanskje han skjønner det fordi jeg bryter sammen i total latterkrampe og nesten ikke klarer å stå på beina. Kanskje han skjønner det fordi han ikke er døv (tror jeg) og selv hører hva han sier. Okke som; Han går.

Strengt tatt var det ingenting feil med samtalen. Den var morsom. Den var underholdende.
Men man vil ikke ha en gutt som ikke kan le av seg selv.Æææ, jeg kan ikke se!

Hanna bruker større deler av språket, del 6

Hanna bruker større deler av språket var i utgangspunktet et prosjekt for å utvide mitt vokabulær. Jeg sier mye inkluderende morsom, nord for moralsirkelen, hambus, sjofelt og lureri, så det har vært riktig så vellykket.

I dette tilfelle er det litt annerledes, ordet jeg bruker i større grad enn før er

prokrastinere

og det er ikke fordi jeg har et sterkt ønske om å bruke ordet mer eller fordi det er så vakkert (selv om det er et ganske pent ord, det får en femmer av meg), men fordi det faller seg naturlig å utvide vokabulæret med et ord man bruker så mye tid på å utføre. Jeg prokrastinerer mer enn jeg gjorde før og vokabularet har tatt konsekvensen av det.

På wikipedi kan man lese følgende:
For the person procrastinating this may result in stress, a sense of guilt, the loss of personal productivity, the creation of crisis and the chagrin of others for not fulfilling one's responsibilities or commitments.

Jeg lider kun av loss of personal productivity og kunne ønske at jeg hadde en smule sence of guilt. Jeg kan alltids ønske meg det til jul. Men jeg vil heller ha en t-skjorte med denne påskriften fra threadless:Jeg burde lagt meg for lenge siden.
Men jeg utsatte det.

Fornemmelse av galla

Du våkner klokka ett og er ikke overraskende uthvilt.
Du går til butikken for å handle tomater og på veien treffer du en bekjent i kjole og hvitt.
Du åpner lommeboka og der ligger det en dalje. Du pleier å ta av daljene når du danser.
Du går fra butikken i nr 2, og stopper ikke før du står utenfor nr 8. Du minner deg selv om at du bor i nr 6.

Du har en fornemmelse av galla.
Men det kan ikke stemme.
Du er en flittig student som stod opp klokka ni for å dra på forelesning.
Du trente vekter på fengselstoma før du dro på skolen.
Det regnet boller og du spiste tre stykker til frokost.
Det kan ha vært en drøm.
Pose! Definitive spor av galla på kamera mitt.

Take a look where?

Til mine venner som går på Dragvoll:

Se etter fyren ikledd en t-skjorte med teksten I´m not a doctor, but I´ll take a look.
Dere er herved utfordret; Be han ta en titt på fyll inn den rareste sykdommen dere har hørt om eller en kroppsdel han ikke forventer.

Forslag til starten på en samtale du kan fortelle meg om senere:
- Hei, kan du ta en titt på noen vorter jeg har på storetåa?

I dag

Jeg spiser pita med kjøtt, oliven, tomat og aioli til middag.
Jeg går i bursdagsselskap og får vondt i smilemusklene.
Jeg leser Du er et dyr, Viskovitsj før jeg sovner.

Jeg er heldig.
Jeg er glad.

I min tid

I helgen har det vært H-helg på UKA. Husfolkets-helg. De nettopp-ferdige, de litt-gamle og de aktive Samfundet-funkene har funnet veien tilbake til vide og trange gangene for å se revy, spise god mat og forfalle en smule. Og snakke om seg selv; I min tid...

På fredag var det tydelige spor av fest da jeg kom til kontoret. Ikke bare inne på kontoret. Litt nede i trappa la det knust, brunt glass og rester av serpentiner. Foran meg gikk det en jevnaldrende med sine foreldre. Jeg fikk en intens trang til å forklare at vi ikke bare fester, at vi jobber mange timer i døgnet, gratis, for intet annet enn verdien av vårt eget arbeid og en brus i ny og ne. Det pleier ikke se sånn ut alltid, sa jeg høyt og de snudde seg. De så på meg, de så på gulvet, de så på meg igjen og svarte: I min tid... Da så det alltid sånn ut.

Ah, det historiske suset av gamle Husfolk på Huset.

Be happy

Jeg mistenker at det er en hippie-munk som har skrevet lappene på lakris-teposene mine.
I dag stod det: May your inner self be secure and happy.

It may.

So please; Be happy.

Bedre forhold med feminister

Denne uken har jeg lest en nyhet på Aftenposten.no. En nyhet som ikke er en nyhet fordi jeg visste det fra før, men det er greit å ha forskerne i ryggen. Ifølge en amerikansk studie går romantikk og feminisme hånd i hånd. Menn med feminist-kjærester har mer stabile forhold og større seksuell tilfredsstillelse enn menn med ikke-feministiske kjærester, sier artikkelen.

Ikke så ukult å være feminist lenger da, kanskje?Feminism is evil heter dette bildet. Det er hentet fra siden The Church Impotent som antakelig mener at Jesus ville vært sammen med en ikke-feminist. De mener antakelig også at Jesus ville stemt Bush.
Jeg er ikke overbevist.

Bliss

Bliss is a constant state of mind, undisturbed by gain or loss står det på teposen min når jeg legger den i tekoppen. Jeg har nettopp lært meg å kjenne på følelsene mine og når jeg først har startet å kjenne etter er de ganske mange. De er ikke undisturbed by gain eller loss eller noe annet. De er disturbed hele tiden, og det er helt greit.

Før var det ikke greit. Før var jeg fjortis, femtis og jeg strevde med å forstå verden. Jeg laget rammer rundt meg for å skjønne hvor jeg var og enkle svar på det vanskelige. Så brukte jeg mange år på å revurdere rammene og de enkle svarene, rørte godt rundt og endte opp 23 år gammel, rutinert og uten minne av hvorfor jeg hadde problemer med tid da jeg var yngre. Og plutselig skjønte jeg at bliss is a constant state of mind, og det er boring. Det er nummen. Det er ikke bra.

Det er ikke farlig å føle.

Eventyr: Den skjulte prinsessa

Det var en gang en prinsesse. Uten forvarsel ble hun angrepet mens hun lå på kjøkkengulvet til Cecilie og slappet av.
To ganger ble hun angrepet.
Tre ganger ble hun angrepet.
Hun ble smurt i ansiktet med brownies.
Det var den onde heksa som hadde angrepet henne og smurt brownies i ansiktet hennes. Hun så ut som hun koste seg med ugjerningen, men egentlig hadde hun det ikke noe godt. Hun hadde flyktet fra landsbyen sin som lå lenger sør i landet, fordi man ikke kunne drikke vannet der.
Litt skeptisk var prinsessa, men så tenkte hun; Hva hvis vannet mitt var smittet og jeg måtte flykte? Da hadde jeg synes det var fint å kunne flykte til noen. Så ble prinsessa venn med heksa. Heksa viste seg å være en annen prinsesse (som så litt ond ut når hun angrep), og de hadde det veldig gøy sammen i Trondheim by.Slutt.

Det vanskelige

Jeg vil skrive om det vanskelige. Om usikkerhet og om å være redd når det er mørkt. Om kjærlighet og vennskap. Om å ikke være god nok.

Om å savne noen som er langt borte. (Noen er alltid langt borte.) Om å være på verdens fineste konsert, men ha mistet alle du kom med rett før første sang. Om å komme for sent uten at noen merker at du mangler.

Om å lage bra middag, men ikke ha noen å spise med. Om å skrive verdens dårligste oppgave, og måtte forsvare den på muntlig. Om å være på reise, alene, og ikke treffe noen du kan reise alene med.

Mesteparten av tiden er ikke Livet sånn,
men redselen for at det skal være sånn dukker opp.

En dag skjønner du at den er en del av Livet,
og plutselig er den ikke så farlig.

Det vanskelige er at man ikke vet når en dag endelig kommer.

Dolokk

Et blogginnlegg du ikke vil lese.
(Men du burde det likevel.)

I sommer spurte Olivia meg; Hanna, vet du hvorfor vi har dolokk? Det viste jeg ikke. Så fortalte hun meg det, og det sjokkerte meg at det hun fortalte ikke var kommet meg for øret tidligere.

Du går på do, du gjør ditt fornødne, du tømmer kroppen for avfallsstoffer. La oss være helt ærlige, det er det det er. Så trekker du ned. Hvis du hadde lagt ned dolokket hadde kroppsavfallet ditt latt seg virvle med av vannet og forsvunnet nedover. Men du legger ikke ned dolokket, gjør du vel? Og når du ikke legger det ned før du trekker ned skaper det en effekt som er følgende:
Bittesmå deler av froppsavfallet ditt, bakterier, sprutes opp i luften og legger seg rundt omkring inne på badet ditt. På vasken, på gulvet og sist, men definitivt ikke minst; på tannbørsten din.

Jeg bare ville at du skulle vite det.

Hvorfor har vi dolokk?
For å bruke det.

Å bryte ut i sang

Det har seg slik at det er en del sangglade folk på Samfundet. De har laget seg noen grupperinger, også kalt kor; TKS, TSS, Candiss, Pirum og Knauskoret. De har et felles tilholdssted og der samles de i de sene nattestimer. Tidvis bryter de ut i sang.

Du skjønner først ikke hva som skjer. Dere prater. Noen starter å synge. Og plutselig, mens du er midt i en setning, ser du munnen til koristen du prater med starte å bevege seg. I det lengste holder de ut; ansiktet vendt mot deg, men med tankene i musikken synger hun eller han med på sangen, lavt, hviskende. Massesugesjonen blir for sterk, det går ikke lang tid før koristen klapper deg to ganger på skuldern som for å si Ja, det var egentlig spennende å snakke med deg og vi kan fortsette med det etterpå. Men nå har sangen tatt meg. Så snur de også sitt ansikt vekk og synger av full hals.

Advarsel: Det har brutt ut i sang.

Hanna surfer internett, del 4

Forleden dag satt jeg på verdensveven og surfet etter klær priset med amerikansk dollar. Den er ekstremt lav for tiden og jeg tenkte jeg kunne gjøre et kupp på noe gøy og fint fra utlandet. Jeg søkte etter merket lamb på ebay.
Dette var blant det jeg fant.Jeg synes synd/er litt misunnelig på de barna jeg eventuelt vil få.
Vi skal ha utkledningsfest hele tiden.

Mitt liv akkurat nå - en kort oppsummering

Jeg har bodd en stund på det nye rommet mitt. Jeg har gjort det til mitt. I kollektivet bor det en annen jente og tre gutter. Vi bor i et hus. Vi har to etasjer, hvert vårt rom og et hyggelig kjøkken. De er hyggelige alle sammen og vi samles tilfeldigvis på kjøkkenet og har samtaler på morgenen, på ettermiddagen og noen ganger om nettene.











Jeg er en del på skolen, på NTNU Dragvoll. Jeg tar bilder av de rare lappene jeg finner der. I forigårs fant jeg en lapp der det stod at en gutt som het "Gabriel" lette etter en norsk jente som het "Theodora". Han hadde møtt henne i London i sommer og hun studerte språk ved NTNU. Han hadde sendt mail til NTNU og noen hadde hengt opp mailen hans flere steder. Jeg tenker at "Gabriel" har tatt et leap into the void. Nå henger han der og venter på hva som skal skje.Dette er en dør på NTNU Gløshaugen. Noen ganger er jeg der for å spise lunsj med Cecilie og Jon Harald. De er veldig hyggelige. Jeg har kjent dem lenge. Vi snakker sammen om ganske store ting, og noen ganger små ting. Vi snakker sammen alt for lenge, sånn at vi kan risikere å få dårlig tid til noe annet vi skal etterpå. Det er det vanskeligste; å prioritere mellom noe man liker og noe annet man liker/trenger. Som samtale&te og søvn.

Mitt liv akkurat nå - en kort oppsummering: Samtale&te og søvn.

Terskel vs. Vegg

En terskel er til for å krysses; ellers kunne man like godt bygget en vegg...
- Marihøne, 23 år

Universitetet, del 3

FORSTÅTT!

Leap into the Void

Copyright © 2000–2007 The Metropolitan Museum of Art.

Jul

Nå er det jul snart.
Pepperkakene har kommet.
Jeg så det på Rema i forigårs.

Overraskelser

Så du åpner øynene så vidt og tittet på verden gjennom to streker. Observerer, vurderer, tar et valg. Du må stå opp, du må lære noe om organisasjon og arbeidsliv. Du burde sjekket temaet for dagens forelesning, tenker du, det hadde antakelig hjulpet deg ut av sengen.

Så du åpner døra så vidt og titter på veien gjennom dørsprekken. Observerer, vurderer, tar et valg. Du må løpe etter bussen, du må rekke forelesning. Du burde sjekket når bussen går, tenker du mens du løper, nei, beiner langs en befolket skolevei, det hadde antakelig ført til at du slapp det.

Så du åpner munnen og spør; Er det ikke et dårlig tegn at det ikke er noen her ti over? Litt forvirret sier den eneste andre oppmøtte at joda, neida, folk pleier ikke komme så tidlig. Jaha, sier du, det betyr vel bare at jeg aldri har vært her så tidlig. Så ler dere litt. Så blir det stille. Så blar hun i arkene sine. Så sier hun at det er forelesningsfriuke, kanskje fordi vi skal levere førsteutkastet på semesteroppgaven på mandag.

Så går du hjem og legger deg.
Eller starter på førsteutkastet av semesteroppgaven.

Kjærlighet

Hun tok opp en hengelås fra sekken sin og fortalte at i Riga, der hun hadde vært i helgen, finnes det en bro hvor elskende drar og henger opp en hengelås, låser og kaster nøkkelen i vannet. Da vil kjærligheten deres vare evig.

Det er så mange som har låst fast kjærligheten sin at broen ikke tåler vekta, og de må begynne å fjerne noen av låsene.

Hun holdt rundt hengelåsen sin, en ganske stor og fin en i gull.
Hun låste den opp og igjen noen ganger.
Hun hadde skrevet navnet sitt på den med grønne bokstaver.

Hvorfor hadde du en hengelås i sekken nå? spurte jeg.
Den er til treninga, svarte hun.Lovelocks.

Universitetet, del 2

- Hvis en gutt er ute etter en pikes gunst, sier forelesern for å eksemplifisere.
- En pikes gustn? hviskes det blant benkeradene.

88´erne har inntatt universitetet, og de har begrenset ordforråd.

Grunner til å holde pusten

- Der var det mye barn og mager...
- Jepp. Du blir nesten gravid av å puste inn luften der inne.Et barn. Bildet er hentet fra amobil.no (c) - Din guide til en mobil hverdag.

Universitetet

På stolryggen foran har noen tegnet og malt.