What is your toxic load?

Han ser Toxic Poetry med Kate Pendry for tredje gang, denne gangen på Blå.
Hun står i det blå lyset og er et helt metallband med stemmen sin.
Når han sitter fremfor en scene slik vil han ikke være noe annet sted.
Er det fordi hun snakker om viktige ting?
Ingen ironisk distanse.
Ærlig, sårbart.
Viktig.

Hun avslutter kvelden slik:
This could be the last time I stand on a stage.
This evening could be your last.
The conversation you have after the show could be your last.
If it is so; Why not make the best of it?

Etterpå går han en tur over Grünerløkka og samtaler med en god venn.
Kjøper et godt brød før han går hjem.
Og tenker at man må gi slipp på (eller omfavne) sin toxic load
og elske livet sitt hver dag,
for å virkelig leve det.

Overraskende=morsomt, eller nei

Det var en gang en jente som skulle på fest. Hun skulle få være med en venninne og visste ikke om hun kjente så mange andre på festen. Det synes hun var spennende, for hun likte godt å treffe nye mennesker. Hun likte også kleine situasjoner og mente at det sjeldent ble like kleint med folk man kjente godt som det kunne bli med folk man ikke kjente. De kunne ikke være like sikre på om hun tulla.

Det var mange hyggelige og danseglade folk på festen. Jenta og venninnen danset også, og ble så varme at de bestemte seg for å gå ut på verandaen for å kjøle seg litt. I det de kom ut døra landet en røyk i hodet på jenta, men den falt fort ned og ingen skade var skjedd. Kameraten til røykkasteren fikk latterkrampe av situasjonen, og snartenkt som jenta var tenkte hun at det var en god mulighet for å skape litt kleinhet. Hun spurte kameraten bryskt; Er det morsomt at folk skader seg? Han sa; Vel, når man har drukket nok er alt som er overraskende morsomt. Virkelig, sa jenta og kastet en flaske på han.

Så viste det seg at ikke alt som var overraskende var morsomt, likevel.

Kollektivet: Utopia

I sommer lånte jeg ut et rom i leiligheten til noen som trengte husrom, før jeg selv reiste på ferie. Da jeg kom tilbake hadde noen tilsynelatende gjort hærverk på ringeklokka vår, men ved nærmere øyesyn viste det seg at noen hadde klistra opp en gjennomtenkt dymolapp.
Da jeg tok dette bildet holdt jeg over blitzen (ikke med vilje). Tilsynelatende en dårlig idé, men dette kamera overrasker til stadighet.

I forrige uke hadde vi første husmøte i det nye kollektivet. Utopia består av Gayan, Marius og meg. Jeg bestemte oss for at vi skal skrive et manifest (tilsynelatende under produksjon, vil bygge på kjerneverdiene trivsel og hygge), vi laget en konkurranse ut av å lage vaskeliste og bestemte oss for det kjønnsnøytrale ordet ordensindivid for å beskrive ukens ansvarlige.

Ordensindividet har åpenbare oppgaver som å vaske og holde orden, men er også ansvarlig for å velge ut Ukas ord. Det ordet som har uka skal man bruke mye, den uka. Denne uka:
Tilsynelatende et ord med begrensede bruksmuligheter.

Livet blir ikke morsommere enn man gjør det til selv.
Og det skal så lite til.

Ja takk

På vei hjem fra skolen i dag traff vi på en jente som trengte hjelp. Ikke bare var sykkelen hennes ødelagt, hun hadde også slått hodet sitt da hun stupte over styret. Tilsynelatende var hun uten en skramme, men vi bestemte oss for å følge henne til legevakten. Det var antakelig snakk om en hjernerystelse. Cirka tusen ganger sa hun at vi ikke trengte å gjøre det, før hun fulgte opp med 10Xtakknemlighet og vi svarte at det skulle da virkelig bare mangle at vi strakk ut en hjelpende hånd.

På lørdag var jeg litt sent ute til t-banen og en fyr jeg ikke kjenner veldig godt tilbød seg å kjøre meg til stasjonen. Litt nølende svarte jeg nja..., instinktene mine (i hvert fall tre av fire, Geir stemte mot) sa at det var uhøflig å takke ja. Før jeg rakk å svare ordentlig satt jeg i bilen. Hvis jeg tilbyr meg er det fordi jeg mener det. Jeg synes det er hyggelig, sa han.

Det er pussig.
Hvorfor sier vi ikke bare ja takk de gangene vi får slengt noe vi trenger eller vil ha i fanget?
De fleste er voksne mennesker (her stod det opprinnelig vi er alle sammen voksne, men noen er jo barn), og når voksne mennesker (strengt tatt også hvis det er barn) tilbyr burde vi takke for det.
Med et ja.

Synd og skam

I forrige uke satt jeg på en kirkegård og leste. Det var så stille og rolig, bare noen fugler som kvitret, det fjerne suset av byen utenfor, ja, du vet, skikkelig idyllisk. Plutselig knuste noe et sted. Jeg så opp og så to gutter på uteplassen til fritidsordningen vis a vis. Først stod de helt stille og stirret mot vinduet, det var knust, antakelig hadde de spilt fotball. Først stod de stille, de sekundene som virker som en evighet, og så tok de tingene sine og løp. De løp, men de løp ikke langt. De løp ut av gården og stilte seg rett rundt hjørnet. Der stod de og lyttet. Inne i gården kom det ut en lærer (eller noe sånt). Etter veldig kort tid gikk guttene inn igjen, helt av seg selv.

Jeg håper læreren i skolegården sa; Uff, sånt skjer. Jeg skjønner at dere ikke mente noe vondt med det. Husker dere at jeg sa "Spill der borte?". Det sa jeg fordi man kan treffe vinduene her. Neste gang må dere gjøre det, så vi kan prøve å unngå at det skjer igjen.

Jeg håper pappaen til barna ikke gikk tre meter foran dem på veien hjem, fordi han var sliten fra jobben og ikke orket å forholde seg til at barna hans hadde gjort noe de ikke skulle. Jeg håper de snakket om at man må si fra hvis noe blir ødelagt, det blir bare verre hvis man later som. Jeg håper at pappaen sa; Et vindu er bare en ting. Vi knuser det ikke med vilje, men hvis det skjer et uhell går det an å erstatte det.

Jeg håper barna fikk en sjanse til å lære av sine feil.
Jeg håper barna skjønner at man kan gjøre feil uten at det er verdens undergang.
For Synd og Skam bor ikke bare i kirken, de har kjøpt hus i nabolaget, ditt og mitt, og snart bor de i oppdragelsen vi skal gi hvis vi ikke ber dem holde seg unna.

Alkis

En venninne ringer meg på vei hjem fra byen.

Hun: Ja, tenkte jeg det ikke! Du er våken når klokka er to!
Jeg: Ja, jeg er vel det. Har du vært ute?
Hun: Ja, en liten tur.
Jeg: Er du full?
Hun: Nei, det er jeg ikke. Bare litt brisen.
Jeg: Ok.
Hun: Nå fikk jeg lyst på kebab...
Jeg: Haha, du er full!
Hun: Nei, men det er jo så godt!
Jeg: Særlig...
Hun: Seriøst, jeg er ikke full! Jeg kjøper kebab selv når jeg ikke er full. Men... Hvor er kortet mitt? Herregud! HERREGUD, og hvor er mobilen min?!

En helt vanlig skoleuke

Denne uken startet jeg på skolen og de første tre dagene har vi brukt på å skape en superhelt. I sommer kjøpte jeg en seiledrakt som jeg ikke viste hva jeg skulle bruke til, men den kostet bare 100 kr og det føltes som et sånt tilbud man ikke kunne si nei til. Jeg finner sikkert et naturlig bruksområde for den selv om jeg ikke seiler noe særlig, tenkte jeg og rett skulle jeg ha. Fredag skulle vi presentere superhelten vår for de andre førsteklassingene og den heldige utvalgte i gruppa som skulle være WaterStrider (en mann med vannloppemutasjon som kunne gå på og kontrollere vann) tok på seg seiledrakten, som er litt liten, ventilerer dårlig og sitter godt mange steder.

Gjør det noe hvis vi putter noe i skrittet ditt? spurte en på gruppa. Vi laget noen ekstra muskler og viste frem WaterStrider. Høres ut som en helt vanlig skoleoppgave, sa Nico, min venn som går i andre klasse.
En helt vanlig skoleoppgave!En helt vanlig skoletime?
Bildet er hentet fra Toothpastefordinner.

Så slipper du å omstille deg...

Den første fridagen jeg har etter at jeg startet på skolen er det sol.
I vår gate spyles nabobygget på utsiden fire timer fra klokken sju, så det føles som en hverdag og høres ut som en regndag.

Lyden av sommer

Vi er på ferie hos familien i Arendal og bor på gulvet i stua, lillebror, kusina mi og jeg. Mørket har falt på, det er julimørkt og vi har lagt oss til å sove da verdens søteste kusine (24 år) spør:
- Tror dere det bare er én gresshoppe på utsiden eller tror dere det er flere?
- Bare én.
Det blir stille et sekund.
- Jeg skal finne den i morgen.Anonym kusine og årets sommerlektyre. Den fremmede ordboka.

Fritid

Kan det hende folk har for mye av det?

My name is Hanna

Forleden dag kom en gateselger bort til meg. La oss kalle han Oliver, bare fordi det er et stilig navn. Da han fikk se ansiktet mitt så han sjokkert ut, virkelig sjokkert, og spurte; What´s your name?
Hanna, sa jeg.
Oh My God, Really?
Yes, sa jeg.
Where are you from?
Norway, sa jeg.
It´s... Oh... I...
Oliver mistet taleevnen et øyeblikk.
You just look like... You´re sure your name isn´t Carly (eller noe som ligner)?
Yes, I´m sure, sa jeg. My name is Hanna.
Your eyes. Even your voice..., sa Oliver.

Oliver mente at det var fem stykker i verden som så like ut som hverandre. En av mine heter Carly(?) og bor i London. Hun kjenner en gateselger i Oslo. Nå leter jeg etter de resterende tre.
Hi, my name is Hanna.
This is what I look like. (Sometimes I wear my hair down.)
I know that a girl named Carly lives in London, and she looks like me.
I was told there should be five people in world who looks just like me.
If you are one of them, please contact me.

Du og jeg, Oslo.

Sommerferien har vært perfekt.

Jeg fininstiller meg; står opp så tidlig at jeg får noe ut av dagen, sover så lenge at jeg føler jeg har fri, møter venner på café, har venner over på middag og danser, danser, danser, både her og der og prater, prater, prater og ler, ler, ler, så ingen dager føles som bortkastet ferie og ingen ferie føles bortkastet på stress.

Jeg sykler i Oslo, bysykler eller sitter bakpå og føler meg fjorten år gammel, fri for ansvar, sykler fra fest til fest og overnatter hos gode venner, snakker om livet i mørket og får smoothie til frokost. Vi griller ute eller later oss og kjøper mat fra det thailanske/indiske/kinesiske stedet oppi gata, vi hører på musikk og går kveldstur i bare kjole. Jeg har Øya Open i leiligheten, den beboes av fine mennesker som drikker te til frokost, som snubler trøtte inn om kvelden og vi snakker om nattelivet, om livet, om venner og kjente. Jeg danser til The Whitest Boy Alive på Stratos; det er det beste Øya-minnet fra i år og jeg er hele tiden omringet av flotte folk, folk jeg liker å omgås og som får meg til å le.

Jeg forelsker meg i Oslo, igjen. Det går to dager fra jeg flytter tilbake til jeg er Oslo-patriot for alle penga, det er du og jeg nå, Oslo. Bislett og østover; det tar femten minutter fra ytterdøren min til Westerdals, jeg har prøvegått skoleveien, nei, det er tull, men jeg tok tiden da jeg gikk til Deichman her om dagen og det ligger rett ved.

Jeg gleder meg til høsten; Jeg er førstis og Oslo er min skolegård.

These Streets (Bare innom for å hente posten)

Du sitter på et tak og ser utover Trondheim, mens sola går ned bak Byåsen og du hadde bare på deg en skjorte, fordi det er blitt så mildt at du ikke trengte noe mer enn det tidligere i dag da du gikk tur på Baklandet, men over har du en ulljakke nå, for det er kaldt når sola går ned og den går ned mens du sitter på taket og drikker øl med en venn, og på stereoanlegget går Paolo Nutini, These Streets, These streets have too many names for me, I'm used to Glenfield road and spending my time down in Orchy, I'll get used to this eventually, I know, I know.

Og du vet at du kommer til å tenke det når du flytter herfra, at disse gatene har for mange navn for deg og du er vant med Samfundet og Baklandet og noen ganger helt bort til Solsiden, men at du kommer til å vende deg til det, at du ikke kan gå overalt lenger og at du på et eller annet tidspunkt kanskje til og med blir avhengig av bil fordi ungene går i barnehage på den andre siden av byen og i tillegg er det turn hver tirsdag, men det er lenge til.

For nå sitter du på et tak og ser utover Trondheim, mens sola går ned bak Byåsen og du drikker øl med en venn, og livet er foran deg nå, du har oversikten.

Det er det vi er til for (Bare innom for å vanne plantene)

Jeg leste hele attende mai, og det er ikke det minste imponerende for det er det eneste jeg har lest og det er nittende mai og eksamen og klokken nærmer seg halv ni. Vi går på rekke og rad nedover mot Trondheim Spektrum, RFEL1001 Naturvitenskap og verdensbilde, D3, rad 8-11. Jeg står i kø for å komme over Elgeseter gate og jeg føler meg som hvemsomhelst, en i mengden, jeg er ikke en gang med i Styret på Samfundet, stafettpinnen ble gitt videre søttende mai og nå er jeg pangsjonert, jeg har fått en sølvhammer på brystet. Men når jeg kommer over til den andre siden står Andrew der og sier; Jeg tenkte jeg ikke kom til å se deg i mengden, men joda... Med den jakken så jeg deg. Jeg har på meg en lilla regnfrakk og jeg har glemt det. Jeg har glemt at jeg er mitt eget livs krydder.

I salen sitter vi på rad 8 og en gjeng pensjonister gir oss ark og informerer oss om at ingen hjelpemidler er tillatt, og jeg er som dem, jeg er ferdig, jeg er over og jeg er en av mengden, jeg er den gemene hop som ler stille av dem fordi de snakker rart, som om de er fra forrige århundre og spaserer mellom radene med hendene på ryggen, som bare pensjonister kan spasere. Jeg rekker opp hånden for å få flere ark, til tross for at jeg ikke kan noen ting har jeg skrevet ut fire sider på null komma niks, og jeg takker når jeg får flere ark av en vakker, gammel dame og hun svarer Det er det vi er til for. Og jeg lurer på om vi kommer til å være eksamensvakter når vi blir gamle, min generasjon, om vi kommer til å stå foran masse studenter og snakke vårt språk; Lever foran her, lissom, og om studentene kommer til å tenke på hvordan vi snakker og hvordan vi går, og om de kommer til å være eksamensvakter når de blir gamle.

Jeg går hjemover etter å ha levert sju sider om universet og tenker at det hun sa var flott. At hun ga sitt alt til virket, til å gi meg ark, fordi det betyr noe, fordi det er viktig i den store sammenhengen, i vår sammenheng, i det vi ser og føler, fordi alt vi tenker på fins. Og jeg tenker at jeg kan være liten eller stor eller midt i mellom og at det er uviktig så lenge jeg er fornøyd, for det viktigste er å være fornøyd.
Og det er jeg.

Sommerferie

Dette er en automatisk beskjed:
Jeg har tatt sommerferie og vil antakelig være tilbake i august.

Ha gjerne Utopia i en bloggpåminder. Den kan fortelle deg når det skjer noe nytt her.

Vårtegn

Asfalt er aldri så vakkert som om våren.

Om forandring og redsel

Forleden gjorde jeg noe som kan skape forandring. Ikke nødvendigvis en forandringen som fører til at ting blir som jeg helst vil ha det, men en forandring likefullt.

I dag oppstod det redsel, bare et øyeblikk, men likefullt redsel. Redselen ropte ganske høyt; Hva har du gjort? Kunne du ikke la være med det! Redsel, sa jeg da. Du er en legitim følelse når man føler at man svever i løse luften, men vi har prøvd din måte og det funket ikke. Nå er det på tide å prøve en ny innfallsvinkel. Jeg prøvde å unngå den voksne belærende-stemmen, men det er ganske vanskelig når noen innleder en diskusjon med å rope til deg.

Forleden gjorde jeg noe som kan skape forandring. Ikke nødvendigvis en forandringen som fører til at ting blir som jeg helst vil ha det, men en forandring likefullt. Så får vi se hvordan det går.

Varmt vann

Noe av det fine med å reise på ferie snart er å se etter ny bikini selv om det er april.

Blåmerker, del 3

Oppdatering:
For øyeblikket har jeg ni blåmerker.

Dans!

Fredag var jeg ute med danseskoa igjen, for andre kveld på rad, klar for bevegelsesmanøvre man bare ser på film. Vi var en liten gruppe samlet, fine i bekledning, vakre i utseende og klare for nok en natt i Sarahs postkort.

Jeg beveger meg mot dansegulvet og det er da jeg merker det. Langs veggen sitter de, i de halvmørke krokene, ansiktene utydlige, men man kan skimte skepsisen. Nei, det er feil, for de sitter ikke bare i de halvmørke krokene, innimellom tar de meg seg sine pretensiøse bakdeler og tror de rocker dansegulvet bedre enn andre. Tilfelles har de at de peker, de ler uvennlig, de hvisker.

Det hender jeg ler av folk som danser, det hender jeg roper av glede! De er i utakt, de beveger seg som flodhester, men de danser uredde, i åpent landskap, der ingen flodhest har gått før dem og det gjør meg lykkelig! På denne savannen er jeg hjemme.

Ingenting er et så tydelig tegn på egen usikkerhet som unødvendige kommentarer om andres "mangler". Jeg kan ikke nekte noen å forpeste seg selv med det, men hold det langt unna meg!

Sarahs Postcard

Da jeg våknet i dag hadde jeg øresus og vondt i ryggen.
Tegn på alderdom.
Eller en fantastisk kveld på dansegulvet.

Hanna surfer veven, del 5

Dette er ikke en blogg. Det er en liste.
Ting som virker

Dette er de eventyrlige dagene i midten av 20-årene

Peter Pan la fra seg fjærene sine overalt, man kunne høre katten med støvlene trippe rundt og i stuene satt det prinsesser overalt. Det var duket for Eventyrfest. Noen av de andre barna foreslo å synge bursdagssangen for meg da vi startet på kaken, men jeg gjorde det klart at dette var en ikke-bursdag og i stedet for sang de Hurra for deg som enda er 23 år.

Ut av høytalerne kom det toner fra kongene av bekvemmelighet, fra guttene fra forstaden med bibelske navn og fra de nye pornografene. Senere på kvelden fikk Feist, Rilo Kiley og Joni Mitchell ta over, og de tøffeste ble når andre gikk og satt i spisestuen og snakket rolig om fortid, fremtid og nåtid.

Ikke før halv fem gikk de siste gjestene. I det jeg låste døren hørte jeg avisen mot døra og sa til meg selv; Du er 23 år, du er ikke voksen enda. Det er ikke en gang din avis, det er din mors.

You are what you love, synger Rilo Kiley.
Du blir det du spiser, sier barnebøkene.
Du er så gammel som du føler deg, sier bursdagskortene når du begynner å bli gammel.

Da jeg våknet i dag skinte sola.

Sår

Jeg har passet godt på det forslåtte kneet. Jeg hadde egentlig mistet troa på vaselin som sårsalve, men pappa ga meg fornyet håp og vaselinen har vist seg å være håp verdig. Nå har jeg nesten ikke noe skorpe igjen og huden under er fin og glatt. Noen sår er sånn; man kan bare smøre på salve og så ordner det seg selv.

Men det finnes også den typen som ikke gror pent av seg selv. De som gjør vondt selv når du unngår å pille borti dem.
De er annerledes.

24

Hverdagslivet er tilbake og jeg har igjen ansvaret for å handle inn mat til meg selv. I brødhylla oppdaget jeg at det bare var kjedelig brød og tenkte Kanskje jeg bare skal bake selv. Hva slags logikk er det? Det er VOKSENLOGIKK!

Det er 24 som sniker seg inn på meg.
24
24
24
Men fy fasan så godt det er med hjemmebakt brød.

Hverdagsliv

Når klokken er kveld og jeg rusler fra busstoppet, forbi Samfundet, opp til min egen dør og bare skal dusje og legge meg, uten å se noen, uten å gjøre noe, da virker det dumt å ta ettermiddagstoget som er fremme klokken ti.

Men når man har pakket ut, lagt på nytt sengetøy og dusjet husker man hvor fint det er å ha et par timer til rensing av kropp og koffert etter en tur, for når man våkner i morgen er ferien over og livet hverdag.I kofferten fant jeg blant annet nye innkjøp og hyggelige minner fra ferien i Oslo.
Her: Koselige venner på eventyrfest/ikke-bursdag, F.v: Katten med støvlene og prinsesse.

Ikke voksen

Det var påske og store deler av familien var samlet til middag hos farmor. Etter maten lette barna etter egg; jeg var på forhånd advart om at nå var jeg for stor til sånt. På åttende året.

Man er ikke for stor før man slutter å bli advart, tenker jeg.

You did not!

En stund tilbake tok jeg bussen hjemmefra til togstasjonen og stod i en sjeldent ubehagelig posisjon for å klare å ha begge bena i bakken samtidig som kofferten min skulle holde seg på bena. Slik endte jeg med ansiktet mot ingenting og høyre øre mot en fiffig samtale. En mann hadde mistet noe som en fremmed dame hjalp han med å lete etter og da hun fant det utspant følgende samtale seg:

- Du er så snill, du burde fått finnerlønn!
- Neida.
- Joda!
- Neida, det går fint.
- Jeg bare tullet, altså.
- Jeg vet det.

Blåmerker, del 2

Skrubbsåret har blitt hardt, hevelsen har senket seg, blåmerket har begynt å komme til syne og utelukker all tvil om at dette var et lite til middels stort sammenstøt. Ikke bare det nære området rundt skrubbsåret er blitt farget av hendelsen, neida, herligheten strekker seg nå i følge linjalen over 5x7 cm kne.

Da vi entret 2008 skrev jeg:
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.

Så langt har jeg ikke kastet meg ut i noen særlig grad, i hvert fall ikke fysisk.
Jeg skal ønske meg klatresko til bursdagen min, selv om jeg har høydeskrekk.

Badekar

I badekaret har man tid til å pusle med kroppen og tenke over livet.
Nå er jeg fri for gammelt fnass.

Slapstick

Våren er kommet til Oslo, jeg tror man kan si det. På tur hjem fra café i aften har jeg hendene i lommene, ingen grunn til å ha dem klare for å ta seg i mot, jeg har overlevd vinteren uten ett eneste fall. Men plutselig ligger jeg på bakken, jeg skjønner ikke hva som skjer, jeg har musikk i ørene, men hører ingenting og jeg husker ingenting mellom gåing og horisontal. Noen hjelper meg opp og jeg har skrubbet meg på kneet og på en ankel og jeg ser bak meg og sier Jøje meg, det var et bananskall, av alle ting og sier at det går bra, selv om det er feil. Ikke bare gjør det vondt, strømpebuksen var i tillegg helt ny, jeg kjøpte den i går og jeg likte den veldig godt. Nå har den et stort hull på kneet og jeg blør.

Vel hjemme renser jeg såret, setter på plaster og det er ikke før jeg setter meg ned at jeg skjønner at jeg antakelig har strukket en muskel i høyre legg, den som ikke blør. Eller, jeg mistenkte det faktisk med en gang, det gjorde så himla vondt å gå, men nå er jeg nesten helt sikker. Jeg sitter i sofaen med det venstre benet høyt; jeg tror det er for å unngå at enda mer blod skal nå kneet og sørge for et blåmerke fra helvete.

Men først og fremst sitter jeg stille for å la det synke inn at jeg skle på et bananskall.Banan - som regel en ganske koselig frukt. Kan spises alene, men er også god som bindemiddel i smoothie eller som spennende accessory til havregrøt. Bildet er hentet fra frukt.no Bildekode: 5725411

Håp

pretty soon it will happen
the sun will go murder the snow

Som far, så datter

På tirsdag hadde jeg en frokostavtale, den eneste gode måten å stå opp tidlig. Maten stod på bordet da det banket på døren og i løpet av bare ti-femten minutter klarte jeg å kommunisere. Fuglehjertet fortalte meg at barn som lærer å snakke før de er to år gamle er over gjennomsnittet intelligente, men man kan ikke nødvendigvis si det motsatte om de som begynner å snakke etter fylte to. Jeg ble nysgjerrig og sendte en melding til min far; Når begynte jeg å snakke?

Svar: I 14-15 årsalderen tror jeg...? Og siden har du ikke stoppa :-)

Jeg valgte da å ta frem uttrykket Det er fra fulle folk og barn at du får høre sannheten, og da min far hverken er det ene eller det andre rundt frokosttid konkluderte jeg med at hangen til løgn (den ufarlige sorten) muligens ligger latent i genene. Og at kanskje det samme gjelder evnen til observasjon.

Prolog

For noen år siden fortalte min tante, som har jobbet i psykiatrien, at de pleide å spørre de som var hysteriske hva trenger du mest? Som regel svarer hysteriske mennesker søvn. Når jeg er sliten eller forvirret pleier jeg å spørre meg selv om det samme.

I går kveld var jeg som vanlig på søndagsfilm hos Jon Harald, min venn og ekstra-hjem i Trondheim. Det var Steinar, Berge, Jon Harald, meg og James Bond; en filmkveld hentet fra 90-tallet, med smågodt og småprat. Et vannhull fra et annet tiår.

Når jeg kom hjem leste jeg mine egne tanker om velsignelse, tittet litt på livet mitt og kom frem til at jeg er veldig heldig. Heldig er både en konsekvens og en dose flaks i mitt tilfelle. For når jeg spør meg selv hva trenger du mest? pleier jeg å følge det jeg svarer, noen ganger bevisst, andre ganger instinktivt. I går trengte jeg gode venner og det er flaks at de finnes rett nede i gata, men det er en konsekvens av mine valg og mine ønsker at jeg oppsøker det.

Løp. Dans. Lev.
Men innimellom; Spør deg selv
Hva trenger du mest?
Undergangen er nær! Morsomt skilt. (Kanskje ikke hvis du er hysterisk.)

Velsignelse

Jeg skjønner hvordan humør du er i, sier min far, når jeg leser bloggen din. Det er fint å ha folk i livet som tenker over hvordan du har det når de leser bloggen din, men jeg tenker at de tar feil. Ingen vet hvordan noen har det, alle tror alle har det som dem i gitte situasjoner. Tror jeg. Jeg tror min far tror jeg er lei meg hvis jeg skriver at jeg er utbrent. Eller kanskje han tror jeg har mye spennende å gjøre. Jeg vet ikke, men jeg tror han tror noe som han tror stemmer, men som kanskje er feil.

Jeg er utslitt; opptil flere dager denne uken har jeg ikke dusjet før jeg må, nærmere fire, jeg sitter i sengen og gjør det jeg må, sender mail, mottar, trykker på svar.
Jeg har en bok som heter Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så godt?
Innimellom, når jeg er sliten og ønsker meg vekk, lurer jeg på hvorfor jeg ikke har det verre når jeg har det så dritt.

Noen har sagt de tror det er et skall, og fordi jeg er en åpen person svarer jeg Jeg (tror jeg) skjønner hva du mener, men jeg kjenner det ikke helt igjen. Jeg ser heller på det som den underlige, tvetydige velsignelsen man oppnår når man har tenkt en tanke eller to om hvordan man vil leve livet sitt.

Underlig. Tvetydig.

Jesus Christ

Da lillebror lurte på hva jeg ønsket meg til jul sa jeg at jeg ønsket meg noe typisk amerikansk. Han sa at det var ganske mange ting som ligner på de tingene vi har i Norge, men jeg sa at jeg ønsket meg noe typisk amerikans likevel, hvis han fant noe.

Julaften husket jeg at jeg hadde sagt det jeg hadde sagt og i spenning pakket jeg opp en halv-storpakke; Det var en Jesus-action-figur!
På baksiden av pakken stod det, som på en hvilken som helst annen action-figur-pakke, en introduksjon til hvem figuren er: The name Jesus means "God saves". The therm Christ is a title for "anointed of God". For Muslims and some Jews, Jesus was a prophet. Buddhists say he was enlightened. Hindus call him an avatar (the incarnation of a deity in human form), and Christians hail him as the Son of God.

Det stod også noen bibelvers, litt om at han var healer, ble henrettet som ung og konklusjonen; Selv om han oppfattes på mange måter virker det som om alle er enige om at han var en bemerkelsesverdig mann.

På forsiden stod det: with poseble arms & gliding action!
*hypnose*Her er det et bilde*hypnose*
Typisk amerikansk.

I´ve got the touch

Jeg er inne hele dagen, jeg er slapp i kroppen. Jeg vet ikke hvor jeg skal i livet, jeg vet ikke hvor jeg skal i verden.

Jeg vet ingenting og velger alltid en intellektuell tilnærming for å prøve å få kontroll.
Men det er LIVET.
Trodde jeg virkelig at jeg noen sinne ville få kontroll?

Hva blir løsningen?
Jeg tar nok en gang opp pennen og prøver å føre tankene i den.
En intellektuelle tilnærmingen som får meg til å føle at jeg mestrer; Om ikke annet er jeg utrolig god på touch.

Hanna lærer bort ting hun ikke er sikker på om stemmer og som hun ikke er sikker på om noen trenger å vite, del 2

Forrige helg hørte jeg fuglesang til frokost og søndag kveld spredte jeg det glade budskap da jeg froklamerte at våren var her (igjen). Vel, de er i hvert fall kåte disse fuglene, sa skeptikerne som mente at fuglesang betyr at fuglene er kåte. De klarte ikke å tro at våren var på vei og prøvde å sverte fuglenes rykte i stedet for å hanskes med sin egen manglende tro på fremtiden på en konstruktiv måte. Men det kan hende det er sant og jeg tenkte bare å nevne det så ikke denne løgnaktigheten fortsetter i flere generasjoner. "Fuglene synger fordi solen gjør dem glad, sa mor og far med et skjevt smil og unngikk nok en vanskelig samtale med vesle Lise."

I dag snakket jeg med en fabelaktig frøken som kan mye fakta. Hun kan faktisk så mye fakta at hun har en egen spalte i vennskapet vårt som heter dagens fakta. I dag satte hun fokus på at ordet våryr kunne virke noe misvisende, da det for mange fremstod som mer sannsynlig å bli gravid på våren. Det stemmer ikke, da mannens spermkvalitet er dårligere på våren enn ellers fordi barn (før i tiden) hadde større sjanse for å fryse i hjel hvis de ble født på vinteren. Hun konkluderte med at det kanskje var nettopp derfor man ble våryr, fordi sjansen for graviditet var så liten. På den tiden (før i tiden) snakket man sikkert sjeldent om spermkvalitet, men kroppene våre vet kanskje mer enn vi tror. Nå vet vi det og.
Hubro - årets fugl i Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Foto: Terje Hansen.

Sakte, men sikkert forandrer jeg meg selv

Sakte, men sikkert forandrer jeg meg selv. For bare noen få måneder siden syntes jeg fisk var ekkelt og smakte rart. De siste månedene har jeg spist fisk med godt tilbehør. Jeg har fisket fisk selv og stekt den i stekepannen etter en lang dag på sjøen. Jeg har spist fisk med mennesker jeg setter pris på. Sakte, men sikkert har jeg bevisst forandret mitt forhold til fisk. Og i natt drømte jeg om fisk. Fisk gratinert med saus og ost, som ventet på meg i ovnen på kjøkkenet.

Historier fra gamledager, om kjærlighet

Jeg har nettopp giftet meg, igjen. Andrew og jeg har hatt et ikke-monogamt, platonisk forhold i snart to år nå, så det var kanskje på tide å gifte seg, skille seg og gifte seg igjen.
Dette er en historie fra vårt første ekteskap:

"For en ukes tid siden ble jeg usikker på om vi var sammen eller om vi var gift.
- Andrew, er vi sammen eller er vi gift?
- Vi er sammen. Vil du gifte deg?
- Ja, hvorfor ikke? sa jeg. Dette skjedde på Edgar.

Noen dager senere var vi ute, som late-som-par ofte er og jeg snakket om at jeg ikke drakk øl fordi jeg slanker meg. Andrew, som er litt utlending, så redd ut og sa:
- No, I like you the way you are, don´t change! If you do I´ll leave you.

Da tenkte jeg på dette kinesiske visdomsordet:
For å bli elsket av andre må du først elske deg selv."

Dette er en sånn historie fra gamledager om kjærlighet som skal få oss til å tenke over forandring, utvikling, hva elske betyr, når man burde slutte med det og dermed reflektere over livene våre.

I mørket

I går var vi samlet en gjeng i et gult hus oppi veien for å se UKE-revyen 03, Glasur. Plutselig gikk sikringen og stuen ble mørklagt. Verten reiste seg for å fikse, noen tittet ut av vinduet for å forsikre seg om at det ikke var strømbrudd i området og han som satt ved siden av meg utbrøt i glede: Nå kan vi ta på hverandre!

Le Scaphandre et le Papillon - Dykkerklokken og sommerfuglen

I dag gikk jeg på kino. Jeg går nesten aldri på kino. Jeg kan faktisk ikke huske når jeg gikk på kino sist, selv om jeg har prøvd. Jeg bestilte billett på nett og fikk bestemme hvor jeg skulle sitte. Jeg valgte rad tre, fordi den var tom, midt på.

Da jeg kom inn i salen satt det et eldre par på plass 7 og 8. Jeg hadde plass 6. Snart fylte plass 4 og 5, så 2 og 3 og 9 og 10 seg opp, og jeg satt plutselig mellom en mann som luktet tran og en jente som hverken kunne holde munnen lukket eller hendene unna nabogutten. Jeg måtte tisse og filmen hadde ikke en gang startet.

Men så startet den og tok meg med inn i fantasien til Jean-Dominique Bauby, tidligere sjefsredaktør i franske Elle, nå lam fra topp til tå, fanget inne i sin egen kropp av locked-in-syndrome. En velfungerende hjerne i en kropp helt uten bevegelse. Som i en dykkerklokke.

Vi har alle steder vi er fanget; noen i kroppen, noen i en kjeller i Beirut, noen i kinosalen.
Kanskje handler det ikke mest om hvor eller hvorfor man er fanget, men hvordan man har det der.

Der har jeg, og sikkert flere med meg, noe å lære av Jean-Do.Paris premiere (C)

Sa brura

Forleden fortalte en venn meg om en han kjente. Hun hadde et barn og hadde vært kjæreste med samme mann i mange år, men hun ville ikke gifte seg. Hun hadde sagt Det er fordi jeg ville våkne hver morgen og velge.

Jeg er ingen ekspert på forhold. Men jeg har laget en liste over noe jeg tenker:
1) Det er fremmed for meg å tenke at jeg skal kreve noen andre.
2) Jeg synes det er vanskelig å tenke at noen kan kreve meg.
3) Det føles feil å være enig i at man svikter noen når man slutter å være forelsket.

Uansett om man har ring på fingern eller ikke tror jeg man våkner hver morgen og velger. Hvis jeg noen sinne skal gifte meg skal det være et symbol på at jeg skal prøve når det er vanskelig. At jeg ikke skal gi opp hvis jeg er redd. At jeg heller skal si fra enn å gå fra.

Men man trenger strengt tatt ikke en ring for å love det.

Forleden ble jeg sittende ved siden av to gutter som snakket om en rumpekonkurranse. Den ene hadde vunnet, to ganger, og den andre satt i taushet mens han ble grusa av et historisk sus han gjerne ville glemme.

Da vi trodde det hele var over, for det var historien, ble det stille en stund før den tapende sa med bitterhet i stemmen:
Den eneste grunnen til at du vant var at jeg var først ute.
Og jeg visste ikke at det var lov til å stramme.

Hei hei, hei hei hei

Jeg har begynt å si "hei" når jeg legger på telefonen.
Betyr det at jeg er blitt voksen?

Vår

I dag så vi fem løvetann.
Nå er våren her!Vanlig løvetann. Bilde: Darkone, 15. Mai 2005

Tid

Jeg manglet tid og penger til å reise på ferie.
I dag ringte mamma og sa at hun kunne hjelpe meg med pengene.
Nå mangler jeg bare tid.

Jeg satte en venninne på bussen til Oslo i kveld, og hadde lyst til å bli med. Sitte timesvis og prate, mens man er på vei til noe. Jeg hadde reisestemning i hele kroppen. Det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise til, det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise fra. Jeg vinket da bussen kjørte og satte meg til for å vente på buss nr 46.

Jeg er på en busstasjon i Spania, en busstasjon i Italia eller på vei til et fly. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg ser rundt meg fordi jeg aldri har vært her før. Alt er nytt og det er ikke nødvendigvis flott. Jeg er ikke redd for fremmede, men her er det betongvegger overalt.

De siste månedene har jeg fått postkort fra Vietnam, Melbourne Australia, Italia og Miyajima Japan. Ingenting gjør meg mer redd enn å ikke vite hvor jeg skal være til høsten, men jeg kan ikke bli. Jeg vil vite alt, men jeg vil mest at det skal være gode nyheter. Jeg kommer ikke til å vite noen ting sikkert før i juli. Det er lenge til juli.

Nå mangler jeg bare tid, både til å bli og til å dra.

Vinterens rastløshet

Det går ikke en dag uten at jeg ønsker meg til et varmere sted.
Det går ikke en dag uten at jeg vurderer om jeg har råd og tid til en uke ferie.
Det går ikke en dag uten at jeg tenker at jeg ikke er laget for dette landet, i hvert fall ikke denne delen av landet, selv om jeg elsker Trondheim.

I forrige uke fikk jeg tilbake den mystiske filmen fra speilrefleksen. Det var bilder fra Fiji.


Det hjalp ikke på rastløsheten.

Pathological liar, del 2

I dag har jeg vært på Byåsen, en del av byen jeg sjeldent setter mine ben, for å gjøre noe jeg sjeldent gjør. Anders, min gode venn og fadder som vanligvis bor i Oslo, jobber for tiden med hjerneforskning i Trondheim og jeg hadde valgt å stille min hjerne til disposisjon.

Anders: Så, det er altså sånn at du aldri har vært med på noe sånt som dette før?
Hanna: Det stemmer.
Anders: Da kan du starte med å kle av deg...

Sa foreleseren

Jeg elsker dårlige studenter! Det er fordi det er så lett å rette eksamnene deres, de skriver ingenting, sa foreleseren.

When it can´t get any worse

Hver lørdag er jeg på Samfundet for å jobbe med Samfundsmøtet. Vi pleier å møte klokka to.

På fredag hadde vi inndrikking med Klubbstyret. Etter den tradisjonsrike bollekaffen klokken halv ett tok vi med oss de nye på en runde de sent vil glemme, fordi vi tok bilder og fortalte dem om den dagen derpå. Klokken seks hadde jeg fått nok av dans, nattmat og musikk, gikk jeg hjem og falt i seng.

På lørdag våknet jeg kvart på to. Jeg hadde satt vekkeklokken en time feil og famlet meg ut av sengen. Jeg hadde sovet på armen min og hadde så vondt i albuen at jeg brukte tre kvarter på å dusje og kle på meg. 45 minutter for sent ute var jeg å se med oppvarmet lasagne i en plastboks, småløpende de fem metrene ned til Samfundet. Fordi jeg var sent ute småløp jeg litt i trapper både her og der, og det tok ikke lang tid før jeg tryna i bibliotekstrappa der Martin og to venner satt. Det var for slitsomt å reise seg, så jeg la meg heller helt ned og sa spakt; Redd meg. Senere fikk jeg en halv kiwi av Magnus som jeg raskt klarte å miste på gulvet, med det grønne ned. Til slutt glemte jeg ting jeg aldri glemmer; alt fra å levere lapper til sjefen i pausen til mitt eget etternavn.

Og når man tror det ikke kan bli verre, så blir det ikke det. Det er lørdag kveld, kroppen har begynt å våkne og du har fri.Thomas demonstrerer en (annerledes) måte å spise kake på.

-1

Lørdag kveld i Lyché.

- Det er utrolig! Her sitter vi fire mennesker rundt et bord og i fremtiden ønsker vi alle å jobbe for å gjøre verden til et bedre sted for andre. For en tilfeldighet!
- Tilfeldig? Tror du vi er de eneste som vil det? Alle mennesker vil vel det?
- Ja, det er sant. Alle vil vel det... Utenom økonomene.

SOS

Kjære Gud,

Jeg trenger middag.
Jeg trenger søvn.

Kan det f.eks. være helg snart?
- Hanna, 23 år

Ekte vare

Jeg elsker det ekte. Jeg foretrekker det ekte fremfor det høflige. Jeg vil heller ha vond sannhet enn hyggelig løgn.

En grunn til at jeg liker å tenke og snakke om meg selv er at jeg alltid er hundre prosent sikker på at det jeg føler eller tenker er ekte. Noen ganger (ganske ofte) føler jeg det jeg føler eller tenker det jeg tenker på grunnlag av noe annet, som jeg enda ikke øyner. Så skjer det noe som gjør at jeg skjønner hvorfor jeg føler som jeg gjør og i bevisstheten forandrer følelsene seg. Like fullt er jeg helt sikker på det jeg følte i sted.

Det er to ting som er spesielt vanskelig i kommunikasjon med andre mennesker.
1) At man ønsker forskjellige ting. Det er særlig vanskelig når noen man er veldig glad i ønsker andre ting og man skjønner at det betyr at man ikke kan være så mye sammen.
2) At mennesker kan føle noe og si noe annet.

Jeg lar kategori 1) ligge. Innimellom treffer jeg mennesker fra kategori 2). F.eks. ble jeg sjekket opp av en fyr for noen uker siden som sa en hel masse ting som virket ulogiske for meg. Om hvor han hadde bodd, hva han drev med og litt om hva han ønsket seg. Det hele virket som løgn fordi det var ulogiske glipper i "livshistorien" hans.

Selv om jeg ikke synes det var spesielt spennende å høre om livet hans (eller "livet" hans, umulig å vite) synes jeg likevel han var en interessant karakter. Han med flere; De som lyver har antakelig noe å skjule, noe så spennende at det er verdt å skjule. Antakelig noe så stort at det er førende for livet, på en eller flere måter. Det skal mye mindre til for å gjøre meg nysgjerrig.

Samtidig gjør det meg trist at det finnes så mange mennesker som tenker at det er nødvendig å lyve om de tingene som betyr mest for dem. Greit nok; sprit opp historiene dine, lyv på aldern for en fremmed dørvakt.

Men ikke lyv om de viktige tingene.
Du lurer aller mest deg selv.

Uberørt

På lørdag var jeg på Urørt-finalen i Storsalen. Matias Tellez vant, fikk prisen og ble spurt om hva han følte. Og sånn.

- Hva skal du gjøre nå?
- Hva mener du?
- Hva skal du gjøre når du går av scenen nå?
- Eh... Jeg skal gå tilbake til bordet mitt.Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK / SCANPIX

Arr - et minne på kroppen

Sånn, sa legen da hun hadde skåret og gravd og sydd det siste stinget, da skal du helst unngå voldsom fysisk aktivitet, som trening, den første uken. Aller mest for at arret skal bli så pent som mulig. Oj, tenkte jeg, dette var hverken jeg eller den harde treningsplanen min forberedt på, men det burde gå greit.

Den ene føflekken var litt nedenfor venstre pupp, den andre på ryggen, langt nede på høyre side. Stingene til den første gjorde at jeg ikke kunne puste noe særlig hvis jeg ville unngå å kjenne smerte og jeg skulle unngå å bøye meg fremover for ryggens del, noe som de første dagene resulterte i spennende utfordringer når det gjaldt å ta på seg fottøy. Etter ca halvannet døgn hadde antakelig huden funnet ut at den måtte strekke seg og det gjorde ikke vondt lenger. Nå var det kun det kosmetiske som holdt meg fra å trene hver dag.

Men. I går var jeg ute på vift og det gikk som det måtte gå. Musikk, brus, gode sko...
Jeg danset.
One more time we're gonna celebrate yeah
Oh yeah all right don´t stop the dancing
One more time
Music's got me feeling so free
We're gonna celebrate
Celebrate and dance for free
One more time
Fanget i følelse av frihet og feiring av musikken glemte jeg at jeg skulle unngå bevegelse for å slippe arr.
Men skulle jeg velge tar jeg hvilken som helst dag et arr eller to når grunnen er god nok.

Epilog:
- Kjære/Mamma/Fremmede dame i 40-årene med sosialt behov, hvordan fikk du det arret?
- Det der, det fikk jeg tilbake i 2008, etter en lang natt med dansing.Et bilde - et minne på kamera. (Dette minne er fra romjula. Jeg ville gjerne ta bilde av vennene mine, men ville ikke at det skulle bli alt for oppstilt. Derfor ropte jeg Hei! og knipset. Vellykket.)

Mor og barn

Under en familiemiddag i jula oppdaget jeg en Riga Balzams, 45% alkohol stående på bordet og måtte spørre min far hva det var. Han hadde kjøpt den vesle flasken på tur i utlandet. Farmor så litt bekymret ut; ett glass vin til maten er ok, men hun mente at 45% var alt for nærme 100. Som en hver god mor ville gjort kom hun med en formaning. Forsiktig med den, Per, sa hun. Som en hver god sønn ville gjort svarte han tvetydig nok til å unlippe dårlig samvittighet uten å forårsake bekymring. Ja, jeg er veldig forsiktig med den. Den har stått der lenge.Pappas flaske var mindre. Bildet er hentet fra SPIgroup.

Å være tro mot seg selv

I got my nipples pierced because I though it would help him fall back in love with me... It didn´t. And the needles really hurt.

Det stod det på et av postkortene hos postsecret.blogspot.com forrige uke.
Det er to ting som slår meg:
1) Selvfølelig gjør det vondt, man presser en nål gjennom hud.
2) Like fullt; Det ville antakelig ikke gjort så vondt hvis hun hadde gjort det for seg selv.

Å angre er vondt.
Å angre på noe man skjønte var feil allerede da er verst.

Min familie

I jula var jeg invitert på middag hos min tante&onkel, fetter og kusine. Der var far, bror, farmor, onkel og hans eldste sønn, min eldste fetter. Denne eldste fetteren hadde jeg ikke sett på tre år da han kom nedover en ukes tid tidligere. Tante&onkel hadde heller ikke sett han på tre år og da vi satte oss til bords sa tante: Velkommen alle sammen, men spesielt du som vi ikke har sett på lenge.

På bordenden satt min fetter og det virket som om han følte det var passende at han sa noe, så han sa; Ja, det er veldig hyggelig å være her. Dere har vokst så mye siden sist, i høyden. Og i bredden. Det ble stille rundt bordet.

La meg si noe om kleinhet. Jeg liker kleinhet. Jeg liker når noe blir sagt som burde vært usagt. Når man prøver å si noe, men det kommer ut feil. Når folk blir litt forvirret. Det er ekte og vakkert, som regel. Hvordan den kontrollerte oppfører seg i en ukontrollert situasjon er interessant.

Men denne stillheten var alt for kort til å kalles klein. Det var en stillhet som sa; Du er hjemme. Velkommen. Deretter brøt alle som en ut i latter, en deilig felles latter.

Middag er servert: Indisk suppe med en følelse av hus.

Det viktige - London Style

Det første vi så etter da vi entret Victoria tube station var sjokoladeautomatene. Til forferdelse oppdaget vi at de fremdeles er redd for bomber der borte, og selv om de har klart å sette ut en og annen søppelkasse var Victoria rensket for sjokoladeautomater.

Noen dager senere var vi på teater og hadde spist en helt ok middag før vi relativt sent slentret inn på Holborne Station. There has been a passenger accident and we apologize for the inconvenience, sa en stemme over høytalerannlegget.

Begge mine reisevenninner så litt nervøse ut. Passenger accident! Hva betyr det? spurte frøken Færden. Jeg visste ikke. De visste ikke. Vi stod på perrongen og ventet. Med noe som begynte å minne om desperasjon i øynene spurte hun så: Men seriøst, hvor er det blitt av sjokoladeautomatene?

Blåmerker

På nyttårsaften pådro jeg meg seks blåmerker og jeg kan bare gjøre rede for to av dem. Et av dem fikk jeg under stolleken; jeg kjente med en gang jeg fikk en albue i siden at jeg kom til å få blåmerke. Da jeg la meg hadde det allerede begynt å bli blålig, ganske lyst, men likevel tydelig. Jeg har fulgt nøye med på fargen. Etter hvert ble det mørkere blått, så gult, etter hvert mer mot grått eller brunt. Nå er det gult med røde prikker. Ganske ufint, men også fint å se hvordan det raskt skifter og snart forsvinner. Det gjør litt vondt, men det kommer også snart til å gi seg.

Jeg slår meg sjeldent. Den mest voldsomme fysiske aktiviteten jeg bedriver er dansing og organisering, og selv om det til tider er voldsomt og har skapt et blåmerke eller to er det fortsatt sånn at jeg fascineres når jeg får ett og følger med på hvordan fargene skifter.

2008 startet med seks blåmerker.
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.Blåmerket i sitt første stadie.

Pathological liar

Hanna: Sara, visste du at onkel Per farger håret?
Sara: Nei.
Hanna: Han gjør det. Han farger det sølv.
Sara: (Tenkende uttrykk, stillhet.) Det er ikke sant...
Hanna: Joda. Pappa, ikke sant du farger håret sølv?
Pappa: Ja, det er sant. Egentlig er jeg mørk.
Hanna: Der ser du.
Sara: (Tenkende uttrykk, stillhet.) Men...
Hanna: Tante, ikke sant pappa farger håret sølv?
Tante: Ja, det er det klart!
Hanna: Si det til Sara.
Tante: Onkel Per farger håret sølv.
Sara: Nei, det er tull. Hanna lyver igjen.Min far, sølvmanken. Bedre kjent som Einstein. Her med mandelen på julaften.

Stolleken

Da vi hadde spist og hygget oss med kjøtt, bær og hverandre satte vi frem stoler for å leke.

1: Nå mangler vi en stol!
2: Ja, men det er sånn leken er. En person får ikke stol å sitte på, og da går den ut.
1: Men det er jo ikke noe hyggelig...Ikke bare har jeg klart å kapre en stol, jeg har også lykkes i å sitte som en dame.

Huleboere og andre mindre husvante

For en stund tilbake sa jeg til en venn; Jeg er ikke en borg å erobre, jeg er et hus å bo i.
(Det handlet om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Å være hjemme er fint. Det er godt å se familie og venner. Samtidig minner det meg på at de jeg er glad i er spredt over flere land, at jeg er usikker på hva som er kongstanken min og at jeg ikke aner hvor jeg vil være om to år, hverken fysisk eller psykisk.

Men altså, min venn svarte: Ja, jeg vet, du er det. Men noen menn vil enten erobre borgen eller bo i telt.
(Hun snakket om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Hva er vitsen, bror, hva er vitsen, søster? Hvorfor er det fristende å erobre en borg, måtte jobbe for å eie en diger steinbygning (som koster masse å varme opp) når det finnes masse ledige, innflytningsklare hus? Hva er vitsen med å bo i telt når man kan bo i hus? Det er ingen vits. Hvis man først er så heldig å ha alle tingene sine (jobb, venner, liv) i nærheten av huset og samtidig kommer over ens med huset, flytt inn.

Det gjelder å ikke gjøre det så himla vanskelig.
Og ikke noe kluss med huserobring. Det hører ikke hjemme i denne sammenheng.

Frihetens vesen

Å ta seg friheten.
Det er det man sier. Man tar seg friheten.

Frihet blir ikke gitt. Frihet blir tatt.
Det er det som er hemmeligheten med frihetens vesen.

Nostalgi, del 2

Det skjedde i de dager at Lillebror, Paps og Hanna slacket rundt og gjorde veldig lite. Dette skjedde mens andre familier møtte familie de ellers sjeldent så, for å spise fet mat og oppdateres på hvem som hadde gått med det siste året. Utpå kveldinga foreslo Lillebror at de skulle ta en runde spill. Så så de litt mer på tv. Etter en stund foreslo Lillebror igjen at de skulle ta en runde spill. Hanna fikk ånden over seg og tittet i hyllene. Der lå stigespillet, Geni og ludo.

Det var noen filmer der i nærheten som var dekket av støv. Med ett stod Herrens engel foran henne og foreslo at de heller skulle titte på noen gamle familiefilmer. Hun ble overveldet av redsel. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke! Se, disse filmene forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: For ca tjue år siden ble det født dere to barn i tigerens by; de var søte, de var morsomme. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne noen filmer som er svøpt i støv.» Aha, tenkte Hanna, det må være disse filmene her.

Da englen hadde forlatt henne og vendt tilbake til himmelen, sa Hanna til Lillebror og Paps: «La oss sette opp det gamle filmutstyret for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg å finne frem lerret og fremviser, og fant filmene som lå støvet ned.

Da de fikk se dem koste de seg veldig. De viste bilder fra en svunnen tid der mor og far enda ikke hadde startet å farge håret sølv, men gikk rundt med manker av brunt løvehår. Hanna løp og løp og stoppet bare for å la vann og sand ta plass i en spade, før hun løp videre og helte vann og sand på et sandslott lenger oppe. En tid der Martin hadde kritt hvitt hår og ikke kunne prate. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Lillebror fyller 1 år.Hanna kjører motorsykkel.

Nostalgi

Det er fint å være hjemme i jula.
Jeg bor på pikerommet.
Her i huset er det mange minner.På kjøkkenbenken fant jeg den gamle favoritt-kassetten min, The Beatles - Help! Det var litt ensomt å digge The Beatles da jeg var åtte år.
I skapet står Turtles-koppen min fra barndommen. Den funker fortsatt like bra.
I 1995 var familien i tyrkia. Der drakk vi eplete og spiste akkar. I tillegg startet vi å bruke bogazici på hendene etter at vi hadde vasket dem. Desinfiserende godlukt. Det kjøpte vi med oss hjem. Etter et par måneder hadde vi nesten brukt den opp. Kollektivt tenkte antakelig familien hver for seg at vi måtte spare de siste edle dråpene. Bogazicien står fortsatt på badet.
På veggen henger blant annet disse bildene.
Det øverste bilde viser Marie som sover sittende. Det ble tatt i en periode vi sovnet en del sittende. Jeg forestiller meg at det var fordi vi var redde for å gå glipp av noe.
Det nederste bildet viser meg i giraffkostymet. Det er fra utkledningsfesten jeg hadde da jeg fylte 20 år. På hylla står favorittveska mi fra videregående, en ødelagt gammel radio og en lp-spiller som ikke funker. I stua (bak døra) står det en rød tv fra 60-tallet. Den funker heller ikke.

Ikke til så mye annet enn å huske hvor jeg har vært.

God jul!

Eventyr: Teknisk museum

På tirsdag var Eivind, Marius og jeg på Teknisk Museum. Der (og på veien dit) lærte vi litt og opplevde en del.Marius brukte klippekort alene for første gang.
Marius kommer opprinnelig fra Kristiansand. Eivind kommer fra Akershus, men han har vært i Oslo før.
Vi fant Teknisk Museum ganske lett. Utenfor stod det en isblokk. Marius prøvde å slikke på den.Vi fikk gummistøvler og gikk i 10 cm vann for å lære om klima.
Eivind ble overasket og frustrert over hvordan ståa er og hvor lite vi gjør for å redde verden.Marius viste frem partytrikset sitt til fremmede. Han kan bøye bena veldig langt bakover til hver sin side.Vi trykket på knapper. En del ting frungerte og det var gøy.Da vi satt ved et piano nede i vitensenteret begynte en ansatt å rydde rundt oss. Jeg spurte når det stengte. Kl fire, sa hun. Hva er den nå, spurte jeg. Den er sju på fire, svarte hun. Så løp vi gjennom bil-, fly- og telefonavdelingen, og rakk bare så vidt å sitte i en bil og peke på et fly.

Det var en veldig fin dag.

Singel

Jeg tror problemet mitt er at jeg ser etter den mannlige versjonen av meg selv.
- Jente, 22 år

I helgen var jeg ute på vift med noen venninner i Tigerstaden, i et grisehus på Majorstua. Fabelaktige frøken Færden hadde logisk nok satt ytterskoene sine i gangen, bak en dør. Der skulle de stå til hun skulle gå, men da hun følte reisetrangen var skoene borte. Ute i gangen samlet det seg flere reiselystne og en dame som så julebord ut spurte Hva driver du med? Jeg leter, svarte fabelaktige frøken Færden. Jeg har mistet skoene mine. Å. Ikke de? spurte julebordet, mens hun pekte mot føttene til Færden.

Eh. Nei.

Hjem til jul

Julekatten ønsket meg velkommen hjem.Verdens koseligste katt.

Å finne sin plass

En times kjøring fra Trondheim våkner jeg av at billettøren napper meg lett i ermet. Han spør om hvor jeg skal, jeg skal til Oslo. Toget står stille og det har det gjort en stund, noe er feil på skinnene lenger fremme, vi må kjøre buss. To timer går før bussen kjører fra Støren. Vi har brukt tre timer Trondheim-Støren, verdensrekord feil vei.

Nå kjører vi buss og det er en grunn til at jeg kjøper togbillett hver gang, men jeg husker ikke lenger hvorfor. Bussen er varm og jeg har to seter for meg selv, jeg koser meg og ser ut vinduet, på Norge - verdens vakreste land, på solnedgangen, klokken har allerede rukket å bli ett.

Det er ganske fint å kjøre buss med “de som skal lenger sør enn Hamar”. Vi er så tydelig i samme båt, eller buss i dette tilfelle. Det har bundet oss sammen, opplevelsen av venting på Støren, der tiden står nesten stille. Det føles som vi er en skoleklasse på tur, det er fin stemning i bussen. Vi prater ikke sammen, altså, vi blir ikke godt kjent, vi utveksler ikke historier om andre ganger vi har måttet kjøre buss for tog eller tog for buss eller trikk for bane eller hva som helst. Men vi leser hverandres aviser og det er en del som ser på den filmen jeg ser på. Jeg tror ikke de får noe særlig ut av det, for den er delvis uten tekst. Selv jeg som hører lyden sliter litt, for den er på engelsk-russisk-ukrainsk.

Men den er veldig fin og handler ikke om kjærlighet (bare litt), om å misforstå og forstå hverandre og om å finne noe viktig fordi andre har levd før oss. Historisk sus, altså. Sånn tenker jeg at livet er. Det handler ikke om kjærlighet (men litt), om å forstå hverandre når man misforstår og om å finne sin plass i det historiske suset. Å skjønne at vi er små i den store sammenhengen, men det har alle vært og det har likevel eksistert store tenkere.

Som Margaret Mead (og Martin Svarva) har sagt: Never doubt that a small group of individuals can change the world, indeed it’s the only thing that has.

Varm

I vinterjakken min minner jeg om et blåbær i feil sesong.
Men jeg er varm.

Kald

Ute: -6
Under: Dundyne.
Over: Dyne.
På: Pysjbukse, stor t-skjorte og ullsokker.
Ved siden av: Varmepute.

I morgen: Pluss pledd og flanell sengetøy.

Min logikk, del 2 (Mindre om livet, mer om hverdagen)

Jeg har begynt å høre på radio. P2. Skikkelig hyggelig om morgenen.

Forleden dag var det en lengre reportasje om varmelamper. De bruker mye strøm, de koster oss mange penger. En gutt ble spurt; Synes du det er greit at vi bruker penger på dette? Ja, svarte han. Så lenge jeg er varm. Og det er jo ikke mine penger. He-he-he.

He-he-he, er du på ordentlig? (4 real, som de sier i USA.)
Hvem sine penger tror du det er da?
Tror du caféeierne tenker; I dag vil jeg sannelig at røykerne skal være varme. Det vil jeg så mye at jeg betaler varmelampestrømregningen av min egen lomme.

Neppe.
Det er du og jeg, bror, som betaler for at røykerne skal være varme. Ute. Mens de røyker ting som sannsynligvis skader kroppene deres. Og våre.

Strømregninga blir høyere og da koster kaffen mer. Det er dine penger. Og mine.

Fredag

05/12:
Verdens lengste dusj, tid til å kle seg fint og ordne håret.
Middag på RAMP med Andrew.
Ligge i sengen og tenke jeg er fri.

06/12:
Tid til å sitte lenge på Dromedar med Marte.
Hjemmelaget middag med Anne-Ma.
Sy-kveld og radio.

07/12:
Jobbe med Styreting på biblioteket.
Hjemmelaget middag med den nye i kollektivet.
Sosialisering på Storås.
Dans!

Juleferie.
Hver dag føles som fredag.

Min logikk

Man MÅ ingenting.

Men hvis noen må noe,
så må vi være i livene til hverandre.

Eksamen

enten går det bra
eller så går det over

It´s a jungel out there

For noen helger siden hadde jeg finbesøk fra Oslo. Jeg har skrevet om det før. Nå skal jeg skrive om det igjen.

M-dog, spanjolen og jeg var på tur i et hus og etter hvert i en jungel. I jungelen så vi på to stykker med briller som kranglet. Vi satt på rekke og rad og tittet frem og tilbake mellom brilleslangene og deres slitne argumentasjonsrekker. Spanjolen var konsentrert i blikket, men til slutt måtte hun innrømme at hun ikke skjønte hva de snakket om. M-dog pekte og oversatte som seg hør og bør.

They´re fighting over who´s got the smallest dick. And he´s winning!

Ingen brilleslange hadde skarp nok tunge til å slå tilbake, og stillheten senket seg over jungelen.

Spanjolen lo.
Kampen hadde en vinner.Min definitive favoritt musikal på kassett. Da jeg var 5, da jeg var 15 og sannsynligvis holder det seg et par år til. Bildet er hentet fra www.fbut.org.

En fin førjulstid

I går fikk jeg en lapp fra posten om at det hadde kommet en pakke som var for stor til postkassen.
I dag fikk jeg en lapp til fra posten om at det hadde kommet en pakke til som var for stor til postkassen.

Begge pakkene hadde mistenkelig lik størrelse som en sjokoladekalender og hadde mistenkelig lik skrift som henholdsvis moren og faren min.

Jeg minnes vagt at jeg var litt furt for at jeg ikke fikk kalender i fjor.
Nå har jeg tre.Tusen takk!

1.desember

Endelig 1.desember!
I dag var det et sjokoladelys i kalendern.

Jeg er ikke voksen før jeg er for gammel til sjokoladekalender.
Heldigvis har jeg selvstendig økonomi og kan prioritere som jeg vil.