Å finne sin plass

En times kjøring fra Trondheim våkner jeg av at billettøren napper meg lett i ermet. Han spør om hvor jeg skal, jeg skal til Oslo. Toget står stille og det har det gjort en stund, noe er feil på skinnene lenger fremme, vi må kjøre buss. To timer går før bussen kjører fra Støren. Vi har brukt tre timer Trondheim-Støren, verdensrekord feil vei.

Nå kjører vi buss og det er en grunn til at jeg kjøper togbillett hver gang, men jeg husker ikke lenger hvorfor. Bussen er varm og jeg har to seter for meg selv, jeg koser meg og ser ut vinduet, på Norge - verdens vakreste land, på solnedgangen, klokken har allerede rukket å bli ett.

Det er ganske fint å kjøre buss med “de som skal lenger sør enn Hamar”. Vi er så tydelig i samme båt, eller buss i dette tilfelle. Det har bundet oss sammen, opplevelsen av venting på Støren, der tiden står nesten stille. Det føles som vi er en skoleklasse på tur, det er fin stemning i bussen. Vi prater ikke sammen, altså, vi blir ikke godt kjent, vi utveksler ikke historier om andre ganger vi har måttet kjøre buss for tog eller tog for buss eller trikk for bane eller hva som helst. Men vi leser hverandres aviser og det er en del som ser på den filmen jeg ser på. Jeg tror ikke de får noe særlig ut av det, for den er delvis uten tekst. Selv jeg som hører lyden sliter litt, for den er på engelsk-russisk-ukrainsk.

Men den er veldig fin og handler ikke om kjærlighet (bare litt), om å misforstå og forstå hverandre og om å finne noe viktig fordi andre har levd før oss. Historisk sus, altså. Sånn tenker jeg at livet er. Det handler ikke om kjærlighet (men litt), om å forstå hverandre når man misforstår og om å finne sin plass i det historiske suset. Å skjønne at vi er små i den store sammenhengen, men det har alle vært og det har likevel eksistert store tenkere.

Som Margaret Mead (og Martin Svarva) har sagt: Never doubt that a small group of individuals can change the world, indeed it’s the only thing that has.

Fuglen

For en del måneder siden skrev jeg om at jeg drepte en due. Det viste seg å være løgn. Jeg har aldri latt løgnen stå i veien for en god historie. Men forleden dag ble jeg nesten nødt til å drepe en fugl på ordentlig og da følte jeg på alvoret. (Universet, Livet, De store ting, det alvoret der.)

Når jeg kom til busstoppet fredag morgen lå det nemlig en fugl på bakken, rett ved siden av busskuret. Den lå på ryggen og kavet med vingene, så jeg gikk bort til den og ga den hjelp til å komme rundt på magen. Den fortsatte å kave. Rart, tenkte jeg. Den har sikkert glemt å fly sørover og nå er det for kaldt til å fly.

Oj, sa to gutter som kom forbi. Den har det ikke bra. Nei, sa jeg. Den har nok flydd i glasset, sa de og så på hverandre. Skal du eller jeg tråkke på den? Tråkke på den, sa jeg. Må alle fugler som flyr i glasset dø? Nei, sa den ene gutten. Men den har drukket noe. Drukket noe? Nei, brukket noe. Å, sa jeg og skjønte alvoret. Denne fuglen skulle dø og nå diskuterte guttene med øynene hvem som skulle korte ned på lidelsene.

Jeg kjente at feminsten i meg ville si at jeg kunne gjøre det, for ingen av guttene ville det og jeg synes det er fint at menn har blitt myke og er mer skeptiske til å tråkke på småfugl. Men før vi fikk sagt noe mer sluttet fuglen å bevege vingene og hodet sank mot snøen. Et siste rykk, og så var livet forsvunnet.

En ting er å se en overkjørt due, en katt i veikanten, noe som allerede er dødt.
Men det er sjeldent man overværer at livet slutter.

Ja, da slapp vi det, sa guttene og syklet mot Gløshaugen.
Jeg satte på Come Fly With Me med Frank Sinatra.
Det ble ikke så fint som jeg kunne ønske.