Å finne sin plass

En times kjøring fra Trondheim våkner jeg av at billettøren napper meg lett i ermet. Han spør om hvor jeg skal, jeg skal til Oslo. Toget står stille og det har det gjort en stund, noe er feil på skinnene lenger fremme, vi må kjøre buss. To timer går før bussen kjører fra Støren. Vi har brukt tre timer Trondheim-Støren, verdensrekord feil vei.

Nå kjører vi buss og det er en grunn til at jeg kjøper togbillett hver gang, men jeg husker ikke lenger hvorfor. Bussen er varm og jeg har to seter for meg selv, jeg koser meg og ser ut vinduet, på Norge - verdens vakreste land, på solnedgangen, klokken har allerede rukket å bli ett.

Det er ganske fint å kjøre buss med “de som skal lenger sør enn Hamar”. Vi er så tydelig i samme båt, eller buss i dette tilfelle. Det har bundet oss sammen, opplevelsen av venting på Støren, der tiden står nesten stille. Det føles som vi er en skoleklasse på tur, det er fin stemning i bussen. Vi prater ikke sammen, altså, vi blir ikke godt kjent, vi utveksler ikke historier om andre ganger vi har måttet kjøre buss for tog eller tog for buss eller trikk for bane eller hva som helst. Men vi leser hverandres aviser og det er en del som ser på den filmen jeg ser på. Jeg tror ikke de får noe særlig ut av det, for den er delvis uten tekst. Selv jeg som hører lyden sliter litt, for den er på engelsk-russisk-ukrainsk.

Men den er veldig fin og handler ikke om kjærlighet (bare litt), om å misforstå og forstå hverandre og om å finne noe viktig fordi andre har levd før oss. Historisk sus, altså. Sånn tenker jeg at livet er. Det handler ikke om kjærlighet (men litt), om å forstå hverandre når man misforstår og om å finne sin plass i det historiske suset. Å skjønne at vi er små i den store sammenhengen, men det har alle vært og det har likevel eksistert store tenkere.

Som Margaret Mead (og Martin Svarva) har sagt: Never doubt that a small group of individuals can change the world, indeed it’s the only thing that has.