Wednesday, September 03, 2008

Ja takk

På vei hjem fra skolen i dag traff vi på en jente som trengte hjelp. Ikke bare var sykkelen hennes ødelagt, hun hadde også slått hodet sitt da hun stupte over styret. Tilsynelatende var hun uten en skramme, men vi bestemte oss for å følge henne til legevakten. Det var antakelig snakk om en hjernerystelse. Cirka tusen ganger sa hun at vi ikke trengte å gjøre det, før hun fulgte opp med 10Xtakknemlighet og vi svarte at det skulle da virkelig bare mangle at vi strakk ut en hjelpende hånd.

På lørdag var jeg litt sent ute til t-banen og en fyr jeg ikke kjenner veldig godt tilbød seg å kjøre meg til stasjonen. Litt nølende svarte jeg nja..., instinktene mine (i hvert fall tre av fire, Geir stemte mot) sa at det var uhøflig å takke ja. Før jeg rakk å svare ordentlig satt jeg i bilen. Hvis jeg tilbyr meg er det fordi jeg mener det. Jeg synes det er hyggelig, sa han.

Det er pussig.
Hvorfor sier vi ikke bare ja takk de gangene vi får slengt noe vi trenger eller vil ha i fanget?
De fleste er voksne mennesker (her stod det opprinnelig vi er alle sammen voksne, men noen er jo barn), og når voksne mennesker (strengt tatt også hvis det er barn) tilbyr burde vi takke for det.
Med et ja.

3 comments:

Anonymous said...

Ikke alltid man vil være til bry. For de fleste tilbyr det de føler seg "bundet" til å tilby, uten at man har lyst til å levere...

+1 for å tvinge skadede folk på legevakta, bedre før enn aldri.

Hanna Hvattum said...

Jeg synes voksne mennesker (og barn, heller før enn aldri) burde lære at når de tilbyr kan folk si ja. Så må vi (alle) heller lære oss å slutte å tilby hvis vi ikke vil levere. Det er en uting, spør du meg. Det er sånt som skaper forvirring og (til slutt) krig.

Mari said...

EINIG MED HANNA. Det er tusen gongar lettare om ein ikkje seier noko ein ikkje meiner, slik at andre (eller deg sjølv når det er omvendt) slepp å bruka energi på å vurdera om det er seriøst meint eller ikkje.