#4

Jeg vet ikke hva som er grunnen til at Oslo kommune har valgt ut min bydel som strø-fri bydel i år, men det har de altså gjort. De gamle, som ikke beveger seg noe særlig rundt, merker ikke hvor delt byen er blitt. Det er først når du sklir ut av bydelen og stopper opp straks du kommer inn i en annen, der salt og småstein dekker isen, at du skjønner tegninga.

Men jeg trives, jeg kan ikke si annet. De siste dagene har jeg fått tre nye venner, innen bydelen. En traff jeg på i krysset nedenfor Ica (en ganske kraftig smell), en på veien ved siden av lille-Bislett og en borte ved det store eiketreet. Lina, som jeg traff ved eiketreet, kom jeg bare så vidt borti, men man setter seg fort fast i nye mønstre, og mønsteret var allerede blitt skli-beklag-klag-bli venner.

Jeg skle bortover gaten i rolig tempo da Lina dukket opp ved eiketreet og vi skle så vidt inn i hverandre, stoppet opp og sa beklager. Så klaget vi over kommunen, som har valgt ut vår bydel til strø-fri bydel og så ble vi venner.

Det er hyggelig å bli kjent med folk som bor i området. Jeg opplever en forståelse hos disse nye vennene som jeg har savnet hos de gamle. Nå kommer Lina snart for å drikke te og ta en prat. Det tar bare sju minutter å skli fra henne til meg.

Dag 3

På julerevyens tredje øvingsdag går en av sangerne bort til den nyansatte, unge regissøren mens han egentlig burde stå på scenen og sier Det var ikke så lurt å ta en karamell i munnen rett før det var min tur. Den sitter veldig godt fast i tennene. Han tar hele neven inn i munnen og piller for å få løs karamellen. Det går fint, sier hun, vi har tid til å vente noen minutter. Før hun får snakket ferdig røsker han til, det er som om han bestemmer seg for at nå skal karamellen ut. Men han røsker hardere enn planlagt og nå ligger det karamell, tenner og blod på gulvet. Han blør ganske kraftig fra munnen og har det tydelig vondt.

Så, så, det går bra, sier regissøren trøstende og prøver seg på den humoristiske tilnærmingen som kan åpne for latter i en trist situasjon. De jobber tross alt med revy. Det er to hele dager igjen til forestilling; karamellen hadde nok vært ute av munnen før den tid, selv om du hadde latt tennene dine være igjen!

Øvelsen avsluttes kort tid etter.
Øvelse gjør mester, roper hun etter revygjengen i det de går ut døra.

Verksted for Virkelighetsendring

20/06
Mye har skjedd i nærområdet siden sist jeg bodde her. Rundt hjørnet for leiligheten er det kommet et slags kontor. Jeg oppdaget det i forrige uke, da jeg var ute og gikk tur. På et skilt i vinduskarmen stod det Verksted for Virkelighetsendring. To menn satt innerst i lokalet og jeg undret meg over hva slags virkelighetsendringer de pleier å foreta seg i det rotete kontorlandskapet.

Jeg hadde lyst til å banke på og spørre, men jeg er alt for pysete.
En av disse dagene skal jeg gjøre det likevel.

Hyllen

De siste fire timene har jeg brukt på å sette sammen en ikea-hylle. Jeg startet veldig bra; tok alle smådelene ut av posen og telte dem (ikke knottene, men de var det 80 av), før jeg la alle delene oversiktlig utover pulten (ikke knottene, de lot jeg ligge i posen, siden de var så mange). Jeg så igjennom bruksanvisningen og la den godt synlig.

Allerede med de første knottene gikk det galt; jeg knakk to stykker og brukte nesten en halvtime på å få dem ut fra platen. Jeg prøvde å ta lett på det og tenkte at ikea sikkert hadde puttet oppi et par ekstra knotter, sånn i tilfelle.

Midtdelen, der jeg brukte veldig lang tid på alle smådelene, foregikk som den ofte gjør når man setter sammen et møbel, bare mye saktere. Da jeg hadde én planke igjen oppdaget jeg at det var 8 hull i planken, men bare 6 knotter i posen.

Så spikket jeg to knotter av noe tre jeg fant i skapet. Seriøst, jeg spikket to knotter og tenkte at jeg var genial. Så brukte jeg førti minutter på å skru i de to siste skruene og akkurat i det jeg merket at skruen endelig fikk tak ga umbraconøkkelen etter. Jeg hadde skrudd så lenge med den at den hadde blitt slitt i kantene og jeg måtte lete frem en ny.

Da hyllen var ferdig skjønte jeg at jeg ikke var sterk nok til å løfte den alene.
Nå ligger den på gulvet mitt og er 1,85 begge veier.

100%

Noe har fått meg til å tenke at vi har dårlig tid.
Eller lite tid.
Nei, vi vet ikke hvor mye tid vi har!
Sammen eller alene. Jeg får følelsen av at vi må verne om noe, vi må nyte, vi må trekke inn i fulle åndedrag og vi må gi glede.

Jeg spiser grønnsaker og feta til middag, går en tur, drikker te og spiser honningmelon. Går på konsert med en venn.
Eller. Jeg får besøk av en venn, vi lager wok, vi spiser sjokolademousse, jeg går på quiz med bra folk.
Eller. Jeg er syk. Jeg ligger i sengen hele ettermiddagen. En venn lager middag til meg, jeg vet ikke hva det er og det ser rart ut. Det smaker godt etter hvert.

Det er uviktig.
Ikke gjør det jeg gjør!
Det gjelder deg også, Hanna; ikke ap etter deg selv, gårsdagens deg-selv.
Ikke lag wok, bare fordi det føltes riktig i går.
Hva vil du?

Jeg vil våkne hver dag og velge.
En dag har jeg ikke lenger valget.Illustrasjonen fant jeg da jeg googlet Enjoy life.

Kollektivet: Utopia

I sommer lånte jeg ut et rom i leiligheten til noen som trengte husrom, før jeg selv reiste på ferie. Da jeg kom tilbake hadde noen tilsynelatende gjort hærverk på ringeklokka vår, men ved nærmere øyesyn viste det seg at noen hadde klistra opp en gjennomtenkt dymolapp.
Da jeg tok dette bildet holdt jeg over blitzen (ikke med vilje). Tilsynelatende en dårlig idé, men dette kamera overrasker til stadighet.

I forrige uke hadde vi første husmøte i det nye kollektivet. Utopia består av Gayan, Marius og meg. Jeg bestemte oss for at vi skal skrive et manifest (tilsynelatende under produksjon, vil bygge på kjerneverdiene trivsel og hygge), vi laget en konkurranse ut av å lage vaskeliste og bestemte oss for det kjønnsnøytrale ordet ordensindivid for å beskrive ukens ansvarlige.

Ordensindividet har åpenbare oppgaver som å vaske og holde orden, men er også ansvarlig for å velge ut Ukas ord. Det ordet som har uka skal man bruke mye, den uka. Denne uka:
Tilsynelatende et ord med begrensede bruksmuligheter.

Livet blir ikke morsommere enn man gjør det til selv.
Og det skal så lite til.

Så slipper du å omstille deg...

Den første fridagen jeg har etter at jeg startet på skolen er det sol.
I vår gate spyles nabobygget på utsiden fire timer fra klokken sju, så det føles som en hverdag og høres ut som en regndag.

Min logikk, del 2 (Mindre om livet, mer om hverdagen)

Jeg har begynt å høre på radio. P2. Skikkelig hyggelig om morgenen.

Forleden dag var det en lengre reportasje om varmelamper. De bruker mye strøm, de koster oss mange penger. En gutt ble spurt; Synes du det er greit at vi bruker penger på dette? Ja, svarte han. Så lenge jeg er varm. Og det er jo ikke mine penger. He-he-he.

He-he-he, er du på ordentlig? (4 real, som de sier i USA.)
Hvem sine penger tror du det er da?
Tror du caféeierne tenker; I dag vil jeg sannelig at røykerne skal være varme. Det vil jeg så mye at jeg betaler varmelampestrømregningen av min egen lomme.

Neppe.
Det er du og jeg, bror, som betaler for at røykerne skal være varme. Ute. Mens de røyker ting som sannsynligvis skader kroppene deres. Og våre.

Strømregninga blir høyere og da koster kaffen mer. Det er dine penger. Og mine.