15/05

Eksamen veier ikke tungt nok på skuldrene, det er fremtiden som veier og som gjør at jeg må sove omvendt vei i sengen i natt, så ting virker som de er riktig vei igjen.

Jeg leser mine egne tekster og finner biter av meg selv i gamle undringer som ikke lenger opptar plassen i hodet eller plassen på blokka, som ikke lenger tar tiden av dagen, men som ble viktige byggesteiner i det livet jeg har levd siden sist.

Nå er det en knute som ikke er ord; ikke er ord som skal ut og løses opp med blekk, løses på papiret. En knute som er venting, en knute som venter, en venting som er en del av livet.

Når fremtiden er her, betyr det noe?

Jeg mest av alle!

"Jeg liker ikke baksnakking.
Jeg synes det gir feil fokus.
Men det er ikke lett å slutte, mange gjør det...
Kanskje jeg mest av alle!"
- Et av de flotteste menneskene jeg kjenner

En stund tilbake sniklyttet jeg på en samtale, mellom en som ikke er så viktig i denne sammenhengen og et av de flotteste menneskene jeg kjenner. La oss kalle vedkommende Mangen.
(Mangen er nemlig som mange av oss.)

Mangen synes (i likhet med mange av oss) ikke at baksnakking er greit. Han ytret sin mening om det og sa; Jeg liker ikke (for eksempel) baksnakking. Det er ikke lett å slutte, mange gjør det. Jeg nikket for meg selv og var enig. Men i frykt for å tråkke noen på tærne la Mangen til; Kanskje jeg mest av alle!

Og det er tull. Mangen baksnakker ikke mest av alle. Han ønsket ikke at baksnakking skulle være en del av livet hans, så han tok tak, selv om det ikke er lett. Mangen (i likhet med mange av oss) lykkes ikke alltid med å gjøre som han vil, men han baksnakker ikke mest av alle.
Han baksnakker kanskje minst.

Mangen er som mange av oss når vi er redde for at folk skal oppleve at vi ser ned på dem. Vi virker innimellom så redde for å virke nedlatende at vi ikke tør å stå for hvem vi er og si hva vi mener. Redde for at noen skal høre "jeg ser ned på deg" når man prøver å si "jeg er stolt av meg selv, min bevissthet, mine valg og handlinger".

Kanskje jeg mest av alle.

Ja takk

På vei hjem fra skolen i dag traff vi på en jente som trengte hjelp. Ikke bare var sykkelen hennes ødelagt, hun hadde også slått hodet sitt da hun stupte over styret. Tilsynelatende var hun uten en skramme, men vi bestemte oss for å følge henne til legevakten. Det var antakelig snakk om en hjernerystelse. Cirka tusen ganger sa hun at vi ikke trengte å gjøre det, før hun fulgte opp med 10Xtakknemlighet og vi svarte at det skulle da virkelig bare mangle at vi strakk ut en hjelpende hånd.

På lørdag var jeg litt sent ute til t-banen og en fyr jeg ikke kjenner veldig godt tilbød seg å kjøre meg til stasjonen. Litt nølende svarte jeg nja..., instinktene mine (i hvert fall tre av fire, Geir stemte mot) sa at det var uhøflig å takke ja. Før jeg rakk å svare ordentlig satt jeg i bilen. Hvis jeg tilbyr meg er det fordi jeg mener det. Jeg synes det er hyggelig, sa han.

Det er pussig.
Hvorfor sier vi ikke bare ja takk de gangene vi får slengt noe vi trenger eller vil ha i fanget?
De fleste er voksne mennesker (her stod det opprinnelig vi er alle sammen voksne, men noen er jo barn), og når voksne mennesker (strengt tatt også hvis det er barn) tilbyr burde vi takke for det.
Med et ja.

Synd og skam

I forrige uke satt jeg på en kirkegård og leste. Det var så stille og rolig, bare noen fugler som kvitret, det fjerne suset av byen utenfor, ja, du vet, skikkelig idyllisk. Plutselig knuste noe et sted. Jeg så opp og så to gutter på uteplassen til fritidsordningen vis a vis. Først stod de helt stille og stirret mot vinduet, det var knust, antakelig hadde de spilt fotball. Først stod de stille, de sekundene som virker som en evighet, og så tok de tingene sine og løp. De løp, men de løp ikke langt. De løp ut av gården og stilte seg rett rundt hjørnet. Der stod de og lyttet. Inne i gården kom det ut en lærer (eller noe sånt). Etter veldig kort tid gikk guttene inn igjen, helt av seg selv.

Jeg håper læreren i skolegården sa; Uff, sånt skjer. Jeg skjønner at dere ikke mente noe vondt med det. Husker dere at jeg sa "Spill der borte?". Det sa jeg fordi man kan treffe vinduene her. Neste gang må dere gjøre det, så vi kan prøve å unngå at det skjer igjen.

Jeg håper pappaen til barna ikke gikk tre meter foran dem på veien hjem, fordi han var sliten fra jobben og ikke orket å forholde seg til at barna hans hadde gjort noe de ikke skulle. Jeg håper de snakket om at man må si fra hvis noe blir ødelagt, det blir bare verre hvis man later som. Jeg håper at pappaen sa; Et vindu er bare en ting. Vi knuser det ikke med vilje, men hvis det skjer et uhell går det an å erstatte det.

Jeg håper barna fikk en sjanse til å lære av sine feil.
Jeg håper barna skjønner at man kan gjøre feil uten at det er verdens undergang.
For Synd og Skam bor ikke bare i kirken, de har kjøpt hus i nabolaget, ditt og mitt, og snart bor de i oppdragelsen vi skal gi hvis vi ikke ber dem holde seg unna.