Huleboere og andre mindre husvante

For en stund tilbake sa jeg til en venn; Jeg er ikke en borg å erobre, jeg er et hus å bo i.
(Det handlet om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Å være hjemme er fint. Det er godt å se familie og venner. Samtidig minner det meg på at de jeg er glad i er spredt over flere land, at jeg er usikker på hva som er kongstanken min og at jeg ikke aner hvor jeg vil være om to år, hverken fysisk eller psykisk.

Men altså, min venn svarte: Ja, jeg vet, du er det. Men noen menn vil enten erobre borgen eller bo i telt.
(Hun snakket om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Hva er vitsen, bror, hva er vitsen, søster? Hvorfor er det fristende å erobre en borg, måtte jobbe for å eie en diger steinbygning (som koster masse å varme opp) når det finnes masse ledige, innflytningsklare hus? Hva er vitsen med å bo i telt når man kan bo i hus? Det er ingen vits. Hvis man først er så heldig å ha alle tingene sine (jobb, venner, liv) i nærheten av huset og samtidig kommer over ens med huset, flytt inn.

Det gjelder å ikke gjøre det så himla vanskelig.
Og ikke noe kluss med huserobring. Det hører ikke hjemme i denne sammenheng.

Om Afrika og vennskap

På veien hjem fra Skydsstasionen fikk Andrew lov til å låne sykkelen min fordi han spurte pent. På hjørnet ved Ni Muser fant jeg et ensomt sykkelhjul og begynte å trille det på bakken. Jeg måtte løpe for å holde følge med det.

- Jeg er fra Afrika! ropte jeg entusiastisk.

Jeg er ikke det. Jeg har ikke vært i Afrika engang (selv om jeg har vært på Gran Canaria og derfra kan man se til Afrika når det er fint vær.). Hadde jeg vært i Afrika hadde kanskje noen tilbudt meg et sykkelhjul, og kanskje hadde jeg oppdaget før jeg ble 23 år gammel hvor gøy det var å trille et hjul på bakken mens man løp ved siden av. På den annen side: jeg kunne vært ufin, ikke latt Andrew sykle og gått glipp av å finne sykkelhjulet og den medfølgende gleden dette skapte. Det kunne gått flere tiår før situasjonen hadde oppstått igjen.

Det er sannelig flaks at Andrew spør pent og at jeg ikke er ufin.
Og at vi bor i en by hvor det ligger sykkelhjul på gatehjørner.Dette bildet ble tatt våren 2006. Da var jeg ung og fortsatt bittelitt ufin. Andrew spurte allerede pent; ikke lenge etter at dette bilde ble tatt spurte han om vi skulle være sammen (fordi jeg klaget over at Ida satt i naborommet og var kjærstete med en gutt). Jeg sa ja og siden har vi vært i et ikke-monogamt, platonisk forhold.