Dans!

Fredag var jeg ute med danseskoa igjen, for andre kveld på rad, klar for bevegelsesmanøvre man bare ser på film. Vi var en liten gruppe samlet, fine i bekledning, vakre i utseende og klare for nok en natt i Sarahs postkort.

Jeg beveger meg mot dansegulvet og det er da jeg merker det. Langs veggen sitter de, i de halvmørke krokene, ansiktene utydlige, men man kan skimte skepsisen. Nei, det er feil, for de sitter ikke bare i de halvmørke krokene, innimellom tar de meg seg sine pretensiøse bakdeler og tror de rocker dansegulvet bedre enn andre. Tilfelles har de at de peker, de ler uvennlig, de hvisker.

Det hender jeg ler av folk som danser, det hender jeg roper av glede! De er i utakt, de beveger seg som flodhester, men de danser uredde, i åpent landskap, der ingen flodhest har gått før dem og det gjør meg lykkelig! På denne savannen er jeg hjemme.

Ingenting er et så tydelig tegn på egen usikkerhet som unødvendige kommentarer om andres "mangler". Jeg kan ikke nekte noen å forpeste seg selv med det, men hold det langt unna meg!

Sarahs Postcard

Da jeg våknet i dag hadde jeg øresus og vondt i ryggen.
Tegn på alderdom.
Eller en fantastisk kveld på dansegulvet.

Arr - et minne på kroppen

Sånn, sa legen da hun hadde skåret og gravd og sydd det siste stinget, da skal du helst unngå voldsom fysisk aktivitet, som trening, den første uken. Aller mest for at arret skal bli så pent som mulig. Oj, tenkte jeg, dette var hverken jeg eller den harde treningsplanen min forberedt på, men det burde gå greit.

Den ene føflekken var litt nedenfor venstre pupp, den andre på ryggen, langt nede på høyre side. Stingene til den første gjorde at jeg ikke kunne puste noe særlig hvis jeg ville unngå å kjenne smerte og jeg skulle unngå å bøye meg fremover for ryggens del, noe som de første dagene resulterte i spennende utfordringer når det gjaldt å ta på seg fottøy. Etter ca halvannet døgn hadde antakelig huden funnet ut at den måtte strekke seg og det gjorde ikke vondt lenger. Nå var det kun det kosmetiske som holdt meg fra å trene hver dag.

Men. I går var jeg ute på vift og det gikk som det måtte gå. Musikk, brus, gode sko...
Jeg danset.
One more time we're gonna celebrate yeah
Oh yeah all right don´t stop the dancing
One more time
Music's got me feeling so free
We're gonna celebrate
Celebrate and dance for free
One more time
Fanget i følelse av frihet og feiring av musikken glemte jeg at jeg skulle unngå bevegelse for å slippe arr.
Men skulle jeg velge tar jeg hvilken som helst dag et arr eller to når grunnen er god nok.

Epilog:
- Kjære/Mamma/Fremmede dame i 40-årene med sosialt behov, hvordan fikk du det arret?
- Det der, det fikk jeg tilbake i 2008, etter en lang natt med dansing.Et bilde - et minne på kamera. (Dette minne er fra romjula. Jeg ville gjerne ta bilde av vennene mine, men ville ikke at det skulle bli alt for oppstilt. Derfor ropte jeg Hei! og knipset. Vellykket.)