29/11
I går gikk jeg endelig innom Verksted for Virkelighetsendring.
Det er et kontor som ligger rett rundt hjørnet for leiligheten, og siden jeg flyttet tilbake i juni har jeg lurt på hva de driver med der.
Jeg banket på før jeg fikk tenkt meg om.
De brukte lang tid på å åpne.
Tok korte skritt fra skrivebordet og bort til døra.
Stod på innsiden og så på meg, minst et minutt.
Jeg rakk å bli tørr i munnen.
Hva gjør dere i et Verksted for Virkelighetsendring?
De endret folk. Til det bedre; dette kontoret inneholdt rett og slett mennesker som satt på en universell sannhet om hva som var den riktige virkeligheten. Også spilte de litt musikk, da vettu. Det blir kanskje mest det siste.
Og kanskje angret jeg på at jeg hadde banket på. Kanskje tenkte jeg at jeg ikke skulle gjort det, fordi det mystiske ofte er finere enn det ekte.
Og kanskje måtte jeg stoppe opp og revurdere tankene mine. Ta inn over meg at jeg lot en påtvunget virkelighet villlede meg, og ombestemme meg med det samme:
Jeg har sett så mange ganger at det ekte er finere enn det mystiske.
Det er folk som tar tak i livene sine, selv om det ikke alltid er lett. Folk som har vokst opp med noen som gjør andre vondt, men som nekter å fortsette i en virkelighet hvor det er normalen. Folk som har opplevd mye urettferdighet, men som ikke lar fortidens sorger diktere fremtiden følelser. Det er folk som tar hva de har, og gjør det aller beste ut av det.
Det virkelige Verksted for Virkelighetsendring er ikke et kontor.
Det er ikke et sted hvor man endrer andre.
Det er et sted der man endrer seg selv.
Det er mennesker (og de hjemmene de skaper) som velger å gå ut av dårlige spor, og skape en virkelighet de kan trives med.
Showing posts with label Livet. Show all posts
Showing posts with label Livet. Show all posts
Sunday, December 07, 2008
Tuesday, November 04, 2008
Det er dette det handler om
For et lite år siden lærte medisinervenninna meg hvordan et barn blir født, og hun kalte det automagisk. I helgen traff jeg hennes fem uker gamle datter for første gang, og når barnet først er ute er det ikke noe auto inne i bildet, det er magisk hele veien å møte et nytt menneske. En stund var hun på avstand, ble flyttet rundt bordet, fra armkrok til armkrok, så alle fikk bli kjent. Så var det min tur; Redd for å miste henne, redd for at hun ikke kom til å like meg, redd for at hun kom til å skrike så høyt som hun ikke hadde gjort hele dagen og redd for at hun luktet frykt tok jeg i mot den vesle kroppen.
Ingen grunn til panikk.
Ikke en lyd.
På nært hold hadde det lille ansiktet mer personlighet enn jeg kunne forestilt meg, og jeg kunne prise meg lykkelig for at jeg hadde på meg stramme klær; da store deler av kroppen smeltet (det startet i brystet, litt til venstre) var det bare bukse og genser som holdt den sammen og unngikk at jeg skle av sofaen, myk som en karamell. Og selv om jeg samme kveld var på fest til neste morgen og ikke ønsker meg barn enda, ja, strengt tatt er langt fra å stifte familie, kunne jeg ikke annet enn å tenke at det er dette det handler om.
Et bilde sier mer enn tusen ord,
men ekte mennesker sier mer enn tusen ord i løpet av et liv.
Ingen grunn til panikk.
Ikke en lyd.
På nært hold hadde det lille ansiktet mer personlighet enn jeg kunne forestilt meg, og jeg kunne prise meg lykkelig for at jeg hadde på meg stramme klær; da store deler av kroppen smeltet (det startet i brystet, litt til venstre) var det bare bukse og genser som holdt den sammen og unngikk at jeg skle av sofaen, myk som en karamell. Og selv om jeg samme kveld var på fest til neste morgen og ikke ønsker meg barn enda, ja, strengt tatt er langt fra å stifte familie, kunne jeg ikke annet enn å tenke at det er dette det handler om.
Et bilde sier mer enn tusen ord,men ekte mennesker sier mer enn tusen ord i løpet av et liv.
Wednesday, October 29, 2008
Nye veier
I dag gikk jeg en ny vei.
Jeg skulle hjem fra Grünerløkka og jeg gikk en vei jeg ikke har gått før. Det er en fin vei, definitivt en av de beste veiene man kan gå hjem fra Grünerløkka.
Og selv om jeg er født og oppvokst i denne byen, selv om jeg er god på å tegne kart på servietter for andre mennesker og forklare dem hvor de skal gå, blir jeg gang på gang overrasket over at det finnes nye veier. Noen som er finere enn de jeg har funnet alt, noen som er styggere, men først og fremst er de nye og uoppdagede. Noen burde jeg kanskje sett før, fordi jeg har vært i området, mens andre kunne jeg ikke oppdaget før.
Nye veier.
Det gjør meg håpefull.
Jeg skulle hjem fra Grünerløkka og jeg gikk en vei jeg ikke har gått før. Det er en fin vei, definitivt en av de beste veiene man kan gå hjem fra Grünerløkka.
Og selv om jeg er født og oppvokst i denne byen, selv om jeg er god på å tegne kart på servietter for andre mennesker og forklare dem hvor de skal gå, blir jeg gang på gang overrasket over at det finnes nye veier. Noen som er finere enn de jeg har funnet alt, noen som er styggere, men først og fremst er de nye og uoppdagede. Noen burde jeg kanskje sett før, fordi jeg har vært i området, mens andre kunne jeg ikke oppdaget før.
Nye veier.
Det gjør meg håpefull.
Thursday, October 23, 2008
Jeg mest av alle!
"Jeg liker ikke baksnakking.
Jeg synes det gir feil fokus.
Men det er ikke lett å slutte, mange gjør det...
Kanskje jeg mest av alle!"
- Et av de flotteste menneskene jeg kjenner
En stund tilbake sniklyttet jeg på en samtale, mellom en som ikke er så viktig i denne sammenhengen og et av de flotteste menneskene jeg kjenner. La oss kalle vedkommende Mangen.
(Mangen er nemlig som mange av oss.)
Mangen synes (i likhet med mange av oss) ikke at baksnakking er greit. Han ytret sin mening om det og sa; Jeg liker ikke (for eksempel) baksnakking. Det er ikke lett å slutte, mange gjør det. Jeg nikket for meg selv og var enig. Men i frykt for å tråkke noen på tærne la Mangen til; Kanskje jeg mest av alle!
Og det er tull. Mangen baksnakker ikke mest av alle. Han ønsket ikke at baksnakking skulle være en del av livet hans, så han tok tak, selv om det ikke er lett. Mangen (i likhet med mange av oss) lykkes ikke alltid med å gjøre som han vil, men han baksnakker ikke mest av alle.
Han baksnakker kanskje minst.
Mangen er som mange av oss når vi er redde for at folk skal oppleve at vi ser ned på dem. Vi virker innimellom så redde for å virke nedlatende at vi ikke tør å stå for hvem vi er og si hva vi mener. Redde for at noen skal høre "jeg ser ned på deg" når man prøver å si "jeg er stolt av meg selv, min bevissthet, mine valg og handlinger".
Kanskje jeg mest av alle.
Jeg synes det gir feil fokus.
Men det er ikke lett å slutte, mange gjør det...
Kanskje jeg mest av alle!"
- Et av de flotteste menneskene jeg kjenner
En stund tilbake sniklyttet jeg på en samtale, mellom en som ikke er så viktig i denne sammenhengen og et av de flotteste menneskene jeg kjenner. La oss kalle vedkommende Mangen.
(Mangen er nemlig som mange av oss.)
Mangen synes (i likhet med mange av oss) ikke at baksnakking er greit. Han ytret sin mening om det og sa; Jeg liker ikke (for eksempel) baksnakking. Det er ikke lett å slutte, mange gjør det. Jeg nikket for meg selv og var enig. Men i frykt for å tråkke noen på tærne la Mangen til; Kanskje jeg mest av alle!
Og det er tull. Mangen baksnakker ikke mest av alle. Han ønsket ikke at baksnakking skulle være en del av livet hans, så han tok tak, selv om det ikke er lett. Mangen (i likhet med mange av oss) lykkes ikke alltid med å gjøre som han vil, men han baksnakker ikke mest av alle.
Han baksnakker kanskje minst.
Mangen er som mange av oss når vi er redde for at folk skal oppleve at vi ser ned på dem. Vi virker innimellom så redde for å virke nedlatende at vi ikke tør å stå for hvem vi er og si hva vi mener. Redde for at noen skal høre "jeg ser ned på deg" når man prøver å si "jeg er stolt av meg selv, min bevissthet, mine valg og handlinger".
Kanskje jeg mest av alle.
Wednesday, October 08, 2008
Dager og år
Ett år har gått. Kan det fremdeles være viktig?
Uansett hva det handler om. Ett år har gått.
ALBUM:
Vi får i oppgave å skrive med utgangspunkt i et minne fra barndommen. Jeg skriver om den gangen lillebror holdt på å skade seg en sommerdag vi var på øyene, om at jeg aldri kommer til å skjønne hvordan jeg fikk han inn fra den vesle fjellhyllen, om de lyse ferieukene, hvor det fort var glemt, marerittene jeg tror jeg hadde. Kan det henge sammen; behovet for kontroll, redselen for det ukontrollerbare, nåtid og noe som skjedde nesten tjue år tidligere?
Bare ett år har gått. Det kan fremdeles være viktig.
I hvilke tilfeller skal jeg styre tankene inn på noe annet,
i hvilke tilfeller skal jeg la tankene styre meg inn på noe annet?
År har gått. Kan det fremdeles være viktig?
Uansett hva det er.
Uansett hva det handler om. Ett år har gått.
ALBUM:
Vi får i oppgave å skrive med utgangspunkt i et minne fra barndommen. Jeg skriver om den gangen lillebror holdt på å skade seg en sommerdag vi var på øyene, om at jeg aldri kommer til å skjønne hvordan jeg fikk han inn fra den vesle fjellhyllen, om de lyse ferieukene, hvor det fort var glemt, marerittene jeg tror jeg hadde. Kan det henge sammen; behovet for kontroll, redselen for det ukontrollerbare, nåtid og noe som skjedde nesten tjue år tidligere?
Bare ett år har gått. Det kan fremdeles være viktig.
I hvilke tilfeller skal jeg styre tankene inn på noe annet,
i hvilke tilfeller skal jeg la tankene styre meg inn på noe annet?
År har gått. Kan det fremdeles være viktig?
Uansett hva det er.
Saturday, September 27, 2008
100%
Noe har fått meg til å tenke at vi har dårlig tid.
Eller lite tid.
Nei, vi vet ikke hvor mye tid vi har!
Sammen eller alene. Jeg får følelsen av at vi må verne om noe, vi må nyte, vi må trekke inn i fulle åndedrag og vi må gi glede.
Jeg spiser grønnsaker og feta til middag, går en tur, drikker te og spiser honningmelon. Går på konsert med en venn.
Eller. Jeg får besøk av en venn, vi lager wok, vi spiser sjokolademousse, jeg går på quiz med bra folk.
Eller. Jeg er syk. Jeg ligger i sengen hele ettermiddagen. En venn lager middag til meg, jeg vet ikke hva det er og det ser rart ut. Det smaker godt etter hvert.
Det er uviktig.
Ikke gjør det jeg gjør!
Det gjelder deg også, Hanna; ikke ap etter deg selv, gårsdagens deg-selv.
Ikke lag wok, bare fordi det føltes riktig i går.
Hva vil du?
Jeg vil våkne hver dag og velge.
En dag har jeg ikke lenger valget.
Illustrasjonen fant jeg da jeg googlet Enjoy life.
Eller lite tid.
Nei, vi vet ikke hvor mye tid vi har!
Sammen eller alene. Jeg får følelsen av at vi må verne om noe, vi må nyte, vi må trekke inn i fulle åndedrag og vi må gi glede.
Jeg spiser grønnsaker og feta til middag, går en tur, drikker te og spiser honningmelon. Går på konsert med en venn.
Eller. Jeg får besøk av en venn, vi lager wok, vi spiser sjokolademousse, jeg går på quiz med bra folk.
Eller. Jeg er syk. Jeg ligger i sengen hele ettermiddagen. En venn lager middag til meg, jeg vet ikke hva det er og det ser rart ut. Det smaker godt etter hvert.
Det er uviktig.
Ikke gjør det jeg gjør!
Det gjelder deg også, Hanna; ikke ap etter deg selv, gårsdagens deg-selv.
Ikke lag wok, bare fordi det føltes riktig i går.
Hva vil du?
Jeg vil våkne hver dag og velge.
En dag har jeg ikke lenger valget.
Illustrasjonen fant jeg da jeg googlet Enjoy life.
Sunday, September 14, 2008
What is your toxic load?
Han ser Toxic Poetry med Kate Pendry for tredje gang, denne gangen på Blå.
Hun står i det blå lyset og er et helt metallband med stemmen sin.
Når han sitter fremfor en scene slik vil han ikke være noe annet sted.
Er det fordi hun snakker om viktige ting?
Ingen ironisk distanse.
Ærlig, sårbart.
Viktig.
Hun avslutter kvelden slik:
This could be the last time I stand on a stage.
This evening could be your last.
The conversation you have after the show could be your last.
If it is so; Why not make the best of it?
Etterpå går han en tur over Grünerløkka og samtaler med en god venn.
Kjøper et godt brød før han går hjem.
Og tenker at man må gi slipp på (eller omfavne) sin toxic load
og elske livet sitt hver dag,
for å virkelig leve det.
Hun står i det blå lyset og er et helt metallband med stemmen sin.
Når han sitter fremfor en scene slik vil han ikke være noe annet sted.
Er det fordi hun snakker om viktige ting?
Ingen ironisk distanse.
Ærlig, sårbart.
Viktig.
Hun avslutter kvelden slik:
This could be the last time I stand on a stage.
This evening could be your last.
The conversation you have after the show could be your last.
If it is so; Why not make the best of it?
Etterpå går han en tur over Grünerløkka og samtaler med en god venn.
Kjøper et godt brød før han går hjem.
Og tenker at man må gi slipp på (eller omfavne) sin toxic load
og elske livet sitt hver dag,
for å virkelig leve det.
Sunday, September 07, 2008
Kollektivet: Utopia
I sommer lånte jeg ut et rom i leiligheten til noen som trengte husrom, før jeg selv reiste på ferie. Da jeg kom tilbake hadde noen tilsynelatende gjort hærverk på ringeklokka vår, men ved nærmere øyesyn viste det seg at noen hadde klistra opp en gjennomtenkt dymolapp.
Da jeg tok dette bildet holdt jeg over blitzen (ikke med vilje). Tilsynelatende en dårlig idé, men dette kamera overrasker til stadighet.
I forrige uke hadde vi første husmøte i det nye kollektivet. Utopia består av Gayan, Marius og meg. Jeg bestemte oss for at vi skal skrive et manifest (tilsynelatende under produksjon, vil bygge på kjerneverdiene trivsel og hygge), vi laget en konkurranse ut av å lage vaskeliste og bestemte oss for det kjønnsnøytrale ordet ordensindivid for å beskrive ukens ansvarlige.
Ordensindividet har åpenbare oppgaver som å vaske og holde orden, men er også ansvarlig for å velge ut Ukas ord. Det ordet som har uka skal man bruke mye, den uka. Denne uka:
Tilsynelatende et ord med begrensede bruksmuligheter.
Livet blir ikke morsommere enn man gjør det til selv.
Og det skal så lite til.
Da jeg tok dette bildet holdt jeg over blitzen (ikke med vilje). Tilsynelatende en dårlig idé, men dette kamera overrasker til stadighet.I forrige uke hadde vi første husmøte i det nye kollektivet. Utopia består av Gayan, Marius og meg. Jeg bestemte oss for at vi skal skrive et manifest (tilsynelatende under produksjon, vil bygge på kjerneverdiene trivsel og hygge), vi laget en konkurranse ut av å lage vaskeliste og bestemte oss for det kjønnsnøytrale ordet ordensindivid for å beskrive ukens ansvarlige.
Ordensindividet har åpenbare oppgaver som å vaske og holde orden, men er også ansvarlig for å velge ut Ukas ord. Det ordet som har uka skal man bruke mye, den uka. Denne uka:
Tilsynelatende et ord med begrensede bruksmuligheter.Livet blir ikke morsommere enn man gjør det til selv.
Og det skal så lite til.
Thursday, March 27, 2008
Hverdagsliv
Når klokken er kveld og jeg rusler fra busstoppet, forbi Samfundet, opp til min egen dør og bare skal dusje og legge meg, uten å se noen, uten å gjøre noe, da virker det dumt å ta ettermiddagstoget som er fremme klokken ti.
Men når man har pakket ut, lagt på nytt sengetøy og dusjet husker man hvor fint det er å ha et par timer til rensing av kropp og koffert etter en tur, for når man våkner i morgen er ferien over og livet hverdag.
I kofferten fant jeg blant annet nye innkjøp og hyggelige minner fra ferien i Oslo.
Her: Koselige venner på eventyrfest/ikke-bursdag, F.v: Katten med støvlene og prinsesse.
Men når man har pakket ut, lagt på nytt sengetøy og dusjet husker man hvor fint det er å ha et par timer til rensing av kropp og koffert etter en tur, for når man våkner i morgen er ferien over og livet hverdag.
I kofferten fant jeg blant annet nye innkjøp og hyggelige minner fra ferien i Oslo.Her: Koselige venner på eventyrfest/ikke-bursdag, F.v: Katten med støvlene og prinsesse.
Monday, March 10, 2008
Prolog
For noen år siden fortalte min tante, som har jobbet i psykiatrien, at de pleide å spørre de som var hysteriske hva trenger du mest? Som regel svarer hysteriske mennesker søvn. Når jeg er sliten eller forvirret pleier jeg å spørre meg selv om det samme.
I går kveld var jeg som vanlig på søndagsfilm hos Jon Harald, min venn og ekstra-hjem i Trondheim. Det var Steinar, Berge, Jon Harald, meg og James Bond; en filmkveld hentet fra 90-tallet, med smågodt og småprat. Et vannhull fra et annet tiår.
Når jeg kom hjem leste jeg mine egne tanker om velsignelse, tittet litt på livet mitt og kom frem til at jeg er veldig heldig. Heldig er både en konsekvens og en dose flaks i mitt tilfelle. For når jeg spør meg selv hva trenger du mest? pleier jeg å følge det jeg svarer, noen ganger bevisst, andre ganger instinktivt. I går trengte jeg gode venner og det er flaks at de finnes rett nede i gata, men det er en konsekvens av mine valg og mine ønsker at jeg oppsøker det.
Løp. Dans. Lev.
Men innimellom; Spør deg selv
Hva trenger du mest?
Undergangen er nær! Morsomt skilt. (Kanskje ikke hvis du er hysterisk.)
I går kveld var jeg som vanlig på søndagsfilm hos Jon Harald, min venn og ekstra-hjem i Trondheim. Det var Steinar, Berge, Jon Harald, meg og James Bond; en filmkveld hentet fra 90-tallet, med smågodt og småprat. Et vannhull fra et annet tiår.
Når jeg kom hjem leste jeg mine egne tanker om velsignelse, tittet litt på livet mitt og kom frem til at jeg er veldig heldig. Heldig er både en konsekvens og en dose flaks i mitt tilfelle. For når jeg spør meg selv hva trenger du mest? pleier jeg å følge det jeg svarer, noen ganger bevisst, andre ganger instinktivt. I går trengte jeg gode venner og det er flaks at de finnes rett nede i gata, men det er en konsekvens av mine valg og mine ønsker at jeg oppsøker det.
Løp. Dans. Lev.
Men innimellom; Spør deg selv
Hva trenger du mest?
Undergangen er nær! Morsomt skilt. (Kanskje ikke hvis du er hysterisk.)Tuesday, March 04, 2008
I´ve got the touch
Jeg er inne hele dagen, jeg er slapp i kroppen. Jeg vet ikke hvor jeg skal i livet, jeg vet ikke hvor jeg skal i verden.
Jeg vet ingenting og velger alltid en intellektuell tilnærming for å prøve å få kontroll.
Men det er LIVET.
Trodde jeg virkelig at jeg noen sinne ville få kontroll?
Hva blir løsningen?
Jeg tar nok en gang opp pennen og prøver å føre tankene i den.
En intellektuelle tilnærmingen som får meg til å føle at jeg mestrer; Om ikke annet er jeg utrolig god på touch.
Jeg vet ingenting og velger alltid en intellektuell tilnærming for å prøve å få kontroll.
Men det er LIVET.
Trodde jeg virkelig at jeg noen sinne ville få kontroll?
Hva blir løsningen?
Jeg tar nok en gang opp pennen og prøver å føre tankene i den.
En intellektuelle tilnærmingen som får meg til å føle at jeg mestrer; Om ikke annet er jeg utrolig god på touch.
Monday, February 25, 2008
Historier fra gamledager, om kjærlighet
Jeg har nettopp giftet meg, igjen. Andrew og jeg har hatt et ikke-monogamt, platonisk forhold i snart to år nå, så det var kanskje på tide å gifte seg, skille seg og gifte seg igjen.
Dette er en historie fra vårt første ekteskap:
"For en ukes tid siden ble jeg usikker på om vi var sammen eller om vi var gift.
- Andrew, er vi sammen eller er vi gift?
- Vi er sammen. Vil du gifte deg?
- Ja, hvorfor ikke? sa jeg. Dette skjedde på Edgar.
Noen dager senere var vi ute, som late-som-par ofte er og jeg snakket om at jeg ikke drakk øl fordi jeg slanker meg. Andrew, som er litt utlending, så redd ut og sa:
- No, I like you the way you are, don´t change! If you do I´ll leave you.
Da tenkte jeg på dette kinesiske visdomsordet:
For å bli elsket av andre må du først elske deg selv."
Dette er en sånn historie fra gamledager om kjærlighet som skal få oss til å tenke over forandring, utvikling, hva elske betyr, når man burde slutte med det og dermed reflektere over livene våre.
Dette er en historie fra vårt første ekteskap:
"For en ukes tid siden ble jeg usikker på om vi var sammen eller om vi var gift.
- Andrew, er vi sammen eller er vi gift?
- Vi er sammen. Vil du gifte deg?
- Ja, hvorfor ikke? sa jeg. Dette skjedde på Edgar.
Noen dager senere var vi ute, som late-som-par ofte er og jeg snakket om at jeg ikke drakk øl fordi jeg slanker meg. Andrew, som er litt utlending, så redd ut og sa:
- No, I like you the way you are, don´t change! If you do I´ll leave you.
Da tenkte jeg på dette kinesiske visdomsordet:
For å bli elsket av andre må du først elske deg selv."
Dette er en sånn historie fra gamledager om kjærlighet som skal få oss til å tenke over forandring, utvikling, hva elske betyr, når man burde slutte med det og dermed reflektere over livene våre.
Monday, February 11, 2008
Tid
Jeg manglet tid og penger til å reise på ferie.
I dag ringte mamma og sa at hun kunne hjelpe meg med pengene.
Nå mangler jeg bare tid.
Jeg satte en venninne på bussen til Oslo i kveld, og hadde lyst til å bli med. Sitte timesvis og prate, mens man er på vei til noe. Jeg hadde reisestemning i hele kroppen. Det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise til, det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise fra. Jeg vinket da bussen kjørte og satte meg til for å vente på buss nr 46.
Jeg er på en busstasjon i Spania, en busstasjon i Italia eller på vei til et fly. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg ser rundt meg fordi jeg aldri har vært her før. Alt er nytt og det er ikke nødvendigvis flott. Jeg er ikke redd for fremmede, men her er det betongvegger overalt.
De siste månedene har jeg fått postkort fra Vietnam, Melbourne Australia, Italia og Miyajima Japan. Ingenting gjør meg mer redd enn å ikke vite hvor jeg skal være til høsten, men jeg kan ikke bli. Jeg vil vite alt, men jeg vil mest at det skal være gode nyheter. Jeg kommer ikke til å vite noen ting sikkert før i juli. Det er lenge til juli.
Nå mangler jeg bare tid, både til å bli og til å dra.
I dag ringte mamma og sa at hun kunne hjelpe meg med pengene.
Nå mangler jeg bare tid.
Jeg satte en venninne på bussen til Oslo i kveld, og hadde lyst til å bli med. Sitte timesvis og prate, mens man er på vei til noe. Jeg hadde reisestemning i hele kroppen. Det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise til, det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise fra. Jeg vinket da bussen kjørte og satte meg til for å vente på buss nr 46.
Jeg er på en busstasjon i Spania, en busstasjon i Italia eller på vei til et fly. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg ser rundt meg fordi jeg aldri har vært her før. Alt er nytt og det er ikke nødvendigvis flott. Jeg er ikke redd for fremmede, men her er det betongvegger overalt.
De siste månedene har jeg fått postkort fra Vietnam, Melbourne Australia, Italia og Miyajima Japan. Ingenting gjør meg mer redd enn å ikke vite hvor jeg skal være til høsten, men jeg kan ikke bli. Jeg vil vite alt, men jeg vil mest at det skal være gode nyheter. Jeg kommer ikke til å vite noen ting sikkert før i juli. Det er lenge til juli.
Nå mangler jeg bare tid, både til å bli og til å dra.
Friday, January 25, 2008
Ekte vare
Jeg elsker det ekte. Jeg foretrekker det ekte fremfor det høflige. Jeg vil heller ha vond sannhet enn hyggelig løgn.
En grunn til at jeg liker å tenke og snakke om meg selv er at jeg alltid er hundre prosent sikker på at det jeg føler eller tenker er ekte. Noen ganger (ganske ofte) føler jeg det jeg føler eller tenker det jeg tenker på grunnlag av noe annet, som jeg enda ikke øyner. Så skjer det noe som gjør at jeg skjønner hvorfor jeg føler som jeg gjør og i bevisstheten forandrer følelsene seg. Like fullt er jeg helt sikker på det jeg følte i sted.
Det er to ting som er spesielt vanskelig i kommunikasjon med andre mennesker.
1) At man ønsker forskjellige ting. Det er særlig vanskelig når noen man er veldig glad i ønsker andre ting og man skjønner at det betyr at man ikke kan være så mye sammen.
2) At mennesker kan føle noe og si noe annet.
Jeg lar kategori 1) ligge. Innimellom treffer jeg mennesker fra kategori 2). F.eks. ble jeg sjekket opp av en fyr for noen uker siden som sa en hel masse ting som virket ulogiske for meg. Om hvor han hadde bodd, hva han drev med og litt om hva han ønsket seg. Det hele virket som løgn fordi det var ulogiske glipper i "livshistorien" hans.
Selv om jeg ikke synes det var spesielt spennende å høre om livet hans (eller "livet" hans, umulig å vite) synes jeg likevel han var en interessant karakter. Han med flere; De som lyver har antakelig noe å skjule, noe så spennende at det er verdt å skjule. Antakelig noe så stort at det er førende for livet, på en eller flere måter. Det skal mye mindre til for å gjøre meg nysgjerrig.
Samtidig gjør det meg trist at det finnes så mange mennesker som tenker at det er nødvendig å lyve om de tingene som betyr mest for dem. Greit nok; sprit opp historiene dine, lyv på aldern for en fremmed dørvakt.
Men ikke lyv om de viktige tingene.
Du lurer aller mest deg selv.
En grunn til at jeg liker å tenke og snakke om meg selv er at jeg alltid er hundre prosent sikker på at det jeg føler eller tenker er ekte. Noen ganger (ganske ofte) føler jeg det jeg føler eller tenker det jeg tenker på grunnlag av noe annet, som jeg enda ikke øyner. Så skjer det noe som gjør at jeg skjønner hvorfor jeg føler som jeg gjør og i bevisstheten forandrer følelsene seg. Like fullt er jeg helt sikker på det jeg følte i sted.
Det er to ting som er spesielt vanskelig i kommunikasjon med andre mennesker.
1) At man ønsker forskjellige ting. Det er særlig vanskelig når noen man er veldig glad i ønsker andre ting og man skjønner at det betyr at man ikke kan være så mye sammen.
2) At mennesker kan føle noe og si noe annet.
Jeg lar kategori 1) ligge. Innimellom treffer jeg mennesker fra kategori 2). F.eks. ble jeg sjekket opp av en fyr for noen uker siden som sa en hel masse ting som virket ulogiske for meg. Om hvor han hadde bodd, hva han drev med og litt om hva han ønsket seg. Det hele virket som løgn fordi det var ulogiske glipper i "livshistorien" hans.
Selv om jeg ikke synes det var spesielt spennende å høre om livet hans (eller "livet" hans, umulig å vite) synes jeg likevel han var en interessant karakter. Han med flere; De som lyver har antakelig noe å skjule, noe så spennende at det er verdt å skjule. Antakelig noe så stort at det er førende for livet, på en eller flere måter. Det skal mye mindre til for å gjøre meg nysgjerrig.
Samtidig gjør det meg trist at det finnes så mange mennesker som tenker at det er nødvendig å lyve om de tingene som betyr mest for dem. Greit nok; sprit opp historiene dine, lyv på aldern for en fremmed dørvakt.
Men ikke lyv om de viktige tingene.
Du lurer aller mest deg selv.
Sunday, January 20, 2008
Arr - et minne på kroppen
Sånn, sa legen da hun hadde skåret og gravd og sydd det siste stinget, da skal du helst unngå voldsom fysisk aktivitet, som trening, den første uken. Aller mest for at arret skal bli så pent som mulig. Oj, tenkte jeg, dette var hverken jeg eller den harde treningsplanen min forberedt på, men det burde gå greit.
Den ene føflekken var litt nedenfor venstre pupp, den andre på ryggen, langt nede på høyre side. Stingene til den første gjorde at jeg ikke kunne puste noe særlig hvis jeg ville unngå å kjenne smerte og jeg skulle unngå å bøye meg fremover for ryggens del, noe som de første dagene resulterte i spennende utfordringer når det gjaldt å ta på seg fottøy. Etter ca halvannet døgn hadde antakelig huden funnet ut at den måtte strekke seg og det gjorde ikke vondt lenger. Nå var det kun det kosmetiske som holdt meg fra å trene hver dag.
Men. I går var jeg ute på vift og det gikk som det måtte gå. Musikk, brus, gode sko...
Jeg danset.
One more time we're gonna celebrate yeah
Oh yeah all right don´t stop the dancing
One more time
Music's got me feeling so free
We're gonna celebrate
Celebrate and dance for free
One more time
Fanget i følelse av frihet og feiring av musikken glemte jeg at jeg skulle unngå bevegelse for å slippe arr.
Men skulle jeg velge tar jeg hvilken som helst dag et arr eller to når grunnen er god nok.
Epilog:
- Kjære/Mamma/Fremmede dame i 40-årene med sosialt behov, hvordan fikk du det arret?
- Det der, det fikk jeg tilbake i 2008, etter en lang natt med dansing.
Et bilde - et minne på kamera. (Dette minne er fra romjula. Jeg ville gjerne ta bilde av vennene mine, men ville ikke at det skulle bli alt for oppstilt. Derfor ropte jeg Hei! og knipset. Vellykket.)
Den ene føflekken var litt nedenfor venstre pupp, den andre på ryggen, langt nede på høyre side. Stingene til den første gjorde at jeg ikke kunne puste noe særlig hvis jeg ville unngå å kjenne smerte og jeg skulle unngå å bøye meg fremover for ryggens del, noe som de første dagene resulterte i spennende utfordringer når det gjaldt å ta på seg fottøy. Etter ca halvannet døgn hadde antakelig huden funnet ut at den måtte strekke seg og det gjorde ikke vondt lenger. Nå var det kun det kosmetiske som holdt meg fra å trene hver dag.
Men. I går var jeg ute på vift og det gikk som det måtte gå. Musikk, brus, gode sko...
Jeg danset.
One more time we're gonna celebrate yeah
Oh yeah all right don´t stop the dancing
One more time
Music's got me feeling so free
We're gonna celebrate
Celebrate and dance for free
One more time
Fanget i følelse av frihet og feiring av musikken glemte jeg at jeg skulle unngå bevegelse for å slippe arr.
Men skulle jeg velge tar jeg hvilken som helst dag et arr eller to når grunnen er god nok.
Epilog:
- Kjære/Mamma/Fremmede dame i 40-årene med sosialt behov, hvordan fikk du det arret?
- Det der, det fikk jeg tilbake i 2008, etter en lang natt med dansing.
Et bilde - et minne på kamera. (Dette minne er fra romjula. Jeg ville gjerne ta bilde av vennene mine, men ville ikke at det skulle bli alt for oppstilt. Derfor ropte jeg Hei! og knipset. Vellykket.)Tuesday, January 15, 2008
Å være tro mot seg selv
I got my nipples pierced because I though it would help him fall back in love with me... It didn´t. And the needles really hurt.
Det stod det på et av postkortene hos postsecret.blogspot.com forrige uke.
Det er to ting som slår meg:
1) Selvfølelig gjør det vondt, man presser en nål gjennom hud.
2) Like fullt; Det ville antakelig ikke gjort så vondt hvis hun hadde gjort det for seg selv.
Å angre er vondt.
Å angre på noe man skjønte var feil allerede da er verst.
Det stod det på et av postkortene hos postsecret.blogspot.com forrige uke.
Det er to ting som slår meg:
1) Selvfølelig gjør det vondt, man presser en nål gjennom hud.
2) Like fullt; Det ville antakelig ikke gjort så vondt hvis hun hadde gjort det for seg selv.
Å angre er vondt.
Å angre på noe man skjønte var feil allerede da er verst.
Sunday, January 06, 2008
Blåmerker
På nyttårsaften pådro jeg meg seks blåmerker og jeg kan bare gjøre rede for to av dem. Et av dem fikk jeg under stolleken; jeg kjente med en gang jeg fikk en albue i siden at jeg kom til å få blåmerke. Da jeg la meg hadde det allerede begynt å bli blålig, ganske lyst, men likevel tydelig. Jeg har fulgt nøye med på fargen. Etter hvert ble det mørkere blått, så gult, etter hvert mer mot grått eller brunt. Nå er det gult med røde prikker. Ganske ufint, men også fint å se hvordan det raskt skifter og snart forsvinner. Det gjør litt vondt, men det kommer også snart til å gi seg.
Jeg slår meg sjeldent. Den mest voldsomme fysiske aktiviteten jeg bedriver er dansing og organisering, og selv om det til tider er voldsomt og har skapt et blåmerke eller to er det fortsatt sånn at jeg fascineres når jeg får ett og følger med på hvordan fargene skifter.
2008 startet med seks blåmerker.
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.
Blåmerket i sitt første stadie.
Jeg slår meg sjeldent. Den mest voldsomme fysiske aktiviteten jeg bedriver er dansing og organisering, og selv om det til tider er voldsomt og har skapt et blåmerke eller to er det fortsatt sånn at jeg fascineres når jeg får ett og følger med på hvordan fargene skifter.
2008 startet med seks blåmerker.
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.
Blåmerket i sitt første stadie.
Thursday, December 27, 2007
Nostalgi, del 2
Det skjedde i de dager at Lillebror, Paps og Hanna slacket rundt og gjorde veldig lite. Dette skjedde mens andre familier møtte familie de ellers sjeldent så, for å spise fet mat og oppdateres på hvem som hadde gått med det siste året. Utpå kveldinga foreslo Lillebror at de skulle ta en runde spill. Så så de litt mer på tv. Etter en stund foreslo Lillebror igjen at de skulle ta en runde spill. Hanna fikk ånden over seg og tittet i hyllene. Der lå stigespillet, Geni og ludo.
Det var noen filmer der i nærheten som var dekket av støv. Med ett stod Herrens engel foran henne og foreslo at de heller skulle titte på noen gamle familiefilmer. Hun ble overveldet av redsel. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke! Se, disse filmene forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: For ca tjue år siden ble det født dere to barn i tigerens by; de var søte, de var morsomme. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne noen filmer som er svøpt i støv.» Aha, tenkte Hanna, det må være disse filmene her.
Da englen hadde forlatt henne og vendt tilbake til himmelen, sa Hanna til Lillebror og Paps: «La oss sette opp det gamle filmutstyret for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg å finne frem lerret og fremviser, og fant filmene som lå støvet ned.
Da de fikk se dem koste de seg veldig. De viste bilder fra en svunnen tid der mor og far enda ikke hadde startet å farge håret sølv, men gikk rundt med manker av brunt løvehår. Hanna løp og løp og stoppet bare for å la vann og sand ta plass i en spade, før hun løp videre og helte vann og sand på et sandslott lenger oppe. En tid der Martin hadde kritt hvitt hår og ikke kunne prate. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Lillebror fyller 1 år.
Hanna kjører motorsykkel.
Det var noen filmer der i nærheten som var dekket av støv. Med ett stod Herrens engel foran henne og foreslo at de heller skulle titte på noen gamle familiefilmer. Hun ble overveldet av redsel. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke! Se, disse filmene forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: For ca tjue år siden ble det født dere to barn i tigerens by; de var søte, de var morsomme. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne noen filmer som er svøpt i støv.» Aha, tenkte Hanna, det må være disse filmene her.
Da englen hadde forlatt henne og vendt tilbake til himmelen, sa Hanna til Lillebror og Paps: «La oss sette opp det gamle filmutstyret for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg å finne frem lerret og fremviser, og fant filmene som lå støvet ned.
Da de fikk se dem koste de seg veldig. De viste bilder fra en svunnen tid der mor og far enda ikke hadde startet å farge håret sølv, men gikk rundt med manker av brunt løvehår. Hanna løp og løp og stoppet bare for å la vann og sand ta plass i en spade, før hun løp videre og helte vann og sand på et sandslott lenger oppe. En tid der Martin hadde kritt hvitt hår og ikke kunne prate. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Lillebror fyller 1 år.
Hanna kjører motorsykkel.
Tuesday, December 25, 2007
Nostalgi
Det er fint å være hjemme i jula.
Jeg bor på pikerommet.
Her i huset er det mange minner.
På kjøkkenbenken fant jeg den gamle favoritt-kassetten min, The Beatles - Help! Det var litt ensomt å digge The Beatles da jeg var åtte år.
I skapet står Turtles-koppen min fra barndommen. Den funker fortsatt like bra.
I 1995 var familien i tyrkia. Der drakk vi eplete og spiste akkar. I tillegg startet vi å bruke bogazici på hendene etter at vi hadde vasket dem. Desinfiserende godlukt. Det kjøpte vi med oss hjem. Etter et par måneder hadde vi nesten brukt den opp. Kollektivt tenkte antakelig familien hver for seg at vi måtte spare de siste edle dråpene. Bogazicien står fortsatt på badet.
På veggen henger blant annet disse bildene.
Det øverste bilde viser Marie som sover sittende. Det ble tatt i en periode vi sovnet en del sittende. Jeg forestiller meg at det var fordi vi var redde for å gå glipp av noe.
Det nederste bildet viser meg i giraffkostymet. Det er fra utkledningsfesten jeg hadde da jeg fylte 20 år.
På hylla står favorittveska mi fra videregående, en ødelagt gammel radio og en lp-spiller som ikke funker. I stua (bak døra) står det en rød tv fra 60-tallet. Den funker heller ikke.
Ikke til så mye annet enn å huske hvor jeg har vært.
Jeg bor på pikerommet.
Her i huset er det mange minner.
På kjøkkenbenken fant jeg den gamle favoritt-kassetten min, The Beatles - Help! Det var litt ensomt å digge The Beatles da jeg var åtte år.
I skapet står Turtles-koppen min fra barndommen. Den funker fortsatt like bra.
I 1995 var familien i tyrkia. Der drakk vi eplete og spiste akkar. I tillegg startet vi å bruke bogazici på hendene etter at vi hadde vasket dem. Desinfiserende godlukt. Det kjøpte vi med oss hjem. Etter et par måneder hadde vi nesten brukt den opp. Kollektivt tenkte antakelig familien hver for seg at vi måtte spare de siste edle dråpene. Bogazicien står fortsatt på badet.
På veggen henger blant annet disse bildene.Det øverste bilde viser Marie som sover sittende. Det ble tatt i en periode vi sovnet en del sittende. Jeg forestiller meg at det var fordi vi var redde for å gå glipp av noe.
Det nederste bildet viser meg i giraffkostymet. Det er fra utkledningsfesten jeg hadde da jeg fylte 20 år.
På hylla står favorittveska mi fra videregående, en ødelagt gammel radio og en lp-spiller som ikke funker. I stua (bak døra) står det en rød tv fra 60-tallet. Den funker heller ikke.Ikke til så mye annet enn å huske hvor jeg har vært.
Monday, December 17, 2007
Å finne sin plass
En times kjøring fra Trondheim våkner jeg av at billettøren napper meg lett i ermet. Han spør om hvor jeg skal, jeg skal til Oslo. Toget står stille og det har det gjort en stund, noe er feil på skinnene lenger fremme, vi må kjøre buss. To timer går før bussen kjører fra Støren. Vi har brukt tre timer Trondheim-Støren, verdensrekord feil vei.
Nå kjører vi buss og det er en grunn til at jeg kjøper togbillett hver gang, men jeg husker ikke lenger hvorfor. Bussen er varm og jeg har to seter for meg selv, jeg koser meg og ser ut vinduet, på Norge - verdens vakreste land, på solnedgangen, klokken har allerede rukket å bli ett.
Det er ganske fint å kjøre buss med “de som skal lenger sør enn Hamar”. Vi er så tydelig i samme båt, eller buss i dette tilfelle. Det har bundet oss sammen, opplevelsen av venting på Støren, der tiden står nesten stille. Det føles som vi er en skoleklasse på tur, det er fin stemning i bussen. Vi prater ikke sammen, altså, vi blir ikke godt kjent, vi utveksler ikke historier om andre ganger vi har måttet kjøre buss for tog eller tog for buss eller trikk for bane eller hva som helst. Men vi leser hverandres aviser og det er en del som ser på den filmen jeg ser på. Jeg tror ikke de får noe særlig ut av det, for den er delvis uten tekst. Selv jeg som hører lyden sliter litt, for den er på engelsk-russisk-ukrainsk.
Men den er veldig fin og handler ikke om kjærlighet (bare litt), om å misforstå og forstå hverandre og om å finne noe viktig fordi andre har levd før oss. Historisk sus, altså. Sånn tenker jeg at livet er. Det handler ikke om kjærlighet (men litt), om å forstå hverandre når man misforstår og om å finne sin plass i det historiske suset. Å skjønne at vi er små i den store sammenhengen, men det har alle vært og det har likevel eksistert store tenkere.
Som Margaret Mead (og Martin Svarva) har sagt: Never doubt that a small group of individuals can change the world, indeed it’s the only thing that has.
Nå kjører vi buss og det er en grunn til at jeg kjøper togbillett hver gang, men jeg husker ikke lenger hvorfor. Bussen er varm og jeg har to seter for meg selv, jeg koser meg og ser ut vinduet, på Norge - verdens vakreste land, på solnedgangen, klokken har allerede rukket å bli ett.
Det er ganske fint å kjøre buss med “de som skal lenger sør enn Hamar”. Vi er så tydelig i samme båt, eller buss i dette tilfelle. Det har bundet oss sammen, opplevelsen av venting på Støren, der tiden står nesten stille. Det føles som vi er en skoleklasse på tur, det er fin stemning i bussen. Vi prater ikke sammen, altså, vi blir ikke godt kjent, vi utveksler ikke historier om andre ganger vi har måttet kjøre buss for tog eller tog for buss eller trikk for bane eller hva som helst. Men vi leser hverandres aviser og det er en del som ser på den filmen jeg ser på. Jeg tror ikke de får noe særlig ut av det, for den er delvis uten tekst. Selv jeg som hører lyden sliter litt, for den er på engelsk-russisk-ukrainsk.
Men den er veldig fin og handler ikke om kjærlighet (bare litt), om å misforstå og forstå hverandre og om å finne noe viktig fordi andre har levd før oss. Historisk sus, altså. Sånn tenker jeg at livet er. Det handler ikke om kjærlighet (men litt), om å forstå hverandre når man misforstår og om å finne sin plass i det historiske suset. Å skjønne at vi er små i den store sammenhengen, men det har alle vært og det har likevel eksistert store tenkere.
Som Margaret Mead (og Martin Svarva) har sagt: Never doubt that a small group of individuals can change the world, indeed it’s the only thing that has.
Subscribe to:
Posts (Atom)
