Hanna bruker større deler av språket, del 8 (1. og 2.)

1.
Jeg er ung og lovende, sa jeg.
Jeg er kanskje ikke så lovende.
Jeg er kanskje ikke så ung heller.
Hvor gammel er du? spurte han.
23 år, sa jeg.
Det er da ingen alder, sa han.

Det er da ingen alder. Inn i språket med det.

2.
- Jeg tror du ville likt henne. Hun er...
- Ordentlig?
- Neinei, ikke ordentlig, hun er skikkelig.
- Uff, skikkelig!?
- Ja. Eh. Hva er du?
- Jeg er ordentlig.
- Åja. Da mener vi forskjellige ting. Hun er... Helstøpt.

Helstøpt. Inn i språket med det.

Ung & lovende

There are some who are born scared, afraid and not willing to show some sack or guts. We eat those people for breakfast.

Romeo og Hanna

For et par timer siden gikk strømmen i hele huset. Jeg fant frem en lighter og følte meg delvis frem til kjøkkenet der Master-G og Pamela stod og tittet ut av vinduet. Jeg tente noen stearinlys og gikk opp på rommet mitt igjen der jeg tente noen flere. Nå skal jeg sannelig få spilt litt på tangentene, det har jeg ikke gjort denne uken, tenkte jeg og tente noen stearinlys ved keyboardet mitt. Det elektroniske keyboardet som selvfølgelig trenger strøm for å virke. Nei, da kan jeg sy litt i stedet for, tenkte jeg. På den elektriske symaskinen min. Sannelig godt at jeg har en liten macbook som er nyladet, tenkte jeg og klappet på Olivia (den heter det). Men hva var dette? Internett, borte? Det elektroniske internettet. Så satte jeg meg ned med gitaren, som for det meste har støvet ned siden jeg kjøpte keyboard i august. Flaks: Romeo (den heter det) er halvakustisk.

Etter en halvtimes tid kom lyset tilbake og jeg fortet meg å skru det av.
Det er ikke hver dag jeg tenner stearinlys og tar meg tid til Romeo.Gitaren ble navngitt ut fra følgende kriteria: Det må passe i setningen "Jeg kan ikke, jeg skal hjem til guttenavn". Det er kanskje på tide at keyboardet og symaskinen får navn snart.

Fuglen

For en del måneder siden skrev jeg om at jeg drepte en due. Det viste seg å være løgn. Jeg har aldri latt løgnen stå i veien for en god historie. Men forleden dag ble jeg nesten nødt til å drepe en fugl på ordentlig og da følte jeg på alvoret. (Universet, Livet, De store ting, det alvoret der.)

Når jeg kom til busstoppet fredag morgen lå det nemlig en fugl på bakken, rett ved siden av busskuret. Den lå på ryggen og kavet med vingene, så jeg gikk bort til den og ga den hjelp til å komme rundt på magen. Den fortsatte å kave. Rart, tenkte jeg. Den har sikkert glemt å fly sørover og nå er det for kaldt til å fly.

Oj, sa to gutter som kom forbi. Den har det ikke bra. Nei, sa jeg. Den har nok flydd i glasset, sa de og så på hverandre. Skal du eller jeg tråkke på den? Tråkke på den, sa jeg. Må alle fugler som flyr i glasset dø? Nei, sa den ene gutten. Men den har drukket noe. Drukket noe? Nei, brukket noe. Å, sa jeg og skjønte alvoret. Denne fuglen skulle dø og nå diskuterte guttene med øynene hvem som skulle korte ned på lidelsene.

Jeg kjente at feminsten i meg ville si at jeg kunne gjøre det, for ingen av guttene ville det og jeg synes det er fint at menn har blitt myke og er mer skeptiske til å tråkke på småfugl. Men før vi fikk sagt noe mer sluttet fuglen å bevege vingene og hodet sank mot snøen. Et siste rykk, og så var livet forsvunnet.

En ting er å se en overkjørt due, en katt i veikanten, noe som allerede er dødt.
Men det er sjeldent man overværer at livet slutter.

Ja, da slapp vi det, sa guttene og syklet mot Gløshaugen.
Jeg satte på Come Fly With Me med Frank Sinatra.
Det ble ikke så fint som jeg kunne ønske.

Hjallis

Lørdag
Lesing på Dragvoll: Gå til og fra buss.
Kakao på Gløs med Nils: Gå rundtomkring.
Middag hos Anne-Ma: Gå hjemmefra til Møllenberg.
Kirke: Gå til sentrum.
Kakao hjemme med Gayan: Gå hjem.

Det har snødd.
Det har regnet.
Ingen har ikke strødd.
Nå går vi som på skøyter rundt i Trondheim!Busskø i Trondheim.

I did it my way

I dag gikk jeg hjem fra Dragvoll. Jeg hadde følge en stund og så gikk jeg alene. Jeg hadde følge den første delen (som egentlig er ganske fin, men mye lenger enn man tror) og gikk alene den andre delen (som er penest når det er snø og lite trafikk). Jeg hørte på Frank Sinatra og gikk cabaret-gange.

Da jeg gikk i 10.klasse samlet klasseforstanderen alle jentene og snakket om baksnakking. Dere burde skamme dere, sauehoder, sa hun. Hanna er den eneste i dette rommet som kommer til å gå ut av ungdomsskolen med ryggraden i behold. Jeg var sikkert ikke den eneste som gjorde det (hadde ryggmargen i behold, altså), men det var veldig hyggelig å bli trukket frem på den måten. Jeg minnes at jeg så på det som en mulighet til å rødme. Veldig hyggelig.

Når jeg kom til det siste krysser tok jeg the road less traveled. Vanligvis pleier jeg å gå rett ned, men det er fordi jeg pleier å gå til byen og ikke mot Samfundet. I dag tok jeg til venstre. Store fortau, god cabaret-plass. Ingen hjemme i husene og mulighet for allsang med busker og andre vekster langs veien. Jeg møtte en kamerat og fikk en klem. Jeg så en fin hund. I took the one less traveled by, and that has made all the difference.

Det er sånn hver gang. Det har alt å si, det med hvilke vei man tar. Hva man velger å gjøre. Hva man velger å si. Hva man velger å ikke si.
How come no-one told me
All throughout history
The loneliest people
Were the ones who always spoke the truth
Det synger Kings of Convenience om.
Og jeg tenker at man trenger ikke være ensom. Man er ikke alene om det. Selv på the road less traveled by kan man finne noen som gir bort en klem.

I observe

Hva er din gave?
Jeg er flink til å se. Den siste måneden har jeg blant annet sett:

- en veske med en blekkflekk i bunnen
- en bitteliten baby som hadde like fin hud som mammaen sin
- en jente på bussen som beveget munnen til musikken i øretelefonene
- en gutt på datasalen som så på en TV-serie på en data mens alle andre skrev oppgave
- en bok med tørket kaffesøl
- noen som hadde gått seg vill på Clas Ohlson
- en gutt som hadde klippet seg selv og hadde tre hårstrå som var lenger enn resten
- tre jenter som var like høye, lignet på hverandre og lo sammen

Hva kan jeg bruke det til? Vet ikke.
Men det er sannelig menneskelig og vakkert.
Og en jente med en skilpadde på hodet.

Dancin´ Feet

Fredag fikk jeg besøk av min venn M-dog fra Oslo. Spanjolen (som jeg bor med) hadde bursdag, og etter en bedre middag dro vi til et rundt, rødt hus for å føle på livet. Vi var ikke de eneste som følte på ting; I bodegaen var det et par som følte på mer enn de kanskje burde i offentlighet og på do var det noen som følte på magesyre i halsen. 80-tallsfest trekker alltid flere unge enn vanlig til det runde, røde huset.

Vi gjemte oss i en jungel og så på at to stykker med briller kranglet. Den ene hadde sølt øl på den andre for noen uker siden, og nå ville den andre ha hevn. I en gren hvor han var sikret seier. Vi stilte spørsmålstegn ved poenget med å konkurrere hvis det skulle være på den måten.

Vi løy til fremmede om uvesentlige ting da vi latet som vi var diplomatbarn med oppvekst i Spania, indignert over at vi ikke så spanske ut fordi vi var blonde. Neste morgen da vi spiste frokost lo vi godt av gårsdagen, spiste yoghurt og drakk te med visdom.

Da jeg igjen var på vei til det runde, røde huset for å lage møte om Eventyr fant jeg et kort i postkassen. Det var fra Davis, myspacevennen min som tegner fint. Han er på reise i Europa (på vei hjemover til Seattle nå, men tar livet som det kommer) og kan ikke det ekte etternavnet mitt. Derfor er kortet adressert til fornavn+myspacenavn; HANNA Dancin´ Feet.

Jeg kan godt hete Hanna Dancin´ Feet.
Føttene mine kan ikke stå stille av glede fordi jeg har det så bra.

Utforsk!

For en stund tilbake fant min venn DJen en foruroligende lapp på butikken mens hun stod og ventet på at jeg skulle ankomme. Da jeg ankom så hun redd ut og uten et ord pekte hun, så jeg forstod at jeg skulle lese. Tannlege, stod det i overskriften. Har du en hemmelig drøm om å være tannlege? Da kan du prøve deg på meg. Blablabla. Så: For ekstra betaling kan du også trekke tenner. En tann koster 100 kr.

Ok, tenkte vi og sa det høyt. Det var rart.

Men interessant. Noen dager senere hadde vi bestilt time og var på vei til en leilighet i sentrum. Vi ringte på og ble sluppet inn. Oppe i leiligheten hilste vi på "pasienten", en jente på vår egen alder; tynn, lyshåret, litt skjeløyd. Hun tok på seg en hvit frakk og satte seg i en stressless, som hun tippet bakover. DJen var tilbakeholden, hun hadde hele tiden vært skeptisk til prosjektet. Jeg liker ikke å ta inn i munnen til fremmede, hadde hun sagt og jeg hadde tenkt at det var bare en måte å bli kvitt den redselen.

Jeg gikk bort og tittet inn i munnen til jenta. Hun hadde ganske grei ånde og var flink til å holde munnen åpen. Ok, sa jeg. Det var to tenner vi ble enige om? Hun nikket og gurglet. DJ. Gi meg tangen, kommanderte jeg og følte meg som en tannlege. DJen rakk meg tangen og lot meg ta den første tannen. Litt blod ble det, men det var en tøff pasient vi hadde med å gjøre. Hun hadde gjort dette før. Så, det var ikke så ekkelt, var det vel? sa jeg og snudde meg mot DJen. Hun ristet på hodet og tok i mot tangen. Du trengte nesten ikke ta inni munnen hennes. Fin og svær tang, dette her, sa hun mens hun veide den i hånden og satte i gang med tann nummer to.

På vei hjem hadde vi det riktig trivelig, selv om vinteren hadde gjordt sitt inntog og det var kaldt ute. DJen hadde overvunnet sin redsel for fremmedes munner og jeg hadde følt meg som en tannlege. Det hadde vært en vellykket dag.

På oppfordring

Min adresse:

Hanna Hvattum
Klostergata 6
7030 Trondheim

Jeg godtar post fra hele verden.

Motstand

Fjesboka. Jeg har ikke skrevet om den før og jeg skal antakelig ikke gjøre det igjen. Men nå har grunnleggerne vært ute og sagt at målrettet markedsføring skal gjøre fjesboka til en reklamefinansiert pengemaskin. Et program skal hjelpe annonsørene å annonser målrettet ved hjelp av informasjon brukerne har oppgitt i sine profiler.

Under aktiviteter står det på min profil band mimé og på interesser har jeg listet opp fletting, insekter og snekring. En venn byttet for en stund siden ut alle aktiviteter og interessert med stalking.

Målrettet reklame?
Send det vår vei!
Jeg er nysgjerrig på hva vi får.
Jeg søkte egentlig på stalking på googles bildesøk, men så kom jeg på Power Rangers. Da jeg var liten lekte vi at vi var dem og løp rundt i skogen. Nå får de lov å være symboler på motstandskampen. Mot målrettet reklame.

Hanna bruker større deler av språket, del 7

Mens Styret satt og spiste middag på lørdag begynte vi å snakke om fødsler. Siri, som går medisin, fortalte at for å komme seg ut må babyen flytte mye på seg; først sånn, så sånn, så må den gjøre sånn med nakken og så sånn. Hun viste med hendene og hodet. Men det skjer

Automagisk

sa hun.

Automatisk.
Magisk.
Automagisk.

Mmm.
For et fint ord.Automagisk.

Post

Forleden dag lå det et brev/en pakke i trappa hjemme. Det stod Hanna Hvattum på det/den. Jeg tenkte hurra. Jeg lot brevet/pakken ligge litt for å godtgjøre seg, men så kom jeg på at det hadde reist langt og sikkert ville åpnes. Oppi lå det et veldig hyggelig brev og en troika-sjokolade. Det var fra Marie.

Dette er en oppfordring.
Mer post.
Til meg.Legg post i meg...

Jeg elsker å ha tid til å sitte i Edgar en hel kveld og bare prate.
Jeg elsker når gledesrop fyller Daglighallen, de fotballglade smiler og jeg føler deres glede (fordi sånn er jeg).
Jeg elsker å gå hjem mens snøen laver ned.

Trondhjem - mitt hjem.

Drømmemann

Fredag kveld går DJ Marte, O-dog og jeg på konsert med Oscar Danielson. Det er stearinlys og mann over 30 med midtskill og langt hår. Det er vakkert. Vel ute kjøper vi siste cd´en og blir stående å prate. Det kommer bort en fremmed gutt med blå genser (tror jeg).

- Var dere på konserten?
- Ja.
- Den var bra, ass!
- Veldig bra.
- Jeg fikk en sånn følelse av glede, du vet, inne fra hjertet!
- Hvordan glede da?
- Sånn... Våryr. Også midt på høsten!

I løpet av denne samtalen skjønner gutt med blå genser (tror jeg) at han kunne sagt noe annet. Kanskje han skjønner det fordi jeg bryter sammen i total latterkrampe og nesten ikke klarer å stå på beina. Kanskje han skjønner det fordi han ikke er døv (tror jeg) og selv hører hva han sier. Okke som; Han går.

Strengt tatt var det ingenting feil med samtalen. Den var morsom. Den var underholdende.
Men man vil ikke ha en gutt som ikke kan le av seg selv.Æææ, jeg kan ikke se!

Hanna bruker større deler av språket, del 6

Hanna bruker større deler av språket var i utgangspunktet et prosjekt for å utvide mitt vokabulær. Jeg sier mye inkluderende morsom, nord for moralsirkelen, hambus, sjofelt og lureri, så det har vært riktig så vellykket.

I dette tilfelle er det litt annerledes, ordet jeg bruker i større grad enn før er

prokrastinere

og det er ikke fordi jeg har et sterkt ønske om å bruke ordet mer eller fordi det er så vakkert (selv om det er et ganske pent ord, det får en femmer av meg), men fordi det faller seg naturlig å utvide vokabulæret med et ord man bruker så mye tid på å utføre. Jeg prokrastinerer mer enn jeg gjorde før og vokabularet har tatt konsekvensen av det.

På wikipedi kan man lese følgende:
For the person procrastinating this may result in stress, a sense of guilt, the loss of personal productivity, the creation of crisis and the chagrin of others for not fulfilling one's responsibilities or commitments.

Jeg lider kun av loss of personal productivity og kunne ønske at jeg hadde en smule sence of guilt. Jeg kan alltids ønske meg det til jul. Men jeg vil heller ha en t-skjorte med denne påskriften fra threadless:Jeg burde lagt meg for lenge siden.
Men jeg utsatte det.