Min familie

I jula var jeg invitert på middag hos min tante&onkel, fetter og kusine. Der var far, bror, farmor, onkel og hans eldste sønn, min eldste fetter. Denne eldste fetteren hadde jeg ikke sett på tre år da han kom nedover en ukes tid tidligere. Tante&onkel hadde heller ikke sett han på tre år og da vi satte oss til bords sa tante: Velkommen alle sammen, men spesielt du som vi ikke har sett på lenge.

På bordenden satt min fetter og det virket som om han følte det var passende at han sa noe, så han sa; Ja, det er veldig hyggelig å være her. Dere har vokst så mye siden sist, i høyden. Og i bredden. Det ble stille rundt bordet.

La meg si noe om kleinhet. Jeg liker kleinhet. Jeg liker når noe blir sagt som burde vært usagt. Når man prøver å si noe, men det kommer ut feil. Når folk blir litt forvirret. Det er ekte og vakkert, som regel. Hvordan den kontrollerte oppfører seg i en ukontrollert situasjon er interessant.

Men denne stillheten var alt for kort til å kalles klein. Det var en stillhet som sa; Du er hjemme. Velkommen. Deretter brøt alle som en ut i latter, en deilig felles latter.

Middag er servert: Indisk suppe med en følelse av hus.