Ekte vare

Jeg elsker det ekte. Jeg foretrekker det ekte fremfor det høflige. Jeg vil heller ha vond sannhet enn hyggelig løgn.

En grunn til at jeg liker å tenke og snakke om meg selv er at jeg alltid er hundre prosent sikker på at det jeg føler eller tenker er ekte. Noen ganger (ganske ofte) føler jeg det jeg føler eller tenker det jeg tenker på grunnlag av noe annet, som jeg enda ikke øyner. Så skjer det noe som gjør at jeg skjønner hvorfor jeg føler som jeg gjør og i bevisstheten forandrer følelsene seg. Like fullt er jeg helt sikker på det jeg følte i sted.

Det er to ting som er spesielt vanskelig i kommunikasjon med andre mennesker.
1) At man ønsker forskjellige ting. Det er særlig vanskelig når noen man er veldig glad i ønsker andre ting og man skjønner at det betyr at man ikke kan være så mye sammen.
2) At mennesker kan føle noe og si noe annet.

Jeg lar kategori 1) ligge. Innimellom treffer jeg mennesker fra kategori 2). F.eks. ble jeg sjekket opp av en fyr for noen uker siden som sa en hel masse ting som virket ulogiske for meg. Om hvor han hadde bodd, hva han drev med og litt om hva han ønsket seg. Det hele virket som løgn fordi det var ulogiske glipper i "livshistorien" hans.

Selv om jeg ikke synes det var spesielt spennende å høre om livet hans (eller "livet" hans, umulig å vite) synes jeg likevel han var en interessant karakter. Han med flere; De som lyver har antakelig noe å skjule, noe så spennende at det er verdt å skjule. Antakelig noe så stort at det er førende for livet, på en eller flere måter. Det skal mye mindre til for å gjøre meg nysgjerrig.

Samtidig gjør det meg trist at det finnes så mange mennesker som tenker at det er nødvendig å lyve om de tingene som betyr mest for dem. Greit nok; sprit opp historiene dine, lyv på aldern for en fremmed dørvakt.

Men ikke lyv om de viktige tingene.
Du lurer aller mest deg selv.