På nyttårsaften pådro jeg meg seks blåmerker og jeg kan bare gjøre rede for to av dem. Et av dem fikk jeg under stolleken; jeg kjente med en gang jeg fikk en albue i siden at jeg kom til å få blåmerke. Da jeg la meg hadde det allerede begynt å bli blålig, ganske lyst, men likevel tydelig. Jeg har fulgt nøye med på fargen. Etter hvert ble det mørkere blått, så gult, etter hvert mer mot grått eller brunt. Nå er det gult med røde prikker. Ganske ufint, men også fint å se hvordan det raskt skifter og snart forsvinner. Det gjør litt vondt, men det kommer også snart til å gi seg.
Jeg slår meg sjeldent. Den mest voldsomme fysiske aktiviteten jeg bedriver er dansing og organisering, og selv om det til tider er voldsomt og har skapt et blåmerke eller to er det fortsatt sånn at jeg fascineres når jeg får ett og følger med på hvordan fargene skifter.
2008 startet med seks blåmerker.
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.
Blåmerket i sitt første stadie.
Blåmerket i sitt første stadie.
2 comments:
Har jeg nevnt at jeg ikke kan få blåmerker?
Da hadde du ikke det. Nå har vi snakket om det. Jeg synes fortsatt det er fascinerende.
Post a Comment