When it can´t get any worse

Hver lørdag er jeg på Samfundet for å jobbe med Samfundsmøtet. Vi pleier å møte klokka to.

På fredag hadde vi inndrikking med Klubbstyret. Etter den tradisjonsrike bollekaffen klokken halv ett tok vi med oss de nye på en runde de sent vil glemme, fordi vi tok bilder og fortalte dem om den dagen derpå. Klokken seks hadde jeg fått nok av dans, nattmat og musikk, gikk jeg hjem og falt i seng.

På lørdag våknet jeg kvart på to. Jeg hadde satt vekkeklokken en time feil og famlet meg ut av sengen. Jeg hadde sovet på armen min og hadde så vondt i albuen at jeg brukte tre kvarter på å dusje og kle på meg. 45 minutter for sent ute var jeg å se med oppvarmet lasagne i en plastboks, småløpende de fem metrene ned til Samfundet. Fordi jeg var sent ute småløp jeg litt i trapper både her og der, og det tok ikke lang tid før jeg tryna i bibliotekstrappa der Martin og to venner satt. Det var for slitsomt å reise seg, så jeg la meg heller helt ned og sa spakt; Redd meg. Senere fikk jeg en halv kiwi av Magnus som jeg raskt klarte å miste på gulvet, med det grønne ned. Til slutt glemte jeg ting jeg aldri glemmer; alt fra å levere lapper til sjefen i pausen til mitt eget etternavn.

Og når man tror det ikke kan bli verre, så blir det ikke det. Det er lørdag kveld, kroppen har begynt å våkne og du har fri.Thomas demonstrerer en (annerledes) måte å spise kake på.

-1

Lørdag kveld i Lyché.

- Det er utrolig! Her sitter vi fire mennesker rundt et bord og i fremtiden ønsker vi alle å jobbe for å gjøre verden til et bedre sted for andre. For en tilfeldighet!
- Tilfeldig? Tror du vi er de eneste som vil det? Alle mennesker vil vel det?
- Ja, det er sant. Alle vil vel det... Utenom økonomene.

SOS

Kjære Gud,

Jeg trenger middag.
Jeg trenger søvn.

Kan det f.eks. være helg snart?
- Hanna, 23 år

Ekte vare

Jeg elsker det ekte. Jeg foretrekker det ekte fremfor det høflige. Jeg vil heller ha vond sannhet enn hyggelig løgn.

En grunn til at jeg liker å tenke og snakke om meg selv er at jeg alltid er hundre prosent sikker på at det jeg føler eller tenker er ekte. Noen ganger (ganske ofte) føler jeg det jeg føler eller tenker det jeg tenker på grunnlag av noe annet, som jeg enda ikke øyner. Så skjer det noe som gjør at jeg skjønner hvorfor jeg føler som jeg gjør og i bevisstheten forandrer følelsene seg. Like fullt er jeg helt sikker på det jeg følte i sted.

Det er to ting som er spesielt vanskelig i kommunikasjon med andre mennesker.
1) At man ønsker forskjellige ting. Det er særlig vanskelig når noen man er veldig glad i ønsker andre ting og man skjønner at det betyr at man ikke kan være så mye sammen.
2) At mennesker kan føle noe og si noe annet.

Jeg lar kategori 1) ligge. Innimellom treffer jeg mennesker fra kategori 2). F.eks. ble jeg sjekket opp av en fyr for noen uker siden som sa en hel masse ting som virket ulogiske for meg. Om hvor han hadde bodd, hva han drev med og litt om hva han ønsket seg. Det hele virket som løgn fordi det var ulogiske glipper i "livshistorien" hans.

Selv om jeg ikke synes det var spesielt spennende å høre om livet hans (eller "livet" hans, umulig å vite) synes jeg likevel han var en interessant karakter. Han med flere; De som lyver har antakelig noe å skjule, noe så spennende at det er verdt å skjule. Antakelig noe så stort at det er førende for livet, på en eller flere måter. Det skal mye mindre til for å gjøre meg nysgjerrig.

Samtidig gjør det meg trist at det finnes så mange mennesker som tenker at det er nødvendig å lyve om de tingene som betyr mest for dem. Greit nok; sprit opp historiene dine, lyv på aldern for en fremmed dørvakt.

Men ikke lyv om de viktige tingene.
Du lurer aller mest deg selv.

Uberørt

På lørdag var jeg på Urørt-finalen i Storsalen. Matias Tellez vant, fikk prisen og ble spurt om hva han følte. Og sånn.

- Hva skal du gjøre nå?
- Hva mener du?
- Hva skal du gjøre når du går av scenen nå?
- Eh... Jeg skal gå tilbake til bordet mitt.Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK / SCANPIX

Arr - et minne på kroppen

Sånn, sa legen da hun hadde skåret og gravd og sydd det siste stinget, da skal du helst unngå voldsom fysisk aktivitet, som trening, den første uken. Aller mest for at arret skal bli så pent som mulig. Oj, tenkte jeg, dette var hverken jeg eller den harde treningsplanen min forberedt på, men det burde gå greit.

Den ene føflekken var litt nedenfor venstre pupp, den andre på ryggen, langt nede på høyre side. Stingene til den første gjorde at jeg ikke kunne puste noe særlig hvis jeg ville unngå å kjenne smerte og jeg skulle unngå å bøye meg fremover for ryggens del, noe som de første dagene resulterte i spennende utfordringer når det gjaldt å ta på seg fottøy. Etter ca halvannet døgn hadde antakelig huden funnet ut at den måtte strekke seg og det gjorde ikke vondt lenger. Nå var det kun det kosmetiske som holdt meg fra å trene hver dag.

Men. I går var jeg ute på vift og det gikk som det måtte gå. Musikk, brus, gode sko...
Jeg danset.
One more time we're gonna celebrate yeah
Oh yeah all right don´t stop the dancing
One more time
Music's got me feeling so free
We're gonna celebrate
Celebrate and dance for free
One more time
Fanget i følelse av frihet og feiring av musikken glemte jeg at jeg skulle unngå bevegelse for å slippe arr.
Men skulle jeg velge tar jeg hvilken som helst dag et arr eller to når grunnen er god nok.

Epilog:
- Kjære/Mamma/Fremmede dame i 40-årene med sosialt behov, hvordan fikk du det arret?
- Det der, det fikk jeg tilbake i 2008, etter en lang natt med dansing.Et bilde - et minne på kamera. (Dette minne er fra romjula. Jeg ville gjerne ta bilde av vennene mine, men ville ikke at det skulle bli alt for oppstilt. Derfor ropte jeg Hei! og knipset. Vellykket.)

Mor og barn

Under en familiemiddag i jula oppdaget jeg en Riga Balzams, 45% alkohol stående på bordet og måtte spørre min far hva det var. Han hadde kjøpt den vesle flasken på tur i utlandet. Farmor så litt bekymret ut; ett glass vin til maten er ok, men hun mente at 45% var alt for nærme 100. Som en hver god mor ville gjort kom hun med en formaning. Forsiktig med den, Per, sa hun. Som en hver god sønn ville gjort svarte han tvetydig nok til å unlippe dårlig samvittighet uten å forårsake bekymring. Ja, jeg er veldig forsiktig med den. Den har stått der lenge.Pappas flaske var mindre. Bildet er hentet fra SPIgroup.

Å være tro mot seg selv

I got my nipples pierced because I though it would help him fall back in love with me... It didn´t. And the needles really hurt.

Det stod det på et av postkortene hos postsecret.blogspot.com forrige uke.
Det er to ting som slår meg:
1) Selvfølelig gjør det vondt, man presser en nål gjennom hud.
2) Like fullt; Det ville antakelig ikke gjort så vondt hvis hun hadde gjort det for seg selv.

Å angre er vondt.
Å angre på noe man skjønte var feil allerede da er verst.

Min familie

I jula var jeg invitert på middag hos min tante&onkel, fetter og kusine. Der var far, bror, farmor, onkel og hans eldste sønn, min eldste fetter. Denne eldste fetteren hadde jeg ikke sett på tre år da han kom nedover en ukes tid tidligere. Tante&onkel hadde heller ikke sett han på tre år og da vi satte oss til bords sa tante: Velkommen alle sammen, men spesielt du som vi ikke har sett på lenge.

På bordenden satt min fetter og det virket som om han følte det var passende at han sa noe, så han sa; Ja, det er veldig hyggelig å være her. Dere har vokst så mye siden sist, i høyden. Og i bredden. Det ble stille rundt bordet.

La meg si noe om kleinhet. Jeg liker kleinhet. Jeg liker når noe blir sagt som burde vært usagt. Når man prøver å si noe, men det kommer ut feil. Når folk blir litt forvirret. Det er ekte og vakkert, som regel. Hvordan den kontrollerte oppfører seg i en ukontrollert situasjon er interessant.

Men denne stillheten var alt for kort til å kalles klein. Det var en stillhet som sa; Du er hjemme. Velkommen. Deretter brøt alle som en ut i latter, en deilig felles latter.

Middag er servert: Indisk suppe med en følelse av hus.

Det viktige - London Style

Det første vi så etter da vi entret Victoria tube station var sjokoladeautomatene. Til forferdelse oppdaget vi at de fremdeles er redd for bomber der borte, og selv om de har klart å sette ut en og annen søppelkasse var Victoria rensket for sjokoladeautomater.

Noen dager senere var vi på teater og hadde spist en helt ok middag før vi relativt sent slentret inn på Holborne Station. There has been a passenger accident and we apologize for the inconvenience, sa en stemme over høytalerannlegget.

Begge mine reisevenninner så litt nervøse ut. Passenger accident! Hva betyr det? spurte frøken Færden. Jeg visste ikke. De visste ikke. Vi stod på perrongen og ventet. Med noe som begynte å minne om desperasjon i øynene spurte hun så: Men seriøst, hvor er det blitt av sjokoladeautomatene?

Blåmerker

På nyttårsaften pådro jeg meg seks blåmerker og jeg kan bare gjøre rede for to av dem. Et av dem fikk jeg under stolleken; jeg kjente med en gang jeg fikk en albue i siden at jeg kom til å få blåmerke. Da jeg la meg hadde det allerede begynt å bli blålig, ganske lyst, men likevel tydelig. Jeg har fulgt nøye med på fargen. Etter hvert ble det mørkere blått, så gult, etter hvert mer mot grått eller brunt. Nå er det gult med røde prikker. Ganske ufint, men også fint å se hvordan det raskt skifter og snart forsvinner. Det gjør litt vondt, men det kommer også snart til å gi seg.

Jeg slår meg sjeldent. Den mest voldsomme fysiske aktiviteten jeg bedriver er dansing og organisering, og selv om det til tider er voldsomt og har skapt et blåmerke eller to er det fortsatt sånn at jeg fascineres når jeg får ett og følger med på hvordan fargene skifter.

2008 startet med seks blåmerker.
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.Blåmerket i sitt første stadie.

Pathological liar

Hanna: Sara, visste du at onkel Per farger håret?
Sara: Nei.
Hanna: Han gjør det. Han farger det sølv.
Sara: (Tenkende uttrykk, stillhet.) Det er ikke sant...
Hanna: Joda. Pappa, ikke sant du farger håret sølv?
Pappa: Ja, det er sant. Egentlig er jeg mørk.
Hanna: Der ser du.
Sara: (Tenkende uttrykk, stillhet.) Men...
Hanna: Tante, ikke sant pappa farger håret sølv?
Tante: Ja, det er det klart!
Hanna: Si det til Sara.
Tante: Onkel Per farger håret sølv.
Sara: Nei, det er tull. Hanna lyver igjen.Min far, sølvmanken. Bedre kjent som Einstein. Her med mandelen på julaften.

Stolleken

Da vi hadde spist og hygget oss med kjøtt, bær og hverandre satte vi frem stoler for å leke.

1: Nå mangler vi en stol!
2: Ja, men det er sånn leken er. En person får ikke stol å sitte på, og da går den ut.
1: Men det er jo ikke noe hyggelig...Ikke bare har jeg klart å kapre en stol, jeg har også lykkes i å sitte som en dame.