Huleboere og andre mindre husvante

For en stund tilbake sa jeg til en venn; Jeg er ikke en borg å erobre, jeg er et hus å bo i.
(Det handlet om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Å være hjemme er fint. Det er godt å se familie og venner. Samtidig minner det meg på at de jeg er glad i er spredt over flere land, at jeg er usikker på hva som er kongstanken min og at jeg ikke aner hvor jeg vil være om to år, hverken fysisk eller psykisk.

Men altså, min venn svarte: Ja, jeg vet, du er det. Men noen menn vil enten erobre borgen eller bo i telt.
(Hun snakket om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Hva er vitsen, bror, hva er vitsen, søster? Hvorfor er det fristende å erobre en borg, måtte jobbe for å eie en diger steinbygning (som koster masse å varme opp) når det finnes masse ledige, innflytningsklare hus? Hva er vitsen med å bo i telt når man kan bo i hus? Det er ingen vits. Hvis man først er så heldig å ha alle tingene sine (jobb, venner, liv) i nærheten av huset og samtidig kommer over ens med huset, flytt inn.

Det gjelder å ikke gjøre det så himla vanskelig.
Og ikke noe kluss med huserobring. Det hører ikke hjemme i denne sammenheng.

Frihetens vesen

Å ta seg friheten.
Det er det man sier. Man tar seg friheten.

Frihet blir ikke gitt. Frihet blir tatt.
Det er det som er hemmeligheten med frihetens vesen.

Nostalgi, del 2

Det skjedde i de dager at Lillebror, Paps og Hanna slacket rundt og gjorde veldig lite. Dette skjedde mens andre familier møtte familie de ellers sjeldent så, for å spise fet mat og oppdateres på hvem som hadde gått med det siste året. Utpå kveldinga foreslo Lillebror at de skulle ta en runde spill. Så så de litt mer på tv. Etter en stund foreslo Lillebror igjen at de skulle ta en runde spill. Hanna fikk ånden over seg og tittet i hyllene. Der lå stigespillet, Geni og ludo.

Det var noen filmer der i nærheten som var dekket av støv. Med ett stod Herrens engel foran henne og foreslo at de heller skulle titte på noen gamle familiefilmer. Hun ble overveldet av redsel. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke! Se, disse filmene forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: For ca tjue år siden ble det født dere to barn i tigerens by; de var søte, de var morsomme. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne noen filmer som er svøpt i støv.» Aha, tenkte Hanna, det må være disse filmene her.

Da englen hadde forlatt henne og vendt tilbake til himmelen, sa Hanna til Lillebror og Paps: «La oss sette opp det gamle filmutstyret for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg å finne frem lerret og fremviser, og fant filmene som lå støvet ned.

Da de fikk se dem koste de seg veldig. De viste bilder fra en svunnen tid der mor og far enda ikke hadde startet å farge håret sølv, men gikk rundt med manker av brunt løvehår. Hanna løp og løp og stoppet bare for å la vann og sand ta plass i en spade, før hun løp videre og helte vann og sand på et sandslott lenger oppe. En tid der Martin hadde kritt hvitt hår og ikke kunne prate. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Lillebror fyller 1 år.Hanna kjører motorsykkel.

Nostalgi

Det er fint å være hjemme i jula.
Jeg bor på pikerommet.
Her i huset er det mange minner.På kjøkkenbenken fant jeg den gamle favoritt-kassetten min, The Beatles - Help! Det var litt ensomt å digge The Beatles da jeg var åtte år.
I skapet står Turtles-koppen min fra barndommen. Den funker fortsatt like bra.
I 1995 var familien i tyrkia. Der drakk vi eplete og spiste akkar. I tillegg startet vi å bruke bogazici på hendene etter at vi hadde vasket dem. Desinfiserende godlukt. Det kjøpte vi med oss hjem. Etter et par måneder hadde vi nesten brukt den opp. Kollektivt tenkte antakelig familien hver for seg at vi måtte spare de siste edle dråpene. Bogazicien står fortsatt på badet.
På veggen henger blant annet disse bildene.
Det øverste bilde viser Marie som sover sittende. Det ble tatt i en periode vi sovnet en del sittende. Jeg forestiller meg at det var fordi vi var redde for å gå glipp av noe.
Det nederste bildet viser meg i giraffkostymet. Det er fra utkledningsfesten jeg hadde da jeg fylte 20 år. På hylla står favorittveska mi fra videregående, en ødelagt gammel radio og en lp-spiller som ikke funker. I stua (bak døra) står det en rød tv fra 60-tallet. Den funker heller ikke.

Ikke til så mye annet enn å huske hvor jeg har vært.

God jul!

Eventyr: Teknisk museum

På tirsdag var Eivind, Marius og jeg på Teknisk Museum. Der (og på veien dit) lærte vi litt og opplevde en del.Marius brukte klippekort alene for første gang.
Marius kommer opprinnelig fra Kristiansand. Eivind kommer fra Akershus, men han har vært i Oslo før.
Vi fant Teknisk Museum ganske lett. Utenfor stod det en isblokk. Marius prøvde å slikke på den.Vi fikk gummistøvler og gikk i 10 cm vann for å lære om klima.
Eivind ble overasket og frustrert over hvordan ståa er og hvor lite vi gjør for å redde verden.Marius viste frem partytrikset sitt til fremmede. Han kan bøye bena veldig langt bakover til hver sin side.Vi trykket på knapper. En del ting frungerte og det var gøy.Da vi satt ved et piano nede i vitensenteret begynte en ansatt å rydde rundt oss. Jeg spurte når det stengte. Kl fire, sa hun. Hva er den nå, spurte jeg. Den er sju på fire, svarte hun. Så løp vi gjennom bil-, fly- og telefonavdelingen, og rakk bare så vidt å sitte i en bil og peke på et fly.

Det var en veldig fin dag.

Singel

Jeg tror problemet mitt er at jeg ser etter den mannlige versjonen av meg selv.
- Jente, 22 år

I helgen var jeg ute på vift med noen venninner i Tigerstaden, i et grisehus på Majorstua. Fabelaktige frøken Færden hadde logisk nok satt ytterskoene sine i gangen, bak en dør. Der skulle de stå til hun skulle gå, men da hun følte reisetrangen var skoene borte. Ute i gangen samlet det seg flere reiselystne og en dame som så julebord ut spurte Hva driver du med? Jeg leter, svarte fabelaktige frøken Færden. Jeg har mistet skoene mine. Å. Ikke de? spurte julebordet, mens hun pekte mot føttene til Færden.

Eh. Nei.

Hjem til jul

Julekatten ønsket meg velkommen hjem.Verdens koseligste katt.

Å finne sin plass

En times kjøring fra Trondheim våkner jeg av at billettøren napper meg lett i ermet. Han spør om hvor jeg skal, jeg skal til Oslo. Toget står stille og det har det gjort en stund, noe er feil på skinnene lenger fremme, vi må kjøre buss. To timer går før bussen kjører fra Støren. Vi har brukt tre timer Trondheim-Støren, verdensrekord feil vei.

Nå kjører vi buss og det er en grunn til at jeg kjøper togbillett hver gang, men jeg husker ikke lenger hvorfor. Bussen er varm og jeg har to seter for meg selv, jeg koser meg og ser ut vinduet, på Norge - verdens vakreste land, på solnedgangen, klokken har allerede rukket å bli ett.

Det er ganske fint å kjøre buss med “de som skal lenger sør enn Hamar”. Vi er så tydelig i samme båt, eller buss i dette tilfelle. Det har bundet oss sammen, opplevelsen av venting på Støren, der tiden står nesten stille. Det føles som vi er en skoleklasse på tur, det er fin stemning i bussen. Vi prater ikke sammen, altså, vi blir ikke godt kjent, vi utveksler ikke historier om andre ganger vi har måttet kjøre buss for tog eller tog for buss eller trikk for bane eller hva som helst. Men vi leser hverandres aviser og det er en del som ser på den filmen jeg ser på. Jeg tror ikke de får noe særlig ut av det, for den er delvis uten tekst. Selv jeg som hører lyden sliter litt, for den er på engelsk-russisk-ukrainsk.

Men den er veldig fin og handler ikke om kjærlighet (bare litt), om å misforstå og forstå hverandre og om å finne noe viktig fordi andre har levd før oss. Historisk sus, altså. Sånn tenker jeg at livet er. Det handler ikke om kjærlighet (men litt), om å forstå hverandre når man misforstår og om å finne sin plass i det historiske suset. Å skjønne at vi er små i den store sammenhengen, men det har alle vært og det har likevel eksistert store tenkere.

Som Margaret Mead (og Martin Svarva) har sagt: Never doubt that a small group of individuals can change the world, indeed it’s the only thing that has.

Varm

I vinterjakken min minner jeg om et blåbær i feil sesong.
Men jeg er varm.

Kald

Ute: -6
Under: Dundyne.
Over: Dyne.
På: Pysjbukse, stor t-skjorte og ullsokker.
Ved siden av: Varmepute.

I morgen: Pluss pledd og flanell sengetøy.

Min logikk, del 2 (Mindre om livet, mer om hverdagen)

Jeg har begynt å høre på radio. P2. Skikkelig hyggelig om morgenen.

Forleden dag var det en lengre reportasje om varmelamper. De bruker mye strøm, de koster oss mange penger. En gutt ble spurt; Synes du det er greit at vi bruker penger på dette? Ja, svarte han. Så lenge jeg er varm. Og det er jo ikke mine penger. He-he-he.

He-he-he, er du på ordentlig? (4 real, som de sier i USA.)
Hvem sine penger tror du det er da?
Tror du caféeierne tenker; I dag vil jeg sannelig at røykerne skal være varme. Det vil jeg så mye at jeg betaler varmelampestrømregningen av min egen lomme.

Neppe.
Det er du og jeg, bror, som betaler for at røykerne skal være varme. Ute. Mens de røyker ting som sannsynligvis skader kroppene deres. Og våre.

Strømregninga blir høyere og da koster kaffen mer. Det er dine penger. Og mine.

Fredag

05/12:
Verdens lengste dusj, tid til å kle seg fint og ordne håret.
Middag på RAMP med Andrew.
Ligge i sengen og tenke jeg er fri.

06/12:
Tid til å sitte lenge på Dromedar med Marte.
Hjemmelaget middag med Anne-Ma.
Sy-kveld og radio.

07/12:
Jobbe med Styreting på biblioteket.
Hjemmelaget middag med den nye i kollektivet.
Sosialisering på Storås.
Dans!

Juleferie.
Hver dag føles som fredag.

Min logikk

Man MÅ ingenting.

Men hvis noen må noe,
så må vi være i livene til hverandre.

Eksamen

enten går det bra
eller så går det over

It´s a jungel out there

For noen helger siden hadde jeg finbesøk fra Oslo. Jeg har skrevet om det før. Nå skal jeg skrive om det igjen.

M-dog, spanjolen og jeg var på tur i et hus og etter hvert i en jungel. I jungelen så vi på to stykker med briller som kranglet. Vi satt på rekke og rad og tittet frem og tilbake mellom brilleslangene og deres slitne argumentasjonsrekker. Spanjolen var konsentrert i blikket, men til slutt måtte hun innrømme at hun ikke skjønte hva de snakket om. M-dog pekte og oversatte som seg hør og bør.

They´re fighting over who´s got the smallest dick. And he´s winning!

Ingen brilleslange hadde skarp nok tunge til å slå tilbake, og stillheten senket seg over jungelen.

Spanjolen lo.
Kampen hadde en vinner.Min definitive favoritt musikal på kassett. Da jeg var 5, da jeg var 15 og sannsynligvis holder det seg et par år til. Bildet er hentet fra www.fbut.org.

En fin førjulstid

I går fikk jeg en lapp fra posten om at det hadde kommet en pakke som var for stor til postkassen.
I dag fikk jeg en lapp til fra posten om at det hadde kommet en pakke til som var for stor til postkassen.

Begge pakkene hadde mistenkelig lik størrelse som en sjokoladekalender og hadde mistenkelig lik skrift som henholdsvis moren og faren min.

Jeg minnes vagt at jeg var litt furt for at jeg ikke fikk kalender i fjor.
Nå har jeg tre.Tusen takk!

1.desember

Endelig 1.desember!
I dag var det et sjokoladelys i kalendern.

Jeg er ikke voksen før jeg er for gammel til sjokoladekalender.
Heldigvis har jeg selvstendig økonomi og kan prioritere som jeg vil.