Fuglen

For en del måneder siden skrev jeg om at jeg drepte en due. Det viste seg å være løgn. Jeg har aldri latt løgnen stå i veien for en god historie. Men forleden dag ble jeg nesten nødt til å drepe en fugl på ordentlig og da følte jeg på alvoret. (Universet, Livet, De store ting, det alvoret der.)

Når jeg kom til busstoppet fredag morgen lå det nemlig en fugl på bakken, rett ved siden av busskuret. Den lå på ryggen og kavet med vingene, så jeg gikk bort til den og ga den hjelp til å komme rundt på magen. Den fortsatte å kave. Rart, tenkte jeg. Den har sikkert glemt å fly sørover og nå er det for kaldt til å fly.

Oj, sa to gutter som kom forbi. Den har det ikke bra. Nei, sa jeg. Den har nok flydd i glasset, sa de og så på hverandre. Skal du eller jeg tråkke på den? Tråkke på den, sa jeg. Må alle fugler som flyr i glasset dø? Nei, sa den ene gutten. Men den har drukket noe. Drukket noe? Nei, brukket noe. Å, sa jeg og skjønte alvoret. Denne fuglen skulle dø og nå diskuterte guttene med øynene hvem som skulle korte ned på lidelsene.

Jeg kjente at feminsten i meg ville si at jeg kunne gjøre det, for ingen av guttene ville det og jeg synes det er fint at menn har blitt myke og er mer skeptiske til å tråkke på småfugl. Men før vi fikk sagt noe mer sluttet fuglen å bevege vingene og hodet sank mot snøen. Et siste rykk, og så var livet forsvunnet.

En ting er å se en overkjørt due, en katt i veikanten, noe som allerede er dødt.
Men det er sjeldent man overværer at livet slutter.

Ja, da slapp vi det, sa guttene og syklet mot Gløshaugen.
Jeg satte på Come Fly With Me med Frank Sinatra.
Det ble ikke så fint som jeg kunne ønske.