- Var dere på konserten?
- Ja.
- Den var bra, ass!
- Veldig bra.
- Jeg fikk en sånn følelse av glede, du vet, inne fra hjertet!
- Hvordan glede da?
- Sånn... Våryr. Også midt på høsten!
I løpet av denne samtalen skjønner gutt med blå genser (tror jeg) at han kunne sagt noe annet. Kanskje han skjønner det fordi jeg bryter sammen i total latterkrampe og nesten ikke klarer å stå på beina. Kanskje han skjønner det fordi han ikke er døv (tror jeg) og selv hører hva han sier. Okke som; Han går.
Strengt tatt var det ingenting feil med samtalen. Den var morsom. Den var underholdende.
Men man vil ikke ha en gutt som ikke kan le av seg selv.
Æææ, jeg kan ikke se!
2 comments:
Det kan hende han egentlig kunne le av seg selv, bare at hans synes det var litt skummelt når fullstendig fremmede gjorde det...?
Hvem er du, anonyme menneske? Kjenner du deg igjen? :)
Det er jo skummelt å snakke med fullstendig fremmede også, men man gjør da det. Så å bli ledd litt av burde gå under samme skummle-ting-vi-gjør-kategori. Kanskje.
Post a Comment