Dancin´ Feet

Fredag fikk jeg besøk av min venn M-dog fra Oslo. Spanjolen (som jeg bor med) hadde bursdag, og etter en bedre middag dro vi til et rundt, rødt hus for å føle på livet. Vi var ikke de eneste som følte på ting; I bodegaen var det et par som følte på mer enn de kanskje burde i offentlighet og på do var det noen som følte på magesyre i halsen. 80-tallsfest trekker alltid flere unge enn vanlig til det runde, røde huset.

Vi gjemte oss i en jungel og så på at to stykker med briller kranglet. Den ene hadde sølt øl på den andre for noen uker siden, og nå ville den andre ha hevn. I en gren hvor han var sikret seier. Vi stilte spørsmålstegn ved poenget med å konkurrere hvis det skulle være på den måten.

Vi løy til fremmede om uvesentlige ting da vi latet som vi var diplomatbarn med oppvekst i Spania, indignert over at vi ikke så spanske ut fordi vi var blonde. Neste morgen da vi spiste frokost lo vi godt av gårsdagen, spiste yoghurt og drakk te med visdom.

Da jeg igjen var på vei til det runde, røde huset for å lage møte om Eventyr fant jeg et kort i postkassen. Det var fra Davis, myspacevennen min som tegner fint. Han er på reise i Europa (på vei hjemover til Seattle nå, men tar livet som det kommer) og kan ikke det ekte etternavnet mitt. Derfor er kortet adressert til fornavn+myspacenavn; HANNA Dancin´ Feet.

Jeg kan godt hete Hanna Dancin´ Feet.
Føttene mine kan ikke stå stille av glede fordi jeg har det så bra.