Da jeg var liten fikk jeg høre at jeg ikke skulle spise snø. Det er mark i snø. Små mark. Men de kan vokse seg store. Jeg spiste snø likevel.
Dette er et barn som spiser snø.
Jeg husker følelsen jeg fikk av å holde snø i hendene, uten å kunne spise den. Jeg kunne, men burde ikke spise snø. Snøen var en magnet.
Nå spiser jeg ikke snø. Jeg får ikke lenger lyst til å smake på snø når jeg har det i hånda. Og jeg undrer meg over når denne impulsen forsvant.
Noen voksne spiser snø. Dette er et eksempel:
I kveld smakte jeg på snø. Og det var ikke veldig godt. Helt ok. Bedre tettpakket enn når det er løst.
Men antakelig ikke å anbefale med mindre man bor så nærme skogen som jeg gjør.
Når jeg tenker meg litt om kan jeg ikke minnes at mine foreldre snakket om hvor farlig snø var. Vi snakket sjeldent om snø som middel for å bli mett. Jeg syns de er skikket til å være foreldre. Han her er jeg derimot litt skeptisk til:
1 comment:
Fantastisk! Jeg skal gå ut og smake på snø ved første anledning, og tenke tilbake på gamle delikatesser (om man kan kalle det det)
Post a Comment