Huleboere og andre mindre husvante

For en stund tilbake sa jeg til en venn; Jeg er ikke en borg å erobre, jeg er et hus å bo i.
(Det handlet om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Å være hjemme er fint. Det er godt å se familie og venner. Samtidig minner det meg på at de jeg er glad i er spredt over flere land, at jeg er usikker på hva som er kongstanken min og at jeg ikke aner hvor jeg vil være om to år, hverken fysisk eller psykisk.

Men altså, min venn svarte: Ja, jeg vet, du er det. Men noen menn vil enten erobre borgen eller bo i telt.
(Hun snakket om menn. Det kunne like gjerne handlet om venner.)

Hva er vitsen, bror, hva er vitsen, søster? Hvorfor er det fristende å erobre en borg, måtte jobbe for å eie en diger steinbygning (som koster masse å varme opp) når det finnes masse ledige, innflytningsklare hus? Hva er vitsen med å bo i telt når man kan bo i hus? Det er ingen vits. Hvis man først er så heldig å ha alle tingene sine (jobb, venner, liv) i nærheten av huset og samtidig kommer over ens med huset, flytt inn.

Det gjelder å ikke gjøre det så himla vanskelig.
Og ikke noe kluss med huserobring. Det hører ikke hjemme i denne sammenheng.