Alle duene, alle duene. Heisann, hoppsan, fallerallera.

I dag drepte jeg en due. Jeg syklet og plutselig var den der. Jeg prøvde å styre unna, men jeg regnet strengt tatt med at den kom til å lette. Plutselig lå den der. Den hadde et litt ekkelt sykkelmerke over seg. På skrå, langs deler av kroppen og over halsen. Jeg la merke til at jeg har ganske tykke sykkelhjul.

Jeg var ikke sikker på at den var helt død. I en film jeg så for et par år siden ble en dame påkjørt av en trailer, og en fyr krabbet under den og stakk et eller annet inn i brystet hennes så hun skulle få puste. Skikkelig ekkelt, men hun overlevde og på slutten av filmen ble de sammen.

Jeg satte meg på knærne og prøvde å høre om den pustet. Jeg har aldri hørt en due puste, så jeg ante ikke hva jeg hørte etter. Jeg la en finger inntil den flate halsen. Ingen puls. Hva forventet jeg? Halsen var helt flat.

Jeg lurte på om jeg skulle ringe politiet; man gjør det hvis man treffer en elg med bilen. Hvis man overlever da. Jeg tok meg selv til hodet, til armene og til brystet, og kunne konstatere at jeg var helt uskadd. Takk Gud! Jeg hadde vært veldig heldig.

Sakte merket jeg at sympatien jeg hadde følt for duen da jeg så sykkelhjulmerket forsvant. Jeg bestemte meg fort for at det ikke var vits i å trekke politiet inn i saken. Dette er faktisk en sykkelsti. Du har vinger, og meningen er at du skal fly, sa jeg før jeg tørket av det værste klinet på sykkelhjulet med et blad og syklet videre.