Hyllen

De siste fire timene har jeg brukt på å sette sammen en ikea-hylle. Jeg startet veldig bra; tok alle smådelene ut av posen og telte dem (ikke knottene, men de var det 80 av), før jeg la alle delene oversiktlig utover pulten (ikke knottene, de lot jeg ligge i posen, siden de var så mange). Jeg så igjennom bruksanvisningen og la den godt synlig.

Allerede med de første knottene gikk det galt; jeg knakk to stykker og brukte nesten en halvtime på å få dem ut fra platen. Jeg prøvde å ta lett på det og tenkte at ikea sikkert hadde puttet oppi et par ekstra knotter, sånn i tilfelle.

Midtdelen, der jeg brukte veldig lang tid på alle smådelene, foregikk som den ofte gjør når man setter sammen et møbel, bare mye saktere. Da jeg hadde én planke igjen oppdaget jeg at det var 8 hull i planken, men bare 6 knotter i posen.

Så spikket jeg to knotter av noe tre jeg fant i skapet. Seriøst, jeg spikket to knotter og tenkte at jeg var genial. Så brukte jeg førti minutter på å skru i de to siste skruene og akkurat i det jeg merket at skruen endelig fikk tak ga umbraconøkkelen etter. Jeg hadde skrudd så lenge med den at den hadde blitt slitt i kantene og jeg måtte lete frem en ny.

Da hyllen var ferdig skjønte jeg at jeg ikke var sterk nok til å løfte den alene.
Nå ligger den på gulvet mitt og er 1,85 begge veier.

100%

Noe har fått meg til å tenke at vi har dårlig tid.
Eller lite tid.
Nei, vi vet ikke hvor mye tid vi har!
Sammen eller alene. Jeg får følelsen av at vi må verne om noe, vi må nyte, vi må trekke inn i fulle åndedrag og vi må gi glede.

Jeg spiser grønnsaker og feta til middag, går en tur, drikker te og spiser honningmelon. Går på konsert med en venn.
Eller. Jeg får besøk av en venn, vi lager wok, vi spiser sjokolademousse, jeg går på quiz med bra folk.
Eller. Jeg er syk. Jeg ligger i sengen hele ettermiddagen. En venn lager middag til meg, jeg vet ikke hva det er og det ser rart ut. Det smaker godt etter hvert.

Det er uviktig.
Ikke gjør det jeg gjør!
Det gjelder deg også, Hanna; ikke ap etter deg selv, gårsdagens deg-selv.
Ikke lag wok, bare fordi det føltes riktig i går.
Hva vil du?

Jeg vil våkne hver dag og velge.
En dag har jeg ikke lenger valget.Illustrasjonen fant jeg da jeg googlet Enjoy life.

Personlige vs. kollektive valg

En stund tilbake ble jeg spurt om det er et personlig valg at jeg ikke drikker alkohol.
Det synes jeg er et spørsmål som ikke fortjener et ekte svar og derfor svarte jeg at Nei, det er ikke et personlig, men et kollektivt valg. Da vi var ca 15 år fant venninnegjengen min ut at det var lurt at noen alltid holdt seg edru og vi tok stein-saks-papir for å finne ut hvem som skulle bli avholds. Og det ble meg.

#1

Han satte seg på huk ved siden av dyret, stakk nesa nesten borti og så nøye på det. Det morsomme meg pinnedyr, sa han, er at de ser ut som pinner. Vi satt i stillhet en stund og så på pinnedyret. Det beveget seg ikke. Han tok pinnedyret varsomt mellom tommel og pekefinger, førte det opp til ansiktet mitt og lot meg se dyret på nært hold, før han tok det i munnen, tygget og svelget.

Joda, sa han. Det smaker som pinne også.

What is your toxic load?

Han ser Toxic Poetry med Kate Pendry for tredje gang, denne gangen på Blå.
Hun står i det blå lyset og er et helt metallband med stemmen sin.
Når han sitter fremfor en scene slik vil han ikke være noe annet sted.
Er det fordi hun snakker om viktige ting?
Ingen ironisk distanse.
Ærlig, sårbart.
Viktig.

Hun avslutter kvelden slik:
This could be the last time I stand on a stage.
This evening could be your last.
The conversation you have after the show could be your last.
If it is so; Why not make the best of it?

Etterpå går han en tur over Grünerløkka og samtaler med en god venn.
Kjøper et godt brød før han går hjem.
Og tenker at man må gi slipp på (eller omfavne) sin toxic load
og elske livet sitt hver dag,
for å virkelig leve det.

Overraskende=morsomt, eller nei

Det var en gang en jente som skulle på fest. Hun skulle få være med en venninne og visste ikke om hun kjente så mange andre på festen. Det synes hun var spennende, for hun likte godt å treffe nye mennesker. Hun likte også kleine situasjoner og mente at det sjeldent ble like kleint med folk man kjente godt som det kunne bli med folk man ikke kjente. De kunne ikke være like sikre på om hun tulla.

Det var mange hyggelige og danseglade folk på festen. Jenta og venninnen danset også, og ble så varme at de bestemte seg for å gå ut på verandaen for å kjøle seg litt. I det de kom ut døra landet en røyk i hodet på jenta, men den falt fort ned og ingen skade var skjedd. Kameraten til røykkasteren fikk latterkrampe av situasjonen, og snartenkt som jenta var tenkte hun at det var en god mulighet for å skape litt kleinhet. Hun spurte kameraten bryskt; Er det morsomt at folk skader seg? Han sa; Vel, når man har drukket nok er alt som er overraskende morsomt. Virkelig, sa jenta og kastet en flaske på han.

Så viste det seg at ikke alt som var overraskende var morsomt, likevel.

Kollektivet: Utopia

I sommer lånte jeg ut et rom i leiligheten til noen som trengte husrom, før jeg selv reiste på ferie. Da jeg kom tilbake hadde noen tilsynelatende gjort hærverk på ringeklokka vår, men ved nærmere øyesyn viste det seg at noen hadde klistra opp en gjennomtenkt dymolapp.
Da jeg tok dette bildet holdt jeg over blitzen (ikke med vilje). Tilsynelatende en dårlig idé, men dette kamera overrasker til stadighet.

I forrige uke hadde vi første husmøte i det nye kollektivet. Utopia består av Gayan, Marius og meg. Jeg bestemte oss for at vi skal skrive et manifest (tilsynelatende under produksjon, vil bygge på kjerneverdiene trivsel og hygge), vi laget en konkurranse ut av å lage vaskeliste og bestemte oss for det kjønnsnøytrale ordet ordensindivid for å beskrive ukens ansvarlige.

Ordensindividet har åpenbare oppgaver som å vaske og holde orden, men er også ansvarlig for å velge ut Ukas ord. Det ordet som har uka skal man bruke mye, den uka. Denne uka:
Tilsynelatende et ord med begrensede bruksmuligheter.

Livet blir ikke morsommere enn man gjør det til selv.
Og det skal så lite til.

Ja takk

På vei hjem fra skolen i dag traff vi på en jente som trengte hjelp. Ikke bare var sykkelen hennes ødelagt, hun hadde også slått hodet sitt da hun stupte over styret. Tilsynelatende var hun uten en skramme, men vi bestemte oss for å følge henne til legevakten. Det var antakelig snakk om en hjernerystelse. Cirka tusen ganger sa hun at vi ikke trengte å gjøre det, før hun fulgte opp med 10Xtakknemlighet og vi svarte at det skulle da virkelig bare mangle at vi strakk ut en hjelpende hånd.

På lørdag var jeg litt sent ute til t-banen og en fyr jeg ikke kjenner veldig godt tilbød seg å kjøre meg til stasjonen. Litt nølende svarte jeg nja..., instinktene mine (i hvert fall tre av fire, Geir stemte mot) sa at det var uhøflig å takke ja. Før jeg rakk å svare ordentlig satt jeg i bilen. Hvis jeg tilbyr meg er det fordi jeg mener det. Jeg synes det er hyggelig, sa han.

Det er pussig.
Hvorfor sier vi ikke bare ja takk de gangene vi får slengt noe vi trenger eller vil ha i fanget?
De fleste er voksne mennesker (her stod det opprinnelig vi er alle sammen voksne, men noen er jo barn), og når voksne mennesker (strengt tatt også hvis det er barn) tilbyr burde vi takke for det.
Med et ja.