Synd og skam

I forrige uke satt jeg på en kirkegård og leste. Det var så stille og rolig, bare noen fugler som kvitret, det fjerne suset av byen utenfor, ja, du vet, skikkelig idyllisk. Plutselig knuste noe et sted. Jeg så opp og så to gutter på uteplassen til fritidsordningen vis a vis. Først stod de helt stille og stirret mot vinduet, det var knust, antakelig hadde de spilt fotball. Først stod de stille, de sekundene som virker som en evighet, og så tok de tingene sine og løp. De løp, men de løp ikke langt. De løp ut av gården og stilte seg rett rundt hjørnet. Der stod de og lyttet. Inne i gården kom det ut en lærer (eller noe sånt). Etter veldig kort tid gikk guttene inn igjen, helt av seg selv.

Jeg håper læreren i skolegården sa; Uff, sånt skjer. Jeg skjønner at dere ikke mente noe vondt med det. Husker dere at jeg sa "Spill der borte?". Det sa jeg fordi man kan treffe vinduene her. Neste gang må dere gjøre det, så vi kan prøve å unngå at det skjer igjen.

Jeg håper pappaen til barna ikke gikk tre meter foran dem på veien hjem, fordi han var sliten fra jobben og ikke orket å forholde seg til at barna hans hadde gjort noe de ikke skulle. Jeg håper de snakket om at man må si fra hvis noe blir ødelagt, det blir bare verre hvis man later som. Jeg håper at pappaen sa; Et vindu er bare en ting. Vi knuser det ikke med vilje, men hvis det skjer et uhell går det an å erstatte det.

Jeg håper barna fikk en sjanse til å lære av sine feil.
Jeg håper barna skjønner at man kan gjøre feil uten at det er verdens undergang.
For Synd og Skam bor ikke bare i kirken, de har kjøpt hus i nabolaget, ditt og mitt, og snart bor de i oppdragelsen vi skal gi hvis vi ikke ber dem holde seg unna.