Du og jeg, Oslo.

Sommerferien har vært perfekt.

Jeg fininstiller meg; står opp så tidlig at jeg får noe ut av dagen, sover så lenge at jeg føler jeg har fri, møter venner på café, har venner over på middag og danser, danser, danser, både her og der og prater, prater, prater og ler, ler, ler, så ingen dager føles som bortkastet ferie og ingen ferie føles bortkastet på stress.

Jeg sykler i Oslo, bysykler eller sitter bakpå og føler meg fjorten år gammel, fri for ansvar, sykler fra fest til fest og overnatter hos gode venner, snakker om livet i mørket og får smoothie til frokost. Vi griller ute eller later oss og kjøper mat fra det thailanske/indiske/kinesiske stedet oppi gata, vi hører på musikk og går kveldstur i bare kjole. Jeg har Øya Open i leiligheten, den beboes av fine mennesker som drikker te til frokost, som snubler trøtte inn om kvelden og vi snakker om nattelivet, om livet, om venner og kjente. Jeg danser til The Whitest Boy Alive på Stratos; det er det beste Øya-minnet fra i år og jeg er hele tiden omringet av flotte folk, folk jeg liker å omgås og som får meg til å le.

Jeg forelsker meg i Oslo, igjen. Det går to dager fra jeg flytter tilbake til jeg er Oslo-patriot for alle penga, det er du og jeg nå, Oslo. Bislett og østover; det tar femten minutter fra ytterdøren min til Westerdals, jeg har prøvegått skoleveien, nei, det er tull, men jeg tok tiden da jeg gikk til Deichman her om dagen og det ligger rett ved.

Jeg gleder meg til høsten; Jeg er førstis og Oslo er min skolegård.