Prolog

For noen år siden fortalte min tante, som har jobbet i psykiatrien, at de pleide å spørre de som var hysteriske hva trenger du mest? Som regel svarer hysteriske mennesker søvn. Når jeg er sliten eller forvirret pleier jeg å spørre meg selv om det samme.

I går kveld var jeg som vanlig på søndagsfilm hos Jon Harald, min venn og ekstra-hjem i Trondheim. Det var Steinar, Berge, Jon Harald, meg og James Bond; en filmkveld hentet fra 90-tallet, med smågodt og småprat. Et vannhull fra et annet tiår.

Når jeg kom hjem leste jeg mine egne tanker om velsignelse, tittet litt på livet mitt og kom frem til at jeg er veldig heldig. Heldig er både en konsekvens og en dose flaks i mitt tilfelle. For når jeg spør meg selv hva trenger du mest? pleier jeg å følge det jeg svarer, noen ganger bevisst, andre ganger instinktivt. I går trengte jeg gode venner og det er flaks at de finnes rett nede i gata, men det er en konsekvens av mine valg og mine ønsker at jeg oppsøker det.

Løp. Dans. Lev.
Men innimellom; Spør deg selv
Hva trenger du mest?
Undergangen er nær! Morsomt skilt. (Kanskje ikke hvis du er hysterisk.)