Buskhopping

Hvis man tenker at man har en busk.
Og man tenker at man har lyst til å hoppe i den.
Og så tenker man at man gjør det.

Også har man på seg t-skjorte.
Også er det en busk som ser myk ut. Og det trenger den ikke være, men det merker du først når du har prøvd å stupe gjennom den.
Eller det er en busk som nettopp er klippet, og den er har så store grener. (Viser ved å lage runding med fingrene.) Da får man kanskje hull i t-skjorten.

Så tenker man at man ikke vil ha hull, og tar av seg t-skjorten. Og neste morgen våkner man med lakenet festet til ryggen.

(Her spør jeg: Hvorfor gjør man det?)

Blod, svarer Jørund. I et tonefall som gjør at jeg skjønner at dette er serriøse saker.
Han gjør det ikke så mye lenger. Det er minst et år siden sist. Han har ikke sluttet, han har bare trappet ned. Det er ikke like morsomt å gjøre det uten en partner.

Og jeg ser for meg Jørund som hopper alene i busker på veien hjem. Og det er definitivt like morsomt uten en partner, Jørund.Dette er min venninne Olivia. Hun er ikke med i denne historien, men hun blir sikkert glad for at hun er nevnt likevel. Her har hun nettopp utført et buskhopp og er svært fornøyd med det.