Monday, March 20, 2006

Whose line is it anyway?

"Welcome to the show were evereything is made up, and the points don't matter. That's right, the points are useless, just like the public transportation here in Los Angeles."

Jeg skal nå skrive en ode til denne serien. Liker du ikke, eller er ikke interessert i å bli glad i, teatersport, kan du slutte å lese her.
Dette er en kjærlighetserklæring.


Noe av det beste med denne serien er at man blir kjent med den. Det er flere ting som gjør det:
1) Fordi det spilles inn med publikum føler man, eller i hvert fall jeg, at man (eller jeg) er i salen.
2) Programmene følger en oppbygning som gjør at man vet hva det neste som kommer er. Det første som skjer er en introduksjon av de respektive i serien, før Drew Carey, som leder showet, gjør en lekker sammenligning med noe som teller like lite som poengene.
3) Man tuller med de samme tingene hver gang. Colin Mochrie får tyn for at han er canadisk, og at han har lite hår, Ryan Stiles for sine noe spesielle sko og hans store nese, mens Drew Carey får diss for vekta, hovedsaklig fra seg selv.
4) Rollekortene, alltid fabelaktig gode, fordeles på en morsom måte. Jeg har ledd meg gjennom flerfoldige teaterleker der Ryan er Indiana Jones-typete og Colin spiller "his feisty ladyfriend".
5) Hva er det siste du forventer at din bestemor skal si? "Get out of here, this is my corner!"
6) Everything is made up! Det er så dyktig at det fortjener en kjærlighetserklæring...

Jeg bøyer meg i støvet.

1 comment:

Hanna Hvattum said...

Jeg fant ut da jeg så en episode i dag at jeg ved flere tilfeller klapper med når publikum klapper. Men det er ikke uten grunn... De er utrolig flinke.