For et lite år siden lærte medisinervenninna meg hvordan et barn blir født, og hun kalte det automagisk. I helgen traff jeg hennes fem uker gamle datter for første gang, og når barnet først er ute er det ikke noe auto inne i bildet, det er magisk hele veien å møte et nytt menneske. En stund var hun på avstand, ble flyttet rundt bordet, fra armkrok til armkrok, så alle fikk bli kjent. Så var det min tur; Redd for å miste henne, redd for at hun ikke kom til å like meg, redd for at hun kom til å skrike så høyt som hun ikke hadde gjort hele dagen og redd for at hun luktet frykt tok jeg i mot den vesle kroppen.
Ingen grunn til panikk.
Ikke en lyd.
På nært hold hadde det lille ansiktet mer personlighet enn jeg kunne forestilt meg, og jeg kunne prise meg lykkelig for at jeg hadde på meg stramme klær; da store deler av kroppen smeltet (det startet i brystet, litt til venstre) var det bare bukse og genser som holdt den sammen og unngikk at jeg skle av sofaen, myk som en karamell. Og selv om jeg samme kveld var på fest til neste morgen og ikke ønsker meg barn enda, ja, strengt tatt er langt fra å stifte familie, kunne jeg ikke annet enn å tenke at det er dette det handler om.
Et bilde sier mer enn tusen ord,
men ekte mennesker sier mer enn tusen ord i løpet av et liv.
Tuesday, November 04, 2008
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
4 comments:
Fine ord, Hanna :)
Min søster venter sitt første barn nå i slutten av oktober og jeg gleder meg enormt. Pga sykdom passer det seg ikke for meg å få flere barn, så jeg regner med denne blir bortskjemt.
Flott ord.
@aggi: Takk :)
@hege renate: Alt i balanse, også å skjemme bort, tror jeg er bra :)
Fantastisk fint skrevet! Og jeg skjønner godt hva du prater om ...her i huset er det tre små, og det er rett som det er at vi holder på å smelte bort...
Post a Comment