Synd og skam

I forrige uke satt jeg på en kirkegård og leste. Det var så stille og rolig, bare noen fugler som kvitret, det fjerne suset av byen utenfor, ja, du vet, skikkelig idyllisk. Plutselig knuste noe et sted. Jeg så opp og så to gutter på uteplassen til fritidsordningen vis a vis. Først stod de helt stille og stirret mot vinduet, det var knust, antakelig hadde de spilt fotball. Først stod de stille, de sekundene som virker som en evighet, og så tok de tingene sine og løp. De løp, men de løp ikke langt. De løp ut av gården og stilte seg rett rundt hjørnet. Der stod de og lyttet. Inne i gården kom det ut en lærer (eller noe sånt). Etter veldig kort tid gikk guttene inn igjen, helt av seg selv.

Jeg håper læreren i skolegården sa; Uff, sånt skjer. Jeg skjønner at dere ikke mente noe vondt med det. Husker dere at jeg sa "Spill der borte?". Det sa jeg fordi man kan treffe vinduene her. Neste gang må dere gjøre det, så vi kan prøve å unngå at det skjer igjen.

Jeg håper pappaen til barna ikke gikk tre meter foran dem på veien hjem, fordi han var sliten fra jobben og ikke orket å forholde seg til at barna hans hadde gjort noe de ikke skulle. Jeg håper de snakket om at man må si fra hvis noe blir ødelagt, det blir bare verre hvis man later som. Jeg håper at pappaen sa; Et vindu er bare en ting. Vi knuser det ikke med vilje, men hvis det skjer et uhell går det an å erstatte det.

Jeg håper barna fikk en sjanse til å lære av sine feil.
Jeg håper barna skjønner at man kan gjøre feil uten at det er verdens undergang.
For Synd og Skam bor ikke bare i kirken, de har kjøpt hus i nabolaget, ditt og mitt, og snart bor de i oppdragelsen vi skal gi hvis vi ikke ber dem holde seg unna.

Alkis

En venninne ringer meg på vei hjem fra byen.

Hun: Ja, tenkte jeg det ikke! Du er våken når klokka er to!
Jeg: Ja, jeg er vel det. Har du vært ute?
Hun: Ja, en liten tur.
Jeg: Er du full?
Hun: Nei, det er jeg ikke. Bare litt brisen.
Jeg: Ok.
Hun: Nå fikk jeg lyst på kebab...
Jeg: Haha, du er full!
Hun: Nei, men det er jo så godt!
Jeg: Særlig...
Hun: Seriøst, jeg er ikke full! Jeg kjøper kebab selv når jeg ikke er full. Men... Hvor er kortet mitt? Herregud! HERREGUD, og hvor er mobilen min?!

En helt vanlig skoleuke

Denne uken startet jeg på skolen og de første tre dagene har vi brukt på å skape en superhelt. I sommer kjøpte jeg en seiledrakt som jeg ikke viste hva jeg skulle bruke til, men den kostet bare 100 kr og det føltes som et sånt tilbud man ikke kunne si nei til. Jeg finner sikkert et naturlig bruksområde for den selv om jeg ikke seiler noe særlig, tenkte jeg og rett skulle jeg ha. Fredag skulle vi presentere superhelten vår for de andre førsteklassingene og den heldige utvalgte i gruppa som skulle være WaterStrider (en mann med vannloppemutasjon som kunne gå på og kontrollere vann) tok på seg seiledrakten, som er litt liten, ventilerer dårlig og sitter godt mange steder.

Gjør det noe hvis vi putter noe i skrittet ditt? spurte en på gruppa. Vi laget noen ekstra muskler og viste frem WaterStrider. Høres ut som en helt vanlig skoleoppgave, sa Nico, min venn som går i andre klasse.
En helt vanlig skoleoppgave!En helt vanlig skoletime?
Bildet er hentet fra Toothpastefordinner.

Så slipper du å omstille deg...

Den første fridagen jeg har etter at jeg startet på skolen er det sol.
I vår gate spyles nabobygget på utsiden fire timer fra klokken sju, så det føles som en hverdag og høres ut som en regndag.

Lyden av sommer

Vi er på ferie hos familien i Arendal og bor på gulvet i stua, lillebror, kusina mi og jeg. Mørket har falt på, det er julimørkt og vi har lagt oss til å sove da verdens søteste kusine (24 år) spør:
- Tror dere det bare er én gresshoppe på utsiden eller tror dere det er flere?
- Bare én.
Det blir stille et sekund.
- Jeg skal finne den i morgen.Anonym kusine og årets sommerlektyre. Den fremmede ordboka.

Fritid

Kan det hende folk har for mye av det?

My name is Hanna

Forleden dag kom en gateselger bort til meg. La oss kalle han Oliver, bare fordi det er et stilig navn. Da han fikk se ansiktet mitt så han sjokkert ut, virkelig sjokkert, og spurte; What´s your name?
Hanna, sa jeg.
Oh My God, Really?
Yes, sa jeg.
Where are you from?
Norway, sa jeg.
It´s... Oh... I...
Oliver mistet taleevnen et øyeblikk.
You just look like... You´re sure your name isn´t Carly (eller noe som ligner)?
Yes, I´m sure, sa jeg. My name is Hanna.
Your eyes. Even your voice..., sa Oliver.

Oliver mente at det var fem stykker i verden som så like ut som hverandre. En av mine heter Carly(?) og bor i London. Hun kjenner en gateselger i Oslo. Nå leter jeg etter de resterende tre.
Hi, my name is Hanna.
This is what I look like. (Sometimes I wear my hair down.)
I know that a girl named Carly lives in London, and she looks like me.
I was told there should be five people in world who looks just like me.
If you are one of them, please contact me.

Du og jeg, Oslo.

Sommerferien har vært perfekt.

Jeg fininstiller meg; står opp så tidlig at jeg får noe ut av dagen, sover så lenge at jeg føler jeg har fri, møter venner på café, har venner over på middag og danser, danser, danser, både her og der og prater, prater, prater og ler, ler, ler, så ingen dager føles som bortkastet ferie og ingen ferie føles bortkastet på stress.

Jeg sykler i Oslo, bysykler eller sitter bakpå og føler meg fjorten år gammel, fri for ansvar, sykler fra fest til fest og overnatter hos gode venner, snakker om livet i mørket og får smoothie til frokost. Vi griller ute eller later oss og kjøper mat fra det thailanske/indiske/kinesiske stedet oppi gata, vi hører på musikk og går kveldstur i bare kjole. Jeg har Øya Open i leiligheten, den beboes av fine mennesker som drikker te til frokost, som snubler trøtte inn om kvelden og vi snakker om nattelivet, om livet, om venner og kjente. Jeg danser til The Whitest Boy Alive på Stratos; det er det beste Øya-minnet fra i år og jeg er hele tiden omringet av flotte folk, folk jeg liker å omgås og som får meg til å le.

Jeg forelsker meg i Oslo, igjen. Det går to dager fra jeg flytter tilbake til jeg er Oslo-patriot for alle penga, det er du og jeg nå, Oslo. Bislett og østover; det tar femten minutter fra ytterdøren min til Westerdals, jeg har prøvegått skoleveien, nei, det er tull, men jeg tok tiden da jeg gikk til Deichman her om dagen og det ligger rett ved.

Jeg gleder meg til høsten; Jeg er førstis og Oslo er min skolegård.