Dette er de eventyrlige dagene i midten av 20-årene

Peter Pan la fra seg fjærene sine overalt, man kunne høre katten med støvlene trippe rundt og i stuene satt det prinsesser overalt. Det var duket for Eventyrfest. Noen av de andre barna foreslo å synge bursdagssangen for meg da vi startet på kaken, men jeg gjorde det klart at dette var en ikke-bursdag og i stedet for sang de Hurra for deg som enda er 23 år.

Ut av høytalerne kom det toner fra kongene av bekvemmelighet, fra guttene fra forstaden med bibelske navn og fra de nye pornografene. Senere på kvelden fikk Feist, Rilo Kiley og Joni Mitchell ta over, og de tøffeste ble når andre gikk og satt i spisestuen og snakket rolig om fortid, fremtid og nåtid.

Ikke før halv fem gikk de siste gjestene. I det jeg låste døren hørte jeg avisen mot døra og sa til meg selv; Du er 23 år, du er ikke voksen enda. Det er ikke en gang din avis, det er din mors.

You are what you love, synger Rilo Kiley.
Du blir det du spiser, sier barnebøkene.
Du er så gammel som du føler deg, sier bursdagskortene når du begynner å bli gammel.

Da jeg våknet i dag skinte sola.

Sår

Jeg har passet godt på det forslåtte kneet. Jeg hadde egentlig mistet troa på vaselin som sårsalve, men pappa ga meg fornyet håp og vaselinen har vist seg å være håp verdig. Nå har jeg nesten ikke noe skorpe igjen og huden under er fin og glatt. Noen sår er sånn; man kan bare smøre på salve og så ordner det seg selv.

Men det finnes også den typen som ikke gror pent av seg selv. De som gjør vondt selv når du unngår å pille borti dem.
De er annerledes.

24

Hverdagslivet er tilbake og jeg har igjen ansvaret for å handle inn mat til meg selv. I brødhylla oppdaget jeg at det bare var kjedelig brød og tenkte Kanskje jeg bare skal bake selv. Hva slags logikk er det? Det er VOKSENLOGIKK!

Det er 24 som sniker seg inn på meg.
24
24
24
Men fy fasan så godt det er med hjemmebakt brød.

Hverdagsliv

Når klokken er kveld og jeg rusler fra busstoppet, forbi Samfundet, opp til min egen dør og bare skal dusje og legge meg, uten å se noen, uten å gjøre noe, da virker det dumt å ta ettermiddagstoget som er fremme klokken ti.

Men når man har pakket ut, lagt på nytt sengetøy og dusjet husker man hvor fint det er å ha et par timer til rensing av kropp og koffert etter en tur, for når man våkner i morgen er ferien over og livet hverdag.I kofferten fant jeg blant annet nye innkjøp og hyggelige minner fra ferien i Oslo.
Her: Koselige venner på eventyrfest/ikke-bursdag, F.v: Katten med støvlene og prinsesse.

Ikke voksen

Det var påske og store deler av familien var samlet til middag hos farmor. Etter maten lette barna etter egg; jeg var på forhånd advart om at nå var jeg for stor til sånt. På åttende året.

Man er ikke for stor før man slutter å bli advart, tenker jeg.

You did not!

En stund tilbake tok jeg bussen hjemmefra til togstasjonen og stod i en sjeldent ubehagelig posisjon for å klare å ha begge bena i bakken samtidig som kofferten min skulle holde seg på bena. Slik endte jeg med ansiktet mot ingenting og høyre øre mot en fiffig samtale. En mann hadde mistet noe som en fremmed dame hjalp han med å lete etter og da hun fant det utspant følgende samtale seg:

- Du er så snill, du burde fått finnerlønn!
- Neida.
- Joda!
- Neida, det går fint.
- Jeg bare tullet, altså.
- Jeg vet det.

Blåmerker, del 2

Skrubbsåret har blitt hardt, hevelsen har senket seg, blåmerket har begynt å komme til syne og utelukker all tvil om at dette var et lite til middels stort sammenstøt. Ikke bare det nære området rundt skrubbsåret er blitt farget av hendelsen, neida, herligheten strekker seg nå i følge linjalen over 5x7 cm kne.

Da vi entret 2008 skrev jeg:
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.

Så langt har jeg ikke kastet meg ut i noen særlig grad, i hvert fall ikke fysisk.
Jeg skal ønske meg klatresko til bursdagen min, selv om jeg har høydeskrekk.

Badekar

I badekaret har man tid til å pusle med kroppen og tenke over livet.
Nå er jeg fri for gammelt fnass.

Slapstick

Våren er kommet til Oslo, jeg tror man kan si det. På tur hjem fra café i aften har jeg hendene i lommene, ingen grunn til å ha dem klare for å ta seg i mot, jeg har overlevd vinteren uten ett eneste fall. Men plutselig ligger jeg på bakken, jeg skjønner ikke hva som skjer, jeg har musikk i ørene, men hører ingenting og jeg husker ingenting mellom gåing og horisontal. Noen hjelper meg opp og jeg har skrubbet meg på kneet og på en ankel og jeg ser bak meg og sier Jøje meg, det var et bananskall, av alle ting og sier at det går bra, selv om det er feil. Ikke bare gjør det vondt, strømpebuksen var i tillegg helt ny, jeg kjøpte den i går og jeg likte den veldig godt. Nå har den et stort hull på kneet og jeg blør.

Vel hjemme renser jeg såret, setter på plaster og det er ikke før jeg setter meg ned at jeg skjønner at jeg antakelig har strukket en muskel i høyre legg, den som ikke blør. Eller, jeg mistenkte det faktisk med en gang, det gjorde så himla vondt å gå, men nå er jeg nesten helt sikker. Jeg sitter i sofaen med det venstre benet høyt; jeg tror det er for å unngå at enda mer blod skal nå kneet og sørge for et blåmerke fra helvete.

Men først og fremst sitter jeg stille for å la det synke inn at jeg skle på et bananskall.Banan - som regel en ganske koselig frukt. Kan spises alene, men er også god som bindemiddel i smoothie eller som spennende accessory til havregrøt. Bildet er hentet fra frukt.no Bildekode: 5725411

Håp

pretty soon it will happen
the sun will go murder the snow

Som far, så datter

På tirsdag hadde jeg en frokostavtale, den eneste gode måten å stå opp tidlig. Maten stod på bordet da det banket på døren og i løpet av bare ti-femten minutter klarte jeg å kommunisere. Fuglehjertet fortalte meg at barn som lærer å snakke før de er to år gamle er over gjennomsnittet intelligente, men man kan ikke nødvendigvis si det motsatte om de som begynner å snakke etter fylte to. Jeg ble nysgjerrig og sendte en melding til min far; Når begynte jeg å snakke?

Svar: I 14-15 årsalderen tror jeg...? Og siden har du ikke stoppa :-)

Jeg valgte da å ta frem uttrykket Det er fra fulle folk og barn at du får høre sannheten, og da min far hverken er det ene eller det andre rundt frokosttid konkluderte jeg med at hangen til løgn (den ufarlige sorten) muligens ligger latent i genene. Og at kanskje det samme gjelder evnen til observasjon.

Prolog

For noen år siden fortalte min tante, som har jobbet i psykiatrien, at de pleide å spørre de som var hysteriske hva trenger du mest? Som regel svarer hysteriske mennesker søvn. Når jeg er sliten eller forvirret pleier jeg å spørre meg selv om det samme.

I går kveld var jeg som vanlig på søndagsfilm hos Jon Harald, min venn og ekstra-hjem i Trondheim. Det var Steinar, Berge, Jon Harald, meg og James Bond; en filmkveld hentet fra 90-tallet, med smågodt og småprat. Et vannhull fra et annet tiår.

Når jeg kom hjem leste jeg mine egne tanker om velsignelse, tittet litt på livet mitt og kom frem til at jeg er veldig heldig. Heldig er både en konsekvens og en dose flaks i mitt tilfelle. For når jeg spør meg selv hva trenger du mest? pleier jeg å følge det jeg svarer, noen ganger bevisst, andre ganger instinktivt. I går trengte jeg gode venner og det er flaks at de finnes rett nede i gata, men det er en konsekvens av mine valg og mine ønsker at jeg oppsøker det.

Løp. Dans. Lev.
Men innimellom; Spør deg selv
Hva trenger du mest?
Undergangen er nær! Morsomt skilt. (Kanskje ikke hvis du er hysterisk.)

Velsignelse

Jeg skjønner hvordan humør du er i, sier min far, når jeg leser bloggen din. Det er fint å ha folk i livet som tenker over hvordan du har det når de leser bloggen din, men jeg tenker at de tar feil. Ingen vet hvordan noen har det, alle tror alle har det som dem i gitte situasjoner. Tror jeg. Jeg tror min far tror jeg er lei meg hvis jeg skriver at jeg er utbrent. Eller kanskje han tror jeg har mye spennende å gjøre. Jeg vet ikke, men jeg tror han tror noe som han tror stemmer, men som kanskje er feil.

Jeg er utslitt; opptil flere dager denne uken har jeg ikke dusjet før jeg må, nærmere fire, jeg sitter i sengen og gjør det jeg må, sender mail, mottar, trykker på svar.
Jeg har en bok som heter Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så godt?
Innimellom, når jeg er sliten og ønsker meg vekk, lurer jeg på hvorfor jeg ikke har det verre når jeg har det så dritt.

Noen har sagt de tror det er et skall, og fordi jeg er en åpen person svarer jeg Jeg (tror jeg) skjønner hva du mener, men jeg kjenner det ikke helt igjen. Jeg ser heller på det som den underlige, tvetydige velsignelsen man oppnår når man har tenkt en tanke eller to om hvordan man vil leve livet sitt.

Underlig. Tvetydig.

Jesus Christ

Da lillebror lurte på hva jeg ønsket meg til jul sa jeg at jeg ønsket meg noe typisk amerikansk. Han sa at det var ganske mange ting som ligner på de tingene vi har i Norge, men jeg sa at jeg ønsket meg noe typisk amerikans likevel, hvis han fant noe.

Julaften husket jeg at jeg hadde sagt det jeg hadde sagt og i spenning pakket jeg opp en halv-storpakke; Det var en Jesus-action-figur!
På baksiden av pakken stod det, som på en hvilken som helst annen action-figur-pakke, en introduksjon til hvem figuren er: The name Jesus means "God saves". The therm Christ is a title for "anointed of God". For Muslims and some Jews, Jesus was a prophet. Buddhists say he was enlightened. Hindus call him an avatar (the incarnation of a deity in human form), and Christians hail him as the Son of God.

Det stod også noen bibelvers, litt om at han var healer, ble henrettet som ung og konklusjonen; Selv om han oppfattes på mange måter virker det som om alle er enige om at han var en bemerkelsesverdig mann.

På forsiden stod det: with poseble arms & gliding action!
*hypnose*Her er det et bilde*hypnose*
Typisk amerikansk.

I´ve got the touch

Jeg er inne hele dagen, jeg er slapp i kroppen. Jeg vet ikke hvor jeg skal i livet, jeg vet ikke hvor jeg skal i verden.

Jeg vet ingenting og velger alltid en intellektuell tilnærming for å prøve å få kontroll.
Men det er LIVET.
Trodde jeg virkelig at jeg noen sinne ville få kontroll?

Hva blir løsningen?
Jeg tar nok en gang opp pennen og prøver å føre tankene i den.
En intellektuelle tilnærmingen som får meg til å føle at jeg mestrer; Om ikke annet er jeg utrolig god på touch.

Hanna lærer bort ting hun ikke er sikker på om stemmer og som hun ikke er sikker på om noen trenger å vite, del 2

Forrige helg hørte jeg fuglesang til frokost og søndag kveld spredte jeg det glade budskap da jeg froklamerte at våren var her (igjen). Vel, de er i hvert fall kåte disse fuglene, sa skeptikerne som mente at fuglesang betyr at fuglene er kåte. De klarte ikke å tro at våren var på vei og prøvde å sverte fuglenes rykte i stedet for å hanskes med sin egen manglende tro på fremtiden på en konstruktiv måte. Men det kan hende det er sant og jeg tenkte bare å nevne det så ikke denne løgnaktigheten fortsetter i flere generasjoner. "Fuglene synger fordi solen gjør dem glad, sa mor og far med et skjevt smil og unngikk nok en vanskelig samtale med vesle Lise."

I dag snakket jeg med en fabelaktig frøken som kan mye fakta. Hun kan faktisk så mye fakta at hun har en egen spalte i vennskapet vårt som heter dagens fakta. I dag satte hun fokus på at ordet våryr kunne virke noe misvisende, da det for mange fremstod som mer sannsynlig å bli gravid på våren. Det stemmer ikke, da mannens spermkvalitet er dårligere på våren enn ellers fordi barn (før i tiden) hadde større sjanse for å fryse i hjel hvis de ble født på vinteren. Hun konkluderte med at det kanskje var nettopp derfor man ble våryr, fordi sjansen for graviditet var så liten. På den tiden (før i tiden) snakket man sikkert sjeldent om spermkvalitet, men kroppene våre vet kanskje mer enn vi tror. Nå vet vi det og.
Hubro - årets fugl i Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Foto: Terje Hansen.

Sakte, men sikkert forandrer jeg meg selv

Sakte, men sikkert forandrer jeg meg selv. For bare noen få måneder siden syntes jeg fisk var ekkelt og smakte rart. De siste månedene har jeg spist fisk med godt tilbehør. Jeg har fisket fisk selv og stekt den i stekepannen etter en lang dag på sjøen. Jeg har spist fisk med mennesker jeg setter pris på. Sakte, men sikkert har jeg bevisst forandret mitt forhold til fisk. Og i natt drømte jeg om fisk. Fisk gratinert med saus og ost, som ventet på meg i ovnen på kjøkkenet.