Tid

Jeg manglet tid og penger til å reise på ferie.
I dag ringte mamma og sa at hun kunne hjelpe meg med pengene.
Nå mangler jeg bare tid.

Jeg satte en venninne på bussen til Oslo i kveld, og hadde lyst til å bli med. Sitte timesvis og prate, mens man er på vei til noe. Jeg hadde reisestemning i hele kroppen. Det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise til, det betyr kanskje at det er noe jeg vil reise fra. Jeg vinket da bussen kjørte og satte meg til for å vente på buss nr 46.

Jeg er på en busstasjon i Spania, en busstasjon i Italia eller på vei til et fly. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg ser rundt meg fordi jeg aldri har vært her før. Alt er nytt og det er ikke nødvendigvis flott. Jeg er ikke redd for fremmede, men her er det betongvegger overalt.

De siste månedene har jeg fått postkort fra Vietnam, Melbourne Australia, Italia og Miyajima Japan. Ingenting gjør meg mer redd enn å ikke vite hvor jeg skal være til høsten, men jeg kan ikke bli. Jeg vil vite alt, men jeg vil mest at det skal være gode nyheter. Jeg kommer ikke til å vite noen ting sikkert før i juli. Det er lenge til juli.

Nå mangler jeg bare tid, både til å bli og til å dra.