Da jeg kom inn i salen satt det et eldre par på plass 7 og 8. Jeg hadde plass 6. Snart fylte plass 4 og 5, så 2 og 3 og 9 og 10 seg opp, og jeg satt plutselig mellom en mann som luktet tran og en jente som hverken kunne holde munnen lukket eller hendene unna nabogutten. Jeg måtte tisse og filmen hadde ikke en gang startet.
Men så startet den og tok meg med inn i fantasien til Jean-Dominique Bauby, tidligere sjefsredaktør i franske Elle, nå lam fra topp til tå, fanget inne i sin egen kropp av locked-in-syndrome. En velfungerende hjerne i en kropp helt uten bevegelse. Som i en dykkerklokke.
Vi har alle steder vi er fanget; noen i kroppen, noen i en kjeller i Beirut, noen i kinosalen.
Kanskje handler det ikke mest om hvor eller hvorfor man er fanget, men hvordan man har det der.
Der har jeg, og sikkert flere med meg, noe å lære av Jean-Do.
Paris premiere (C)
2 comments:
Skjønte du hvorfor historien til han fyren som havna i Beirut var så viktig? Jeg ser ironien i at man får "smake sin egen medisin" og "som man reder" osv., og også likheten i deres innelåsthet, men Jean-Deau gav jo ikke vekk flysetet sitt for å være slem...?
Nei, det var utrolig underlig...
*(bitteliten) spoiler allert* Før den scenen der han lar han få setet sitt og flyet er tomt var det greit nok. Da virket det som om han kom på besøk ut av en slags nåde, som om han var mindre bitter for sin egen skjebne, en slags tilgivelse av tilfeldighetene.
Jeg ser på den som deres eneste regi-glipp. :)
Post a Comment