Martin

Min bror Martin har en teori om at man kan svare alle spørsmål på følgende måte:

- Ja. Hehehe.

Her vil ja fungere som et svar på tiltalen. Hvis du svarer ja i en situasjon der ja passer vil hehehe fungere som en etterfølgende latter. Denne vil forhåpentligvis virke smigrende på den som snakket til deg. Hvis du svarer ja, og det ikke passer til situasjonen, vil latteren fungere som en ironisk latter. Ja vil dermed ha muligheten til å bety noe annet enn en enighet.

Nå har det seg slik at dette ikke er en utprøvd teori. Martin har vært far for denne teorien i flere år, uten å la den gå ut og leke.

Her er oppfordringen og påminnelsen.

For evig tid vil den være skåret inn i bloggens sider:

En dag, en setning, et svaralternativ.

Ville du stolt på denne mannen?

Badet i blått lys

Mennesker er aldri så vakre som når de er badet i blått lys, og det er de så sjeldent. Men når de først er badet i blått lys, så er det til gjengjeld mengder.

Soundtracket i kveld er blues. Blues som spiller på den strengen som binder hjertet til hjernen og til mellomgulvet. En stemme som treffer deg rett i ansiktet og tar veien inn gjennom munnen, ned i brystet og får gjenlyd i en tom mage. Selv når det er sommer, eller kanskje aller mest fordi det er en sommer der det regner og regner, kan man skjønne mannen som står på scenen når han synger at det er trøbbel i hjemmet hans, i livet hans, i kroppen hans og ting går ikke bra. Og foran denne mannen som synger sin blues og er aldri så sårbår, så sårbar som han aldri er når han snakker med sin kone, der står det en menneskemengde badet i blått lys. De er så vakre. Så vakre at hvem som helst kan elske dem, til og med en gammel mann som synger sin blues, åpner hjertet og synger fra det med all sin kraft.

Sånn bringer vi kanskje ut det beste i hverandre. Du gir oss blått lys og vi gir deg kraft til å synge fra et åpnet hjerte.
Dette er en fisk. Også de er vakre når de er blå.

Gjettelek

Da jeg kjørte buss fra Arendal til Oslo i går satt det to barn foran meg og telte høyt. Veldig høyt, og i kor. De telte noe langs veien, noe det var mange av, som jeg ikke skjønte hva var med en gang. Skilt? Mennesker? Neida. Biler.

La oss ta en gjettelek: Hvor mange biler traff vi i løpet av ti minutter på E18?Dette er en bil.

Henrik og jeg

På mandag fant jeg ut at nå var det på tide å se Ibsens grav. Vi tittet på kartet, og vandret over gravplassen. På veien traff vi to norske damer som snakket en blanding av norsk og engelsk til en polakk. Han lette også etter graven til Ibsen, og vi tok han med oss. Han het Lucas og var på ferie i Norge.

Vi fant mange kjente nordmenn, men ikke Ibsen. Vi delte oss i tre, og saumfarte gravlunden. Mens jeg gikk mellom gravene ringte en venninne. Hun hadde tegnet graven mens hun gikk på videregående, og kunne fortelle at den var overraskende liten; en rektangulær støtte, litt større en normalt.

I det jeg legger på ser jeg Olivia et stykke unna, med begge armene entusiastisk i været. Hun har funnet graven. Vi roper på vår nye, polske venn: Lucas! Lucas kommer løpende. Sammen går vi bort til graven, som består av tre liggende støtter og en diger bauta med en hammer på. Lucas har klart å engasjere et gammelt ektepar i letingen, og de kommer bort til oss og ser på monumentet, det må være lov å kalle det det, mens de snakker norsk til Lucas.

Her er altså graven, sier ekteparet. Ja, sier vi, her er den. Men vet dere hva den hammeren står for? Det er jo et politisk symbol. Ånei, sier de. Han var ikke politiker. Han var forfatter. Ja, sier vi og er usikre på om de tuller eller om de faktisk tror at vi ikke vet hvem Ibsen er. Ja, men han var ingen politisk forfatter, så hvor tror dere den hammeren kommer fra? De tuller ikke. Han var ikke bare forfatter, deler de og øser av sin visdom. Han skrev også teater.

Ajå... Når jeg tenker over det tror jeg faktisk det var han jeg skrev eksamen om i fjor. Var det ikke han som skrev det dere Helle Gabler-stykket?



Henrik og Hanna (og en liten blekksprut)

Kjære pappa.
Vi i stiftelsen Deres datter vil gjerne takke for engasjementet da vi brakte saken til Deres oppmerksomhet. Vi har imidlertidig tatt saken i egne hender, og funnet svaret.
Selvfølgelig gjennom googel.
De beste hilsner,
Hanna

Hammeren på gravmonumentet er et symbol hentet fra diktet "Bergmanden":

Hammerslag på hammerslag
indtil livets siste dag.
Byd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!
Gravlundsboka, gravferdsetaten

Meg, meg, meg

Hanna
Hei, jeg skal holde et lite foredrag i helgen. Snakke i ti minutter om et tema, og åpne for fem minutter spørsmål etterpå. Kanskje jeg skal snakke om deg...

Olivia
Ja! Hold om meg!

Hanna
Hva kan jeg si om deg, da?

Olivia
Alt. Kan dere bare holde om hvem som helst? Hva som helst?

Hanna
Ja.

Olivia
Hva er poenget?

Hanna
Litt uvisst.
Kanskje jeg skal holde et foredrag om Hannas venner - gjennom tidene.

Olivia
Neinei, bare om meg.

Hanna
Hehe. Mest om deg?

Olivia
Bare om meg.

Epilog: Det viser seg, i research for et passende tema til foredraget, at jeg vet veldig lite om veldig mye. En faktasetning som ikke gjør virkeligheten så mye bedre av at man snur den.
Men i hvert fall litt: Det viser seg at jeg vet veldig mye om veldig lite.
En nesten-sann faktasetning.

Fijitid

Paraseiling-mann i oransj t-skjorte: - He will be here soon.
Mamma som har sittet på strand i en og en halv time (som skulle vært femten minutter), for å filme sine barn i det de skal paraseile: - So, half an hour?
Mannen i oransj t-skjorte, litt indignert: - No, sooner. Fiftheen minutes, maybe. (Pause) Fijitime.
Fijitid: Et begrep fra Fiji, som brukes om ting man ikke har oversikt over hvor lang tid kan ta.

Logikk

Det er søndag, det er lunsjtid, klokka er fem, det er tilbud på mat og det blir fast food til middag.

Hanna: Hva er greia med to poser? En for kyllingen og en for poteten. Har de en sånn fetisj for at mat ikke skal ta på hverandre?

Olivia: Du kan ikke blande. Da blir det milkshake!

Hanna: ...hvordan blir det milkshake?

Olivia: Nei, altså. Logisk sett.

Hvordan logisk?

Shake, shake. Milkshake!

Fiji

Takket vaere en tur til Island i tiende klasse gikk Hannas pass ut allerede for et par aar siden, antakelig ikke lenge etter at de elektroniske passene ble innfoert. Dette foerer til at hun i dag er innehaver av et elektronisk pass og kom seg trygt frem til Fiji for nesten to uker siden.

Siden den gang har hun opplevd aa bli mistenkt for inntak av dop, av sin egen familie: Hva annet enn dette kunne foere til hennes tidlige morgener og daglige treningsoekter?

Kunne det ogsaa vaere dopet som foerte til hennes eventyr i luften? Etter bare noen faa dager befant frk. Hvattum (How do you pronounce that?) seg i nesten loese luften, flere titalls meter over vannet, trukket etter en baat.

Naar man har vaert saa hoeyt oppe maa vel nedturen komme, tenkte frk. Hvattum og det skulle hun ha helt rett i. For foerste gang befant hun seg under vann, med en snorkel som pusteredskap. Saltvann i oeynene til tross, der nede fant hun en annen verden. Korallrev, smaafisk og, i det mor og bror begge var utenfor rekkevidde for aa bekrefte eller avkrefte, en rokke. Den var ca saa lang, sa frk. Hvattum da hun satte foettene paa land, og strakk armene saa langt hun kunne til hver sin side.

Slik var altsaa tiden flydd av sted, med korte og lange avbrekk i sol og vann, og frk. Hvattum skjoente at alle gode ting maa ta slutt. Hun pakket sin koffert, som hun slet litt med aa lukke etter innkjoep av en indisk hindugud og en ukulele, og skulle snart vende snuten mot en tigerstad langt borte, paa vei til nye eventyr.