Om Afrika og vennskap

På veien hjem fra Skydsstasionen fikk Andrew lov til å låne sykkelen min fordi han spurte pent. På hjørnet ved Ni Muser fant jeg et ensomt sykkelhjul og begynte å trille det på bakken. Jeg måtte løpe for å holde følge med det.

- Jeg er fra Afrika! ropte jeg entusiastisk.

Jeg er ikke det. Jeg har ikke vært i Afrika engang (selv om jeg har vært på Gran Canaria og derfra kan man se til Afrika når det er fint vær.). Hadde jeg vært i Afrika hadde kanskje noen tilbudt meg et sykkelhjul, og kanskje hadde jeg oppdaget før jeg ble 23 år gammel hvor gøy det var å trille et hjul på bakken mens man løp ved siden av. På den annen side: jeg kunne vært ufin, ikke latt Andrew sykle og gått glipp av å finne sykkelhjulet og den medfølgende gleden dette skapte. Det kunne gått flere tiår før situasjonen hadde oppstått igjen.

Det er sannelig flaks at Andrew spør pent og at jeg ikke er ufin.
Og at vi bor i en by hvor det ligger sykkelhjul på gatehjørner.Dette bildet ble tatt våren 2006. Da var jeg ung og fortsatt bittelitt ufin. Andrew spurte allerede pent; ikke lenge etter at dette bilde ble tatt spurte han om vi skulle være sammen (fordi jeg klaget over at Ida satt i naborommet og var kjærstete med en gutt). Jeg sa ja og siden har vi vært i et ikke-monogamt, platonisk forhold.