Dette skjedde for noen uker siden:
Jeg har det 8 av 10 bra fant jeg ut forleden, da Andrew spurte meg. De fleste hadde det rundt 6,5 bra, jeg har det aldri dårligere enn 5 lenger. Når jeg kommer så lavt som til 5 er jeg antakelig forvirret forelsket og da forsvinner jeg inn i et parallelt univers, der tiden går i en annen hastighet. Der er det ikke noe gøy.
Så til grunnen til at jeg ikke er 10 av 10. Jeg har mistet troen på kjærligheten. Det er ingen nyhet, det er snart to år siden jeg mistet den og jeg har flyttet fem ganger siden, så antakelig har jeg glemt den et sted i flyttelasset og mistet den for alltid. Neida, jeg bare tulla, jeg vet at den ikke kan mistes for alltid. Men jeg har nettopp skjønt at det er trist at jeg ikke har noen tro på kjærligheten.
La meg klargjøre en sak: Kjærlighet til venner og familie, og evnen til å bli glad i folk er i god behold. Det er forholds-kjærligheten, den todelte ulogisk begjær/den logiske "å like"-kjærligheten jeg har mistet troen på.
Det var forrige helg det slo meg hvor trist det var at jeg hadde mistet troen på kjærligheten. For tiden leser jeg Naiv. Super. og i ånden av søken etter svar som hovedpersonen bedriver bestemte jeg meg for at nå var det på tide å gjenfinne troen. Jeg skrev et brev til farmor. Hun er gammel, hun er full av kjærlighet og hun er veldig vis.
Dette skjedde i forrige uke:
Da jeg snakket med pappa i telefonen sa han at farmor var litt redd for å svare fordi hun trodde jeg ville ha svarene om livet og evigheten. Brevet lot vente på seg.
Dette skjedde på fredag:
Gayan snakket om kjærligheten. Gayan sier mange fine ting om mange ting.
Jeg begynte å tenke at jeg tror på mange ting som det ikke er logisk å tro på. At jeg diskriminerer troen på kjærligheten er ikke særlig hyggelig av meg. Jeg begynte å tenke at jeg kan tro på kjærligheten selv om det ikke er logisk.
Dette skjedde i dag:
Det lå et brev på kjøkkenbordet da jeg kom hjem. Det var fra farmor. Hun skrev at hun ikke kunne gi meg svarene om livet og evigheten. Så skrev hun vakkert om ærlighet og troskap. Om livet sitt. Akkurat som jeg tenkte hun ville.
Livet, evigheten, spørsmålene.
Det er dette som er det fine.
Tuesday, May 15, 2007
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
6 comments:
Jeg leser bloggen din også tenker jeg på at jeg skulle husket på å spørre mormor og morfar om hvorfor de likte hverandre... Litt for treg der, ja...
Jeg er litt gammel i noen sammenhenger, men fremdeles veldig ung. Jeg har ikke kjæreste men digger å tro på Kjærligheten med stor 'K'.
Jeg er redd for at det er en sammenheng, men jeg liker det ikke...
Eivind....
å hanna, nå hold jeg på å begynne å grine!
Hm.. Gayan? Gikk han på Kristelig Gymnasium i Oslo? :)
- Runa
Utrolig bra innlegg Hanna! Du er jo fantastisk! Spesielt denne biten: "Neida, jeg bare tulla, jeg vet at den ikke kan mistes for alltid. " Ordentlig humor. Neste gang du er i Oslo, Hanna, da må du si fra, også kan vi ta en prat om kjærligheten, jeg tror ikke du er den eneste forvirrede jæveln som sliter.
@eie: Jeg har også tenkt det mange ganger, at jeg angrer på at jeg ikke fikk gjort sånt. Det var nok akkurat det som gjorde at jeg turte å skrive brev til farmor om noe så stort (og ikke minst lite) som kjærligheten.
@aggi: Så fint, tror jeg:)
@anonymous: Ja, det gjorde han. For en flott person.
@lars: Takk. Ja, jeg skal si fra, snart er det sommer og da kan vi godt snakke litt om kjærligheten i Oslo!
Noen ganger må man miste kjærligheten for å finne den igjen. Andre ganger må man slippe den.
Som regel så finner den deg, akkurat når det passer som minst og aldri når du trengte den mest.
Troen på kjærligheten er ikke så vanskelig, når så mange finner den er logikken klar.
Post a Comment