Det er det vi er til for (Bare innom for å vanne plantene)

Jeg leste hele attende mai, og det er ikke det minste imponerende for det er det eneste jeg har lest og det er nittende mai og eksamen og klokken nærmer seg halv ni. Vi går på rekke og rad nedover mot Trondheim Spektrum, RFEL1001 Naturvitenskap og verdensbilde, D3, rad 8-11. Jeg står i kø for å komme over Elgeseter gate og jeg føler meg som hvemsomhelst, en i mengden, jeg er ikke en gang med i Styret på Samfundet, stafettpinnen ble gitt videre søttende mai og nå er jeg pangsjonert, jeg har fått en sølvhammer på brystet. Men når jeg kommer over til den andre siden står Andrew der og sier; Jeg tenkte jeg ikke kom til å se deg i mengden, men joda... Med den jakken så jeg deg. Jeg har på meg en lilla regnfrakk og jeg har glemt det. Jeg har glemt at jeg er mitt eget livs krydder.

I salen sitter vi på rad 8 og en gjeng pensjonister gir oss ark og informerer oss om at ingen hjelpemidler er tillatt, og jeg er som dem, jeg er ferdig, jeg er over og jeg er en av mengden, jeg er den gemene hop som ler stille av dem fordi de snakker rart, som om de er fra forrige århundre og spaserer mellom radene med hendene på ryggen, som bare pensjonister kan spasere. Jeg rekker opp hånden for å få flere ark, til tross for at jeg ikke kan noen ting har jeg skrevet ut fire sider på null komma niks, og jeg takker når jeg får flere ark av en vakker, gammel dame og hun svarer Det er det vi er til for. Og jeg lurer på om vi kommer til å være eksamensvakter når vi blir gamle, min generasjon, om vi kommer til å stå foran masse studenter og snakke vårt språk; Lever foran her, lissom, og om studentene kommer til å tenke på hvordan vi snakker og hvordan vi går, og om de kommer til å være eksamensvakter når de blir gamle.

Jeg går hjemover etter å ha levert sju sider om universet og tenker at det hun sa var flott. At hun ga sitt alt til virket, til å gi meg ark, fordi det betyr noe, fordi det er viktig i den store sammenhengen, i vår sammenheng, i det vi ser og føler, fordi alt vi tenker på fins. Og jeg tenker at jeg kan være liten eller stor eller midt i mellom og at det er uviktig så lenge jeg er fornøyd, for det viktigste er å være fornøyd.
Og det er jeg.

Sommerferie

Dette er en automatisk beskjed:
Jeg har tatt sommerferie og vil antakelig være tilbake i august.

Ha gjerne Utopia i en bloggpåminder. Den kan fortelle deg når det skjer noe nytt her.

Vårtegn

Asfalt er aldri så vakkert som om våren.

Om forandring og redsel

Forleden gjorde jeg noe som kan skape forandring. Ikke nødvendigvis en forandringen som fører til at ting blir som jeg helst vil ha det, men en forandring likefullt.

I dag oppstod det redsel, bare et øyeblikk, men likefullt redsel. Redselen ropte ganske høyt; Hva har du gjort? Kunne du ikke la være med det! Redsel, sa jeg da. Du er en legitim følelse når man føler at man svever i løse luften, men vi har prøvd din måte og det funket ikke. Nå er det på tide å prøve en ny innfallsvinkel. Jeg prøvde å unngå den voksne belærende-stemmen, men det er ganske vanskelig når noen innleder en diskusjon med å rope til deg.

Forleden gjorde jeg noe som kan skape forandring. Ikke nødvendigvis en forandringen som fører til at ting blir som jeg helst vil ha det, men en forandring likefullt. Så får vi se hvordan det går.

Varmt vann

Noe av det fine med å reise på ferie snart er å se etter ny bikini selv om det er april.

Blåmerker, del 3

Oppdatering:
For øyeblikket har jeg ni blåmerker.

Dans!

Fredag var jeg ute med danseskoa igjen, for andre kveld på rad, klar for bevegelsesmanøvre man bare ser på film. Vi var en liten gruppe samlet, fine i bekledning, vakre i utseende og klare for nok en natt i Sarahs postkort.

Jeg beveger meg mot dansegulvet og det er da jeg merker det. Langs veggen sitter de, i de halvmørke krokene, ansiktene utydlige, men man kan skimte skepsisen. Nei, det er feil, for de sitter ikke bare i de halvmørke krokene, innimellom tar de meg seg sine pretensiøse bakdeler og tror de rocker dansegulvet bedre enn andre. Tilfelles har de at de peker, de ler uvennlig, de hvisker.

Det hender jeg ler av folk som danser, det hender jeg roper av glede! De er i utakt, de beveger seg som flodhester, men de danser uredde, i åpent landskap, der ingen flodhest har gått før dem og det gjør meg lykkelig! På denne savannen er jeg hjemme.

Ingenting er et så tydelig tegn på egen usikkerhet som unødvendige kommentarer om andres "mangler". Jeg kan ikke nekte noen å forpeste seg selv med det, men hold det langt unna meg!

Sarahs Postcard

Da jeg våknet i dag hadde jeg øresus og vondt i ryggen.
Tegn på alderdom.
Eller en fantastisk kveld på dansegulvet.

Hanna surfer veven, del 5

Dette er ikke en blogg. Det er en liste.
Ting som virker

Dette er de eventyrlige dagene i midten av 20-årene

Peter Pan la fra seg fjærene sine overalt, man kunne høre katten med støvlene trippe rundt og i stuene satt det prinsesser overalt. Det var duket for Eventyrfest. Noen av de andre barna foreslo å synge bursdagssangen for meg da vi startet på kaken, men jeg gjorde det klart at dette var en ikke-bursdag og i stedet for sang de Hurra for deg som enda er 23 år.

Ut av høytalerne kom det toner fra kongene av bekvemmelighet, fra guttene fra forstaden med bibelske navn og fra de nye pornografene. Senere på kvelden fikk Feist, Rilo Kiley og Joni Mitchell ta over, og de tøffeste ble når andre gikk og satt i spisestuen og snakket rolig om fortid, fremtid og nåtid.

Ikke før halv fem gikk de siste gjestene. I det jeg låste døren hørte jeg avisen mot døra og sa til meg selv; Du er 23 år, du er ikke voksen enda. Det er ikke en gang din avis, det er din mors.

You are what you love, synger Rilo Kiley.
Du blir det du spiser, sier barnebøkene.
Du er så gammel som du føler deg, sier bursdagskortene når du begynner å bli gammel.

Da jeg våknet i dag skinte sola.

Sår

Jeg har passet godt på det forslåtte kneet. Jeg hadde egentlig mistet troa på vaselin som sårsalve, men pappa ga meg fornyet håp og vaselinen har vist seg å være håp verdig. Nå har jeg nesten ikke noe skorpe igjen og huden under er fin og glatt. Noen sår er sånn; man kan bare smøre på salve og så ordner det seg selv.

Men det finnes også den typen som ikke gror pent av seg selv. De som gjør vondt selv når du unngår å pille borti dem.
De er annerledes.

24

Hverdagslivet er tilbake og jeg har igjen ansvaret for å handle inn mat til meg selv. I brødhylla oppdaget jeg at det bare var kjedelig brød og tenkte Kanskje jeg bare skal bake selv. Hva slags logikk er det? Det er VOKSENLOGIKK!

Det er 24 som sniker seg inn på meg.
24
24
24
Men fy fasan så godt det er med hjemmebakt brød.

Hverdagsliv

Når klokken er kveld og jeg rusler fra busstoppet, forbi Samfundet, opp til min egen dør og bare skal dusje og legge meg, uten å se noen, uten å gjøre noe, da virker det dumt å ta ettermiddagstoget som er fremme klokken ti.

Men når man har pakket ut, lagt på nytt sengetøy og dusjet husker man hvor fint det er å ha et par timer til rensing av kropp og koffert etter en tur, for når man våkner i morgen er ferien over og livet hverdag.I kofferten fant jeg blant annet nye innkjøp og hyggelige minner fra ferien i Oslo.
Her: Koselige venner på eventyrfest/ikke-bursdag, F.v: Katten med støvlene og prinsesse.

Ikke voksen

Det var påske og store deler av familien var samlet til middag hos farmor. Etter maten lette barna etter egg; jeg var på forhånd advart om at nå var jeg for stor til sånt. På åttende året.

Man er ikke for stor før man slutter å bli advart, tenker jeg.

You did not!

En stund tilbake tok jeg bussen hjemmefra til togstasjonen og stod i en sjeldent ubehagelig posisjon for å klare å ha begge bena i bakken samtidig som kofferten min skulle holde seg på bena. Slik endte jeg med ansiktet mot ingenting og høyre øre mot en fiffig samtale. En mann hadde mistet noe som en fremmed dame hjalp han med å lete etter og da hun fant det utspant følgende samtale seg:

- Du er så snill, du burde fått finnerlønn!
- Neida.
- Joda!
- Neida, det går fint.
- Jeg bare tullet, altså.
- Jeg vet det.

Blåmerker, del 2

Skrubbsåret har blitt hardt, hevelsen har senket seg, blåmerket har begynt å komme til syne og utelukker all tvil om at dette var et lite til middels stort sammenstøt. Ikke bare det nære området rundt skrubbsåret er blitt farget av hendelsen, neida, herligheten strekker seg nå i følge linjalen over 5x7 cm kne.

Da vi entret 2008 skrev jeg:
2008 skal være et år jeg skal slå meg mer.
Ikke fordi jeg liker selvskading, men fordi jeg skal kaste meg mer ut i ting.

Så langt har jeg ikke kastet meg ut i noen særlig grad, i hvert fall ikke fysisk.
Jeg skal ønske meg klatresko til bursdagen min, selv om jeg har høydeskrekk.

Badekar

I badekaret har man tid til å pusle med kroppen og tenke over livet.
Nå er jeg fri for gammelt fnass.

Slapstick

Våren er kommet til Oslo, jeg tror man kan si det. På tur hjem fra café i aften har jeg hendene i lommene, ingen grunn til å ha dem klare for å ta seg i mot, jeg har overlevd vinteren uten ett eneste fall. Men plutselig ligger jeg på bakken, jeg skjønner ikke hva som skjer, jeg har musikk i ørene, men hører ingenting og jeg husker ingenting mellom gåing og horisontal. Noen hjelper meg opp og jeg har skrubbet meg på kneet og på en ankel og jeg ser bak meg og sier Jøje meg, det var et bananskall, av alle ting og sier at det går bra, selv om det er feil. Ikke bare gjør det vondt, strømpebuksen var i tillegg helt ny, jeg kjøpte den i går og jeg likte den veldig godt. Nå har den et stort hull på kneet og jeg blør.

Vel hjemme renser jeg såret, setter på plaster og det er ikke før jeg setter meg ned at jeg skjønner at jeg antakelig har strukket en muskel i høyre legg, den som ikke blør. Eller, jeg mistenkte det faktisk med en gang, det gjorde så himla vondt å gå, men nå er jeg nesten helt sikker. Jeg sitter i sofaen med det venstre benet høyt; jeg tror det er for å unngå at enda mer blod skal nå kneet og sørge for et blåmerke fra helvete.

Men først og fremst sitter jeg stille for å la det synke inn at jeg skle på et bananskall.Banan - som regel en ganske koselig frukt. Kan spises alene, men er også god som bindemiddel i smoothie eller som spennende accessory til havregrøt. Bildet er hentet fra frukt.no Bildekode: 5725411

Håp

pretty soon it will happen
the sun will go murder the snow

Som far, så datter

På tirsdag hadde jeg en frokostavtale, den eneste gode måten å stå opp tidlig. Maten stod på bordet da det banket på døren og i løpet av bare ti-femten minutter klarte jeg å kommunisere. Fuglehjertet fortalte meg at barn som lærer å snakke før de er to år gamle er over gjennomsnittet intelligente, men man kan ikke nødvendigvis si det motsatte om de som begynner å snakke etter fylte to. Jeg ble nysgjerrig og sendte en melding til min far; Når begynte jeg å snakke?

Svar: I 14-15 årsalderen tror jeg...? Og siden har du ikke stoppa :-)

Jeg valgte da å ta frem uttrykket Det er fra fulle folk og barn at du får høre sannheten, og da min far hverken er det ene eller det andre rundt frokosttid konkluderte jeg med at hangen til løgn (den ufarlige sorten) muligens ligger latent i genene. Og at kanskje det samme gjelder evnen til observasjon.