Huset med mange rom

For et år siden var jeg usikker på hvor jeg skulle.
Jeg spurte en som hadde satset på den kreative veien 'musikk' hvordan han hadde visst at det var det han skulle gjøre. Han svarte at han opplevde musikken som et hus han trivdes med å være i. Et hus med uendelig mange rom som han ikke ville få oversikt over på mange år, men som lå der og ventet.

Jeg bor i et sånt hus nå.
Det har veldig mange rom.
Det føles helt riktig å bo i huset, men det føles ikke 'hjemme' enda. For å ha roen til å utforske huset skikkelig har jeg bestemt meg for å ta ned overvåkningskameraene jeg frivillig satte opp da jeg flyttet inn. Det er en metafor for at jeg ikke kommer til å blogge lenger.

Hadde det ikke vært for Utopia (inkludert de som har brukt tiden sin på å lese og kommentere), hadde jeg kanskje aldri funnet huset.
Men noen ting må man gjøre alene.

Takk for nå.
Jeg håper vi sees igjen.
Når jeg føler at huset er blitt et hjem vil jeg gjerne vise det frem.

You´re frozen, When your heart´s (not) open

23/12
I går var ute for å handle de siste julegavene, og da traff jeg på en gammel kjenning. Han stod på et gatehjørne og hang. Vi oppdaterte hverandre, som kotymen er, om skole og fritid. Vi småpratet om løst og fast da han plutselig spurte Du er ikke keen på et ligg, da?

Jeg ble usikker og prøvde å le det bort, men da han bøyde seg mot meg og slikket seg på overleppen skjønte jeg at han mente alvor. Hva behager, utbrøt jeg. Jeg har begynt å selge meg selv, forklarte han. Kjæresten min vil ha designklær til jul, og jeg har ikke råd. Jeg fikk ikke noen julejobb, fordi jeg hadde eksamen alt for sent. Jeg måtte sette foten ned for slikt sludder og sa Nei, kjære vene. Du kan ikke selge deg selv på gata når det er så kaldt ute. Du kommer til å fryse i hjel.

Oppnåelige ønsker

J: Hva ønsker dere dere til jul?
M: Jeg ønsker meg verdensfred.
H: Jeg også.
S: Jeg ønsker meg penal.

SNØMENN

Flere bilder finner du her.

Jula null-åtte

Jeg sitter på en kafé og drikker milkshake. I kroken står det et falskt juletre med gullsløyfer og rosa, gule og grønne lys. Jeg har ikke en eneste julegave klar. Jeg har ikke vært på noen julekonserter. Jeg har ikke bivånet noen tenning av julegran. Jeg har ikke bakt sju slag, jeg har ikke røde sløyfer i håret, jeg har ikke kledd på meg julenisseklær. Jeg har ikke gjort noe som helst for å lete etter julestemningen i år.

I kroken står det et falskt juletre med gullsløyfer og rosa, gule og grønne lys, og jeg tenker at det er det fineste juletreet jeg har sett i år. Det virker ikke som nødvendig pynt, som bare er til for å maskere kjøpepresset, dagene vi ikke rakk å se hverandre og de sure folkene på bussen som en naturlig del av førjulstiden. Det virker ikke som kvalmende glasur på julestemningen ingen fant. For her er alt som det pleier; stemningen er like god, ingen dytter på oss varer vi ikke vil ha, ingen familier drar ungene sine gjennom denne kaféen, skrikende, med advarsler om at SLEMME GUTTER FÅR IKKE LEGO TIL JUL, JONAS!

Jeg er her for å hygge meg. For å slippe unna. For å unngå at denne jula blir en kopi av de siste årene; et jag etter ting, gaver til hundre venner som jeg ikke rekker å se, fordi jeg løper fra butikk til butikk. Donald sett med ett øye fordi jeg aldri er ferdig med å pakke inn de siste gavene før vi burde ha dratt nå, Hanna, mas, jag, mas, helt frem til klokken fire på selveste julaften, da festen er i gang og kakene serveres hos farmor (halv fem for oss, fordi jeg er sent ute).

Jeg skal ikke klage; jeg skal unngå det.
Jeg skal ikke kjøpe hundre gaver; jeg skal treffe menneskene.
Jeg skal ikke lete etter julestemningen; Jeg skal hygge meg.

#4

Jeg vet ikke hva som er grunnen til at Oslo kommune har valgt ut min bydel som strø-fri bydel i år, men det har de altså gjort. De gamle, som ikke beveger seg noe særlig rundt, merker ikke hvor delt byen er blitt. Det er først når du sklir ut av bydelen og stopper opp straks du kommer inn i en annen, der salt og småstein dekker isen, at du skjønner tegninga.

Men jeg trives, jeg kan ikke si annet. De siste dagene har jeg fått tre nye venner, innen bydelen. En traff jeg på i krysset nedenfor Ica (en ganske kraftig smell), en på veien ved siden av lille-Bislett og en borte ved det store eiketreet. Lina, som jeg traff ved eiketreet, kom jeg bare så vidt borti, men man setter seg fort fast i nye mønstre, og mønsteret var allerede blitt skli-beklag-klag-bli venner.

Jeg skle bortover gaten i rolig tempo da Lina dukket opp ved eiketreet og vi skle så vidt inn i hverandre, stoppet opp og sa beklager. Så klaget vi over kommunen, som har valgt ut vår bydel til strø-fri bydel og så ble vi venner.

Det er hyggelig å bli kjent med folk som bor i området. Jeg opplever en forståelse hos disse nye vennene som jeg har savnet hos de gamle. Nå kommer Lina snart for å drikke te og ta en prat. Det tar bare sju minutter å skli fra henne til meg.

Verksted for Virkelighetsendring

29/11
I går gikk jeg endelig innom Verksted for Virkelighetsendring.
Det er et kontor som ligger rett rundt hjørnet for leiligheten, og siden jeg flyttet tilbake i juni har jeg lurt på hva de driver med der.
Jeg banket på før jeg fikk tenkt meg om.

De brukte lang tid på å åpne.
Tok korte skritt fra skrivebordet og bort til døra.
Stod på innsiden og så på meg, minst et minutt.
Jeg rakk å bli tørr i munnen.
Hva gjør dere i et Verksted for Virkelighetsendring?

De endret folk. Til det bedre; dette kontoret inneholdt rett og slett mennesker som satt på en universell sannhet om hva som var den riktige virkeligheten. Også spilte de litt musikk, da vettu. Det blir kanskje mest det siste.

Og kanskje angret jeg på at jeg hadde banket på. Kanskje tenkte jeg at jeg ikke skulle gjort det, fordi det mystiske ofte er finere enn det ekte.
Og kanskje måtte jeg stoppe opp og revurdere tankene mine. Ta inn over meg at jeg lot en påtvunget virkelighet villlede meg, og ombestemme meg med det samme:
Jeg har sett så mange ganger at det ekte er finere enn det mystiske.

Det er folk som tar tak i livene sine, selv om det ikke alltid er lett. Folk som har vokst opp med noen som gjør andre vondt, men som nekter å fortsette i en virkelighet hvor det er normalen. Folk som har opplevd mye urettferdighet, men som ikke lar fortidens sorger diktere fremtiden følelser. Det er folk som tar hva de har, og gjør det aller beste ut av det.

Det virkelige Verksted for Virkelighetsendring er ikke et kontor.
Det er ikke et sted hvor man endrer andre.
Det er et sted der man endrer seg selv.
Det er mennesker (og de hjemmene de skaper) som velger å gå ut av dårlige spor, og skape en virkelighet de kan trives med.