Sosialt eksperiment

Han roper fra badet.
Geir: Som forutsett har jeg fått noen blåmerker av dagens forskning. Et stort (3x2 cm), langt nede på høyre lår, og et smalt (1x4 cm), midt på hvert lår. Se!
Lena: Uff, det ser forferdelig ut. Det er det jeg sier; Det er farlig. Du må slutte!
Geir: Nei! Jeg er klar over at jeg utsetter meg selv for en viss fare når jeg eksperimenterer. Likevel vil jeg ikke slutte. Jeg føler at forskningen min fører et sted og om ikke lenge tror jeg gjennombruddet kommer. Forskning er livet mitt, Lena!

Forskningsnotater 20/11, til den det måtte angå:
I dag har jeg utført et sosialt eksperiment. Først kjøpte jeg en skikkelig diger lenestol til 1500 kr. Så tok jeg stolen på skulderen, og latet som om jeg sleit med å bære den, for å se hvor mange som prøvde å hjelpe meg.

På forhånd så jeg for meg at resultatet kom til å være nedslående, men der tok jeg feil. Den første jeg traff på var en narkoman/svært alkoholisert dame som sa at hun synes stolen min var fin. Vi diskuterte prisnivået på Fretex mens vi ventet på grønn mann. Så tilbød hun seg å hjelpe meg med stolen, men jeg avslo; jeg sleit jo ikke, jeg bare prøvde å se ut som jeg sleit, jamfør det sosiale eksperimentet.

Lenger nedi gata stoppet en gammel dame meg. Skikkelig hvit i håret og greier. Trenger du hjelp? spurte hun og jeg svarte; Neida, jeg trenger ikke hjelp.
Hadde jeg trengt hjelp hadde jeg uansett ikke latt en skikkelig gammel dame ta halve børa. Det får være måte på hva vi unge skal kreve. De gamle har bygget landet, og det er akkurat den holdningen, trenger du hjelp-holdningen, som gjorde at det gikk så bra; vi bor i et skikkelig fint land, på mange måter. Nå skal de få lov til å lene seg tilbake og se på at unge folk bærer stoler. Det er greit, det er vår tur nå.

Så prøvde jeg å bære stolen på hodet, bare for å se ut som jeg sleit sikkelig. Da stoppet en dame i 30-års alderen, som var ute og gikk tur med hunden sin.
For å se hva som skjer når man takker ja, takket jeg ja.