Dans!

Fredag var jeg ute med danseskoa igjen, for andre kveld på rad, klar for bevegelsesmanøvre man bare ser på film. Vi var en liten gruppe samlet, fine i bekledning, vakre i utseende og klare for nok en natt i Sarahs postkort.

Jeg beveger meg mot dansegulvet og det er da jeg merker det. Langs veggen sitter de, i de halvmørke krokene, ansiktene utydlige, men man kan skimte skepsisen. Nei, det er feil, for de sitter ikke bare i de halvmørke krokene, innimellom tar de meg seg sine pretensiøse bakdeler og tror de rocker dansegulvet bedre enn andre. Tilfelles har de at de peker, de ler uvennlig, de hvisker.

Det hender jeg ler av folk som danser, det hender jeg roper av glede! De er i utakt, de beveger seg som flodhester, men de danser uredde, i åpent landskap, der ingen flodhest har gått før dem og det gjør meg lykkelig! På denne savannen er jeg hjemme.

Ingenting er et så tydelig tegn på egen usikkerhet som unødvendige kommentarer om andres "mangler". Jeg kan ikke nekte noen å forpeste seg selv med det, men hold det langt unna meg!