Tog

Forrige mandag reiste jeg til Oslo for å se Sufjan Stevens live på Sentrum Scene. Jeg reiste med tog, og det har jeg gjort mange ganger før. Jeg liker tog. Noen ganger bruker jeg tiden til å prate med noen jeg ikke kjenner, andre ganger kan jeg stirre ut i luften i åtte timer, mens jeg hører på musikk.

Toget hadde plassreservasjoner, og jeg tok plass. Over gangen sitter det et par. Et klinepar. Et par som bruker togsetet som område for forspill. Jeg stirrer mer enn jeg burde, og bekymrer meg for alle de gamle menneskene på toget. (Slike var det nemlig utrolig mange av på dette toget.) Jeg tenker at de må bli veldig støtt. Jeg blir veldig støtt.

Jeg prøver å lese, men all bevegelsen over gangen gjør meg ukonsentrert. Jeg prøver å stirre ut av vinduet, men de er i refleksjonen. Jeg finner frem tegnesakene.

Jeg klarer ikke unngå å stirre fra tid til annen, de beveger seg så mye at de er umulig å overse. Jeg tegner, og titter. Jeg oppdager at de ser på meg. Jeg blir litt stresset, og ser bort på dem. Jeg tegner litt til. De ser fortsatt på meg. Jeg ser på dem. Jeg tegner. Jeg ser på dem. Jeg tegner. Jeg ser på dem. Og plutselig skjønner jeg at de tror at jeg tegner dem.Dette ble resultatet. Så det kom noe godt ut av hendelsen.