Huset med mange rom

For et år siden var jeg usikker på hvor jeg skulle.
Jeg spurte en som hadde satset på den kreative veien 'musikk' hvordan han hadde visst at det var det han skulle gjøre. Han svarte at han opplevde musikken som et hus han trivdes med å være i. Et hus med uendelig mange rom som han ikke ville få oversikt over på mange år, men som lå der og ventet.

Jeg bor i et sånt hus nå.
Det har veldig mange rom.
Det føles helt riktig å bo i huset, men det føles ikke 'hjemme' enda. For å ha roen til å utforske huset skikkelig har jeg bestemt meg for å ta ned overvåkningskameraene jeg frivillig satte opp da jeg flyttet inn. Det er en metafor for at jeg ikke kommer til å blogge lenger.

Hadde det ikke vært for Utopia (inkludert de som har brukt tiden sin på å lese og kommentere), hadde jeg kanskje aldri funnet huset.
Men noen ting må man gjøre alene.

Takk for nå.
Jeg håper vi sees igjen.
Når jeg føler at huset er blitt et hjem vil jeg gjerne vise det frem.