Sosialt eksperiment

Han roper fra badet.
Geir: Som forutsett har jeg fått noen blåmerker av dagens forskning. Et stort (3x2 cm), langt nede på høyre lår, og et smalt (1x4 cm), midt på hvert lår. Se!
Lena: Uff, det ser forferdelig ut. Det er det jeg sier; Det er farlig. Du må slutte!
Geir: Nei! Jeg er klar over at jeg utsetter meg selv for en viss fare når jeg eksperimenterer. Likevel vil jeg ikke slutte. Jeg føler at forskningen min fører et sted og om ikke lenge tror jeg gjennombruddet kommer. Forskning er livet mitt, Lena!

Forskningsnotater 20/11, til den det måtte angå:
I dag har jeg utført et sosialt eksperiment. Først kjøpte jeg en skikkelig diger lenestol til 1500 kr. Så tok jeg stolen på skulderen, og latet som om jeg sleit med å bære den, for å se hvor mange som prøvde å hjelpe meg.

På forhånd så jeg for meg at resultatet kom til å være nedslående, men der tok jeg feil. Den første jeg traff på var en narkoman/svært alkoholisert dame som sa at hun synes stolen min var fin. Vi diskuterte prisnivået på Fretex mens vi ventet på grønn mann. Så tilbød hun seg å hjelpe meg med stolen, men jeg avslo; jeg sleit jo ikke, jeg bare prøvde å se ut som jeg sleit, jamfør det sosiale eksperimentet.

Lenger nedi gata stoppet en gammel dame meg. Skikkelig hvit i håret og greier. Trenger du hjelp? spurte hun og jeg svarte; Neida, jeg trenger ikke hjelp.
Hadde jeg trengt hjelp hadde jeg uansett ikke latt en skikkelig gammel dame ta halve børa. Det får være måte på hva vi unge skal kreve. De gamle har bygget landet, og det er akkurat den holdningen, trenger du hjelp-holdningen, som gjorde at det gikk så bra; vi bor i et skikkelig fint land, på mange måter. Nå skal de få lov til å lene seg tilbake og se på at unge folk bærer stoler. Det er greit, det er vår tur nå.

Så prøvde jeg å bære stolen på hodet, bare for å se ut som jeg sleit sikkelig. Da stoppet en dame i 30-års alderen, som var ute og gikk tur med hunden sin.
For å se hva som skjer når man takker ja, takket jeg ja.

storytelling

Krig

1: ... da du startet popcorn-krig i sted.
2: Jeg? Det var du som startet krigen!
1: Du kastet først!
2: Ja. Jeg kastet først.
1: Ja, da du startet popcorn-krigen i sted...
2: Jeg startet ikke krigen, det ble ikke krig før du kastet tilbake!
Drowning in popcorn.
Bildet er hentet herfra.

Oppskrift: Drømmeforvirring

Først tar du en dose prosjekt om surrealisme. Over den skal du strø mye gøy, blant annet gruppearbeid, cut up og automatskrift. Men det blir ikke drømmeforvirring hvis du glemmer at du skal spe på med skriv ned alle drømmene dine i to uker, mens du rører inn de andre ingrediensene. For å oppnå best mulig resultat legger du noe å skrive på og med ved siden av sengen din. Legg deg så til å sove.

Allerede neste morgen, når vekkeklokka ringer, vil drømmeforvirringen oppstå. Du kommer til å ha problemer med virklighetsforståelsen og stille deg selv spørsmål som: Drømmer jeg? Er jeg våken? Dessuten vil du slite med å stå opp og være sinnsforvirra innen frokosten står på bordet. Sånn kommer det til å være to uker fremover.
Lykke til!

#3

fordi jeg ikke trenger å tenke når jeg gjør det. det er derfor jeg liker å gå på skøyter.

det er derfor jeg tar på meg skøytene hver ettermiddag etter skolen, og skøyter til jeg må gå hjem. helt til det blir leggetid. det er aldri mørkt på stadion, det er hvitt.

lyset er hvitt, men isen er hvitere. noen ganger legger jeg meg ned og lukter på isen, men jeg smaker ikke på den, for det har jeg gjort før. jeg trener på ståpiruett og kork, jeg kan snurre mange ganger og på idrettsdagen er jeg bedre enn alle i klassen, til og med bedre enn lærern.

det er fordi jeg tar på meg skøytene hver ettermiddag etter skolen, og skøyter til jeg må gå hjem. jeg spiser ikke middag. det er ikke fordi jeg ikke liker maten, men fordi jeg liker bedre å skøyte.

jeg har fått ny treningsbukse, den er varmere enn den forrige. og tykkere, så mamma ikke blir gæren når jeg faller. før ropte hun alltid uæ, skada du deg?! selv om jeg har sagt at det må hun ikke gjøre, for når det er konkurranse kan hun ikke være med hvis hun skal rope sånn. klart jeg skal være med, sier hun da.

da må hun være stille, for her lager jeg reglene.
dette er min is.

Tordenbloggen

Jeg kom videre i kåringen til Tordenbloggen! og det gjør lørdag morgen ekstra god.
Du kan stemme på meg her.

15/05

Eksamen veier ikke tungt nok på skuldrene, det er fremtiden som veier og som gjør at jeg må sove omvendt vei i sengen i natt, så ting virker som de er riktig vei igjen.

Jeg leser mine egne tekster og finner biter av meg selv i gamle undringer som ikke lenger opptar plassen i hodet eller plassen på blokka, som ikke lenger tar tiden av dagen, men som ble viktige byggesteiner i det livet jeg har levd siden sist.

Nå er det en knute som ikke er ord; ikke er ord som skal ut og løses opp med blekk, løses på papiret. En knute som er venting, en knute som venter, en venting som er en del av livet.

Når fremtiden er her, betyr det noe?

=Oslo

Forleden dag gikk jeg på en som solgte =Oslo, og for en gangs skyld hadde jeg på meg kontanter. Jeg fikk bladet og han fikk min hundrelapp. Bare behold resten.

På veien hjem lurte jeg på om jeg har kjøpt meg god samvittighet, da jeg betalte 100 spenn for et blad som koster 50. Jeg mener prinsippielt at det ikke er enkeltpersoners, men samfunnets jobb å hjelpe folk som ikke får det til å gå rundt på egenhånd, og gir nesten aldri penger til tiggere. Da jeg flyttet til Trondheim for tre år siden, var byen så godt som fri for tiggere, og den første gangen jeg var hjemme i Oslo etter at jeg hadde flyttet, blakket jeg meg på strekningen Oslo S - Slottet.
De trengte pengene mer enn meg.

Sånn er det fremdeles. Mange trenger pengene mine mer enn meg. Den narkomane uteliggeren jeg gikk på samme kveld var en av dem. La oss kalle han Geir. Geir ba om noen kroner, men jeg var tom for kontanter igjen. Gjengen min forsvant inn på en kebabsjappe, og mens jeg ventet på de som skulle ha nattmat satte jeg meg ned på et bord i nærheten av to stykken kebab-etende gjester. Da skjer det noe overraskende; Utenfor vinduet setter Geir seg på huk og spiser restene av en kebab noen har mistet på bakken utenfor sjappa.

Se der, utbryter den ene kebab-etende gjesten og peker. Fy feite, han spiser av bakken! Lite ekkelt. For en gris!

Og da slår det meg at det ikke bare handler om penger; om noen trenger mine penger mer enn meg, om jeg gir dem, eller om jeg lar være. Det handler mye, kanskje aller mest, om holdning. Om forståelse og respekt. Jeg ville aldri spist en kebab av bakken, jeg spiser helst ikke kebab til vanlig. Men det er bare å innrømme at hadde jeg ikke spist på noen dager, jaget av abstinenser og en kulde som aldri forlater kroppen når høsten har nådd tigerstaden, da kunne det vært meg.

Før jeg rakk å reise meg, gå ut og tilby han å kjøpe han en kebab, var han borte.
Men han inspirerte meg til å henge forsiden til nyeste nummer av =Oslo på veggen, for å minne meg på at det også er en del av Oslo. At de også er en del av Oslo.

Forskjellen mellom dem og meg bare er spenn.
Uten penger spiser vi alle kebab av bakken.

Hjelp =Oslo
For tiden leter =Oslo etter sponsorer til hjemmesiden sin. Sponsorene er opptatt av antall treff. Nå er hjemmesiden deres min startside. Verdens enkleste måte å bidra.

Hanna surfer internett, del 6

Broren min studerer illustrasjon ved Academy of Art University i San Francisco.
Han skal bli illustratør.
Nå illustrerer han i bloggen Arjuna Indiabike.

Han er dritflink til å tegne.

Nominert

Tordenbloggen kårer årets blogg 2008.
Jeg er nominert.
Stem hvis du vil (før søndag kveld)!

Hanna bruker større deler av språket, del 9

Problemløsningsprivilegiet er et av favorittordene mine.

Hvis man har to stoler og tre mennesker i et rom kan man si
Det er for mange her! Noen må gå.
eller
Det er for få stoler her! Vi må hente flere stoler.

Ved å komme med problemet gir man samtidig den naturlige løsningen,
og har problemløsningsprivilegiet.
Hvis det er flere mennesker enn stoler i et rom kan det hende man bare leker stolleken.

God bless America

Jeg ser talen og griner igjen,
av glede.

Og tenker at Gud ikke har velsignet Amerika skikkelig,
før nå.

Det er dette det handler om

For et lite år siden lærte medisinervenninna meg hvordan et barn blir født, og hun kalte det automagisk. I helgen traff jeg hennes fem uker gamle datter for første gang, og når barnet først er ute er det ikke noe auto inne i bildet, det er magisk hele veien å møte et nytt menneske. En stund var hun på avstand, ble flyttet rundt bordet, fra armkrok til armkrok, så alle fikk bli kjent. Så var det min tur; Redd for å miste henne, redd for at hun ikke kom til å like meg, redd for at hun kom til å skrike så høyt som hun ikke hadde gjort hele dagen og redd for at hun luktet frykt tok jeg i mot den vesle kroppen.

Ingen grunn til panikk.
Ikke en lyd.

På nært hold hadde det lille ansiktet mer personlighet enn jeg kunne forestilt meg, og jeg kunne prise meg lykkelig for at jeg hadde på meg stramme klær; da store deler av kroppen smeltet (det startet i brystet, litt til venstre) var det bare bukse og genser som holdt den sammen og unngikk at jeg skle av sofaen, myk som en karamell. Og selv om jeg samme kveld var på fest til neste morgen og ikke ønsker meg barn enda, ja, strengt tatt er langt fra å stifte familie, kunne jeg ikke annet enn å tenke at det er dette det handler om.
Et bilde sier mer enn tusen ord,
men ekte mennesker sier mer enn tusen ord i løpet av et liv.