Sunday, May 25, 2008

Det er det vi er til for (Bare innom for å vanne plantene)

Jeg leste hele attende mai, og det er ikke det minste imponerende for det er det eneste jeg har lest og det er nittende mai og eksamen og klokken nærmer seg halv ni. Vi går på rekke og rad nedover mot Trondheim Spektrum, RFEL1001 Naturvitenskap og verdensbilde, D3, rad 8-11. Jeg står i kø for å komme over Elgeseter gate og jeg føler meg som hvemsomhelst, en i mengden, jeg er ikke en gang med i Styret på Samfundet, stafettpinnen ble gitt videre søttende mai og nå er jeg pangsjonert, jeg har fått en sølvhammer på brystet. Men når jeg kommer over til den andre siden står Andrew der og sier; Jeg tenkte jeg ikke kom til å se deg i mengden, men joda... Med den jakken så jeg deg. Jeg har på meg en lilla regnfrakk og jeg har glemt det. Jeg har glemt at jeg er mitt eget livs krydder.

I salen sitter vi på rad 8 og en gjeng pensjonister gir oss ark og informerer oss om at ingen hjelpemidler er tillatt, og jeg er som dem, jeg er ferdig, jeg er over og jeg er en av mengden, jeg er den gemene hop som ler stille av dem fordi de snakker rart, som om de er fra forrige århundre og spaserer mellom radene med hendene på ryggen, som bare pensjonister kan spasere. Jeg rekker opp hånden for å få flere ark, til tross for at jeg ikke kan noen ting har jeg skrevet ut fire sider på null komma niks, og jeg takker når jeg får flere ark av en vakker, gammel dame og hun svarer Det er det vi er til for. Og jeg lurer på om vi kommer til å være eksamensvakter når vi blir gamle, min generasjon, om vi kommer til å stå foran masse studenter og snakke vårt språk; Lever foran her, lissom, og om studentene kommer til å tenke på hvordan vi snakker og hvordan vi går, og om de kommer til å være eksamensvakter når de blir gamle.

Jeg går hjemover etter å ha levert sju sider om universet og tenker at det hun sa var flott. At hun ga sitt alt til virket, til å gi meg ark, fordi det betyr noe, fordi det er viktig i den store sammenhengen, i vår sammenheng, i det vi ser og føler, fordi alt vi tenker på fins. Og jeg tenker at jeg kan være liten eller stor eller midt i mellom og at det er uviktig så lenge jeg er fornøyd, for det viktigste er å være fornøyd.
Og det er jeg.

9 comments:

aggi said...

Akk, den evigvarende fornøyd-problematikken!
Vår stakkars glasur-generasjon..

Angående eksamensvakt-framtid så er Marthe-Julie godt igang:
http://martheumulige.blogspot.com/2008/05/frste-dag-p-jobb.html

Og Hanna - med eller uten lilla regnjakke - du er mitt livs krydder også! :)

Maria Amelie said...

så koselig tekst, Hanna. Har savnet å lese bloggen din. Så kikker av og til gjennom de gamle tekstene,som jeg ikke har rukket å lese gjennom.
det gikk sikkert supert på eksamen!

Alter Ego said...

Haaper eksamen gikk bra, Hanna. Hva tror du skjer til hoesten, naa som du er ferdig med verden as you know it?

Elisabeth said...

Godt aa se at det fortsatt staar til liv hos deg!

Mari said...

Eg har og vore eksamensvakt! Det var veldig kjekt. Eg småprata i pausen med spørsmål om det var vanskeleg og kva dei skal til hausten. Og so fekk eg skrive eit brev og notater til medikamentkurs-prøve og lese i ei bok.

Eg kan anbefala da!

Oprah said...

Dette er Oprah. Jeg kan også spasere som en pensjonist. Du har aldri gitt meg muligheten til å vise deg det. Hvordan kan du da, så bastant, påstå at kun pensjonsister kan spasere som pensjonister?

Hanna said...

@aggi: :) Det var hyggelig å høre!

@maria amelie: Jeg kommer tilbake, men denne gangen er det bare for å vanne plantene.

@alterego elisabeth: Da går livet videre :)

@mari: Jeg har i hvert fall tenkt til å være det når jeg blir pensjonist.

@Oprah: Det handler om tyngde... Psykisk, ikke fysisk.

Anonymous said...

Jeg syns det er imponerende at du klarte å skrive noe i det hele tatt. Jeg er litt som deg, bare at som regel blir jeg sittende og tenke videre på diskusjoner jeg hadde med vakta i røykepausen. Og så blir de en skral innlevering. Sist gang blei jeg provosert av en 80 år gammel dame som var fan av Hege Storhaug og Human Rights Service. Jeje... Jeg håper verden går videre.

Camilla said...

Eksamensvakt?!?!
DET kan du banne på at jeg skal bli ja! Så mange ganger disse søte gammlingene har fått sitte der og se på meg slite, mangler det bare at jeg ikke skal få samme gleden, haha =)

Også er de så søte, det er jo som en liten fritidsklubb...Når eksamen er over pleier flere av de på blindern å samles på fredrikke til kake og kaffe.Det har jo tross alt vært en lang og slitsom dag sier de =D