Det er det vi er til for (Bare innom for å vanne plantene)

Jeg leste hele attende mai, og det er ikke det minste imponerende for det er det eneste jeg har lest og det er nittende mai og eksamen og klokken nærmer seg halv ni. Vi går på rekke og rad nedover mot Trondheim Spektrum, RFEL1001 Naturvitenskap og verdensbilde, D3, rad 8-11. Jeg står i kø for å komme over Elgeseter gate og jeg føler meg som hvemsomhelst, en i mengden, jeg er ikke en gang med i Styret på Samfundet, stafettpinnen ble gitt videre søttende mai og nå er jeg pangsjonert, jeg har fått en sølvhammer på brystet. Men når jeg kommer over til den andre siden står Andrew der og sier; Jeg tenkte jeg ikke kom til å se deg i mengden, men joda... Med den jakken så jeg deg. Jeg har på meg en lilla regnfrakk og jeg har glemt det. Jeg har glemt at jeg er mitt eget livs krydder.

I salen sitter vi på rad 8 og en gjeng pensjonister gir oss ark og informerer oss om at ingen hjelpemidler er tillatt, og jeg er som dem, jeg er ferdig, jeg er over og jeg er en av mengden, jeg er den gemene hop som ler stille av dem fordi de snakker rart, som om de er fra forrige århundre og spaserer mellom radene med hendene på ryggen, som bare pensjonister kan spasere. Jeg rekker opp hånden for å få flere ark, til tross for at jeg ikke kan noen ting har jeg skrevet ut fire sider på null komma niks, og jeg takker når jeg får flere ark av en vakker, gammel dame og hun svarer Det er det vi er til for. Og jeg lurer på om vi kommer til å være eksamensvakter når vi blir gamle, min generasjon, om vi kommer til å stå foran masse studenter og snakke vårt språk; Lever foran her, lissom, og om studentene kommer til å tenke på hvordan vi snakker og hvordan vi går, og om de kommer til å være eksamensvakter når de blir gamle.

Jeg går hjemover etter å ha levert sju sider om universet og tenker at det hun sa var flott. At hun ga sitt alt til virket, til å gi meg ark, fordi det betyr noe, fordi det er viktig i den store sammenhengen, i vår sammenheng, i det vi ser og føler, fordi alt vi tenker på fins. Og jeg tenker at jeg kan være liten eller stor eller midt i mellom og at det er uviktig så lenge jeg er fornøyd, for det viktigste er å være fornøyd.
Og det er jeg.