Ønskeliste, del 1

Jeg vet det er lenge til jul.
Men jeg vet allerede hva jeg ønsker meg mest:

- Immunforsvar

Enough said, del 2

Hørt på en strand, i et ferieparadis:

1: Akkurat nå kunne jeg blitt her for alltid, bare sittet her og... Ja. Følt at livet var perfekt.
2: Jeg tror jeg har sand i trusa.

Enough said.Åjada. Fiji var tidvis svært idyllisk.

Martin

Min bror Martin har en teori om at man kan svare alle spørsmål på følgende måte:

- Ja. Hehehe.

Her vil ja fungere som et svar på tiltalen. Hvis du svarer ja i en situasjon der ja passer vil hehehe fungere som en etterfølgende latter. Denne vil forhåpentligvis virke smigrende på den som snakket til deg. Hvis du svarer ja, og det ikke passer til situasjonen, vil latteren fungere som en ironisk latter. Ja vil dermed ha muligheten til å bety noe annet enn en enighet.

Nå har det seg slik at dette ikke er en utprøvd teori. Martin har vært far for denne teorien i flere år, uten å la den gå ut og leke.

Her er oppfordringen og påminnelsen.

For evig tid vil den være skåret inn i bloggens sider:

En dag, en setning, et svaralternativ.

Ville du stolt på denne mannen?

Badet i blått lys

Mennesker er aldri så vakre som når de er badet i blått lys, og det er de så sjeldent. Men når de først er badet i blått lys, så er det til gjengjeld mengder.

Soundtracket i kveld er blues. Blues som spiller på den strengen som binder hjertet til hjernen og til mellomgulvet. En stemme som treffer deg rett i ansiktet og tar veien inn gjennom munnen, ned i brystet og får gjenlyd i en tom mage. Selv når det er sommer, eller kanskje aller mest fordi det er en sommer der det regner og regner, kan man skjønne mannen som står på scenen når han synger at det er trøbbel i hjemmet hans, i livet hans, i kroppen hans og ting går ikke bra. Og foran denne mannen som synger sin blues og er aldri så sårbår, så sårbar som han aldri er når han snakker med sin kone, der står det en menneskemengde badet i blått lys. De er så vakre. Så vakre at hvem som helst kan elske dem, til og med en gammel mann som synger sin blues, åpner hjertet og synger fra det med all sin kraft.

Sånn bringer vi kanskje ut det beste i hverandre. Du gir oss blått lys og vi gir deg kraft til å synge fra et åpnet hjerte.
Dette er en fisk. Også de er vakre når de er blå.

Gjettelek

Da jeg kjørte buss fra Arendal til Oslo i går satt det to barn foran meg og telte høyt. Veldig høyt, og i kor. De telte noe langs veien, noe det var mange av, som jeg ikke skjønte hva var med en gang. Skilt? Mennesker? Neida. Biler.

La oss ta en gjettelek: Hvor mange biler traff vi i løpet av ti minutter på E18?Dette er en bil.

Henrik og jeg

På mandag fant jeg ut at nå var det på tide å se Ibsens grav. Vi tittet på kartet, og vandret over gravplassen. På veien traff vi to norske damer som snakket en blanding av norsk og engelsk til en polakk. Han lette også etter graven til Ibsen, og vi tok han med oss. Han het Lucas og var på ferie i Norge.

Vi fant mange kjente nordmenn, men ikke Ibsen. Vi delte oss i tre, og saumfarte gravlunden. Mens jeg gikk mellom gravene ringte en venninne. Hun hadde tegnet graven mens hun gikk på videregående, og kunne fortelle at den var overraskende liten; en rektangulær støtte, litt større en normalt.

I det jeg legger på ser jeg Olivia et stykke unna, med begge armene entusiastisk i været. Hun har funnet graven. Vi roper på vår nye, polske venn: Lucas! Lucas kommer løpende. Sammen går vi bort til graven, som består av tre liggende støtter og en diger bauta med en hammer på. Lucas har klart å engasjere et gammelt ektepar i letingen, og de kommer bort til oss og ser på monumentet, det må være lov å kalle det det, mens de snakker norsk til Lucas.

Her er altså graven, sier ekteparet. Ja, sier vi, her er den. Men vet dere hva den hammeren står for? Det er jo et politisk symbol. Ånei, sier de. Han var ikke politiker. Han var forfatter. Ja, sier vi og er usikre på om de tuller eller om de faktisk tror at vi ikke vet hvem Ibsen er. Ja, men han var ingen politisk forfatter, så hvor tror dere den hammeren kommer fra? De tuller ikke. Han var ikke bare forfatter, deler de og øser av sin visdom. Han skrev også teater.

Ajå... Når jeg tenker over det tror jeg faktisk det var han jeg skrev eksamen om i fjor. Var det ikke han som skrev det dere Helle Gabler-stykket?



Henrik og Hanna (og en liten blekksprut)

Kjære pappa.
Vi i stiftelsen Deres datter vil gjerne takke for engasjementet da vi brakte saken til Deres oppmerksomhet. Vi har imidlertidig tatt saken i egne hender, og funnet svaret.
Selvfølgelig gjennom googel.
De beste hilsner,
Hanna

Hammeren på gravmonumentet er et symbol hentet fra diktet "Bergmanden":

Hammerslag på hammerslag
indtil livets siste dag.
Byd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!
Gravlundsboka, gravferdsetaten

Meg, meg, meg

Hanna
Hei, jeg skal holde et lite foredrag i helgen. Snakke i ti minutter om et tema, og åpne for fem minutter spørsmål etterpå. Kanskje jeg skal snakke om deg...

Olivia
Ja! Hold om meg!

Hanna
Hva kan jeg si om deg, da?

Olivia
Alt. Kan dere bare holde om hvem som helst? Hva som helst?

Hanna
Ja.

Olivia
Hva er poenget?

Hanna
Litt uvisst.
Kanskje jeg skal holde et foredrag om Hannas venner - gjennom tidene.

Olivia
Neinei, bare om meg.

Hanna
Hehe. Mest om deg?

Olivia
Bare om meg.

Epilog: Det viser seg, i research for et passende tema til foredraget, at jeg vet veldig lite om veldig mye. En faktasetning som ikke gjør virkeligheten så mye bedre av at man snur den.
Men i hvert fall litt: Det viser seg at jeg vet veldig mye om veldig lite.
En nesten-sann faktasetning.

Fijitid

Paraseiling-mann i oransj t-skjorte: - He will be here soon.
Mamma som har sittet på strand i en og en halv time (som skulle vært femten minutter), for å filme sine barn i det de skal paraseile: - So, half an hour?
Mannen i oransj t-skjorte, litt indignert: - No, sooner. Fiftheen minutes, maybe. (Pause) Fijitime.
Fijitid: Et begrep fra Fiji, som brukes om ting man ikke har oversikt over hvor lang tid kan ta.

Logikk

Det er søndag, det er lunsjtid, klokka er fem, det er tilbud på mat og det blir fast food til middag.

Hanna: Hva er greia med to poser? En for kyllingen og en for poteten. Har de en sånn fetisj for at mat ikke skal ta på hverandre?

Olivia: Du kan ikke blande. Da blir det milkshake!

Hanna: ...hvordan blir det milkshake?

Olivia: Nei, altså. Logisk sett.

Hvordan logisk?

Shake, shake. Milkshake!

Fiji

Takket vaere en tur til Island i tiende klasse gikk Hannas pass ut allerede for et par aar siden, antakelig ikke lenge etter at de elektroniske passene ble innfoert. Dette foerer til at hun i dag er innehaver av et elektronisk pass og kom seg trygt frem til Fiji for nesten to uker siden.

Siden den gang har hun opplevd aa bli mistenkt for inntak av dop, av sin egen familie: Hva annet enn dette kunne foere til hennes tidlige morgener og daglige treningsoekter?

Kunne det ogsaa vaere dopet som foerte til hennes eventyr i luften? Etter bare noen faa dager befant frk. Hvattum (How do you pronounce that?) seg i nesten loese luften, flere titalls meter over vannet, trukket etter en baat.

Naar man har vaert saa hoeyt oppe maa vel nedturen komme, tenkte frk. Hvattum og det skulle hun ha helt rett i. For foerste gang befant hun seg under vann, med en snorkel som pusteredskap. Saltvann i oeynene til tross, der nede fant hun en annen verden. Korallrev, smaafisk og, i det mor og bror begge var utenfor rekkevidde for aa bekrefte eller avkrefte, en rokke. Den var ca saa lang, sa frk. Hvattum da hun satte foettene paa land, og strakk armene saa langt hun kunne til hver sin side.

Slik var altsaa tiden flydd av sted, med korte og lange avbrekk i sol og vann, og frk. Hvattum skjoente at alle gode ting maa ta slutt. Hun pakket sin koffert, som hun slet litt med aa lukke etter innkjoep av en indisk hindugud og en ukulele, og skulle snart vende snuten mot en tigerstad langt borte, paa vei til nye eventyr.

Dette skulle vært en post om at vi reiser til Fiji i morgen tidlig, og skal kose oss og slappe av i to uker

Så ble klokka halv to og det var under tolv timer til vi skulle reise, og mamma lurte på om jeg hadde elektronisk pass. Jeg ante ikke. Jeg ante ikke hvordan et elektronisk pass ser ut.

- Hvorfor trenger jeg det?
- Mellomlanding eller stopp i USA.
- Ah. Fikk du vite det nå?

Mamma liker ikke lese papirer før hun må.
Må er tydeligvis relativt.

Lurer du på hvordan et elektronisk pass ser ut? Slik:
Foto: Scanpix/ Stein J. Bjørge

Alle duene, minus en

I går så jeg en ordentlig død due. Den lå på bakken. Det så ut som om noen hadde skutt ut magen på den, og så lagt en jorbæris der i stedet for. Opp av hullet, der det skulle vært mage, stod det en iskjeks og ut av dua hadde det sevet rosa is. Nå hadde det størknet i en dam rundt den grå dua.

Det slår meg at grått og rosa er ganske fint sammen.
Åjada, grått og rosa. Nydelig.

Enough said, del 1

I forrige uke kom det en fyr heseblende inn mens jeg satt i Betonghaven, og spurte marihøna som var på jobb om han kunne få en plastpose. Hun lette litt mens han trippet rundt foran baren. Jeg har bare en diger, svart søppelsekk. Går det bra? spurte marihøna. Ja, svarte trippefyren, det går fint.

Jeg ble nysgjerrig. Hvem trenger en plastpose, og bryr seg ikke om størrelsen? Hva skal han bruke plastposen til? Jeg spurte. Hva skal du bruke plastposen til? Han så litt forlegen ut. Jeg har en kamerat. Han er litt dårlig. Han skal ta taxi hjem.

Enough said.

For noen dager siden ble jeg gående ved siden av en guttegjeng på gaten. Jeg oppdaget at en av dem hadde et underlig skille på kinnet; han hadde fin farge i ansiktet, men fra foran øret ned til haken hadde han en hvit stripe.

Så oppdaget jeg at det var enda en av guttene som hadde dette skillet. Jeg så frem og tilbake mellom de tre som gikk foran meg og de to som gikk ved siden av meg, og oppdaget at de alle hadde en hvit stripe fra øret til haken. Jeg la to og to sammen, tok mot til meg og spurte: Unnskyld, er dere i militæret?

Ja, svarte gutten og smilte.Han tenkte nok at kveldens sjekking ble lettere enn han hadde sett for seg. Hvordan skjønte du det? Håret?

Eh... Det var ikke helt det som gjorde meg oppmerksom.

People of the World, del 1

Herregud, herregud, herregud, herregud, herregud, herregud
Herregud, herregud, herregud, herregud, herregud, herregud
Herregud, herregud, herregud, herregud, herregud, herregud
Herregud, herregud, herregud, herregud, herregud, herregud

Hanne Skille Reitan kom inn på teaterskolen.
Og Gud sa: People of the world, gled dere til å se teater i fremtiden.

Alle duene, alle duene. Heisann, hoppsan, fallerallera.

I dag drepte jeg en due. Jeg syklet og plutselig var den der. Jeg prøvde å styre unna, men jeg regnet strengt tatt med at den kom til å lette. Plutselig lå den der. Den hadde et litt ekkelt sykkelmerke over seg. På skrå, langs deler av kroppen og over halsen. Jeg la merke til at jeg har ganske tykke sykkelhjul.

Jeg var ikke sikker på at den var helt død. I en film jeg så for et par år siden ble en dame påkjørt av en trailer, og en fyr krabbet under den og stakk et eller annet inn i brystet hennes så hun skulle få puste. Skikkelig ekkelt, men hun overlevde og på slutten av filmen ble de sammen.

Jeg satte meg på knærne og prøvde å høre om den pustet. Jeg har aldri hørt en due puste, så jeg ante ikke hva jeg hørte etter. Jeg la en finger inntil den flate halsen. Ingen puls. Hva forventet jeg? Halsen var helt flat.

Jeg lurte på om jeg skulle ringe politiet; man gjør det hvis man treffer en elg med bilen. Hvis man overlever da. Jeg tok meg selv til hodet, til armene og til brystet, og kunne konstatere at jeg var helt uskadd. Takk Gud! Jeg hadde vært veldig heldig.

Sakte merket jeg at sympatien jeg hadde følt for duen da jeg så sykkelhjulmerket forsvant. Jeg bestemte meg fort for at det ikke var vits i å trekke politiet inn i saken. Dette er faktisk en sykkelsti. Du har vinger, og meningen er at du skal fly, sa jeg før jeg tørket av det værste klinet på sykkelhjulet med et blad og syklet videre.

Ting som ikke er morsomme, del 1

Olivia fortale meg om da hun surfet på stranda i Rio. Det var så fint og flott og varmt og godt, og plutselig hadde noen ropt hai, hai!, men så var det bare tull. Ha ha.

Ikke morsomt.

Ferskpresset juice

T skryter av at en som skal flytte inn der han bor har appelsinpresse. Han gleder seg til å drikke ferskpresset juice. M har vært borti det før:

M: Husk å legge appelsinen i kjøleskapet først.
T: Hvorfor det?
M: Hvis ikke blir det varm juice.
T: Det går an å sette juicen i kjøleskapet.
Men da blir den ikke ferskpresset.Mmm...

Fri

Jeg er nok en av få som har en uke fri i eksamenperioden. Friuken har jeg brukt til å vente på å få utdelt hjemmeeksamen. Dette er en liste over andre ting jeg har gjort:

- Snudd døgnet (veldig lurt)
- Syklet
- Gått på café
- Sittet i gresset
- Sittet på benk
- Sittet på brygge
- Spist lang frokost
- Sydd en veske
- Lest mange skjønnlitterære bøker

I dag var det igjen tid for å stå opp tidlig. Klokken åtte våknet jeg til tonene fra et album om en svensk flyger som kræsjer og kræsjer, et album jeg har fått og som til dags dato er noe av det hardeste jeg eier. Da jeg la meg i går tenkte jeg at det ville vekke meg, no more hours upside down, frk. Hvattum. Etter ti minutter hadde jeg vendt meg til det, og tenkte som jeg pleier at det var idioti å stå opp. Så skjedde noe uventet: Jeg stod opp likevel.

Jeg spiste ikke lang frokost, jeg syklet ingen steder; jeg gjorde meg klar for eksamen.
Og oppdaget at jeg hadde startet dagen med å ta på meg undertøyet på vranga.Det er ikke det, vettu.

Marmelade

Nå har jeg blitt min mor; jeg spiser marmelade. Jeg har gjort det i flere dager uten å si det til noen. Nå spiser jeg to skiver brød med smør og marmelade og drikker et glass melk.

Mamma pleier ikke å bruke smør på, tror jeg. Hun pleier ikke drikke melk til. Dessuten er klokken snart tre. Om natten. Jeg tror ikke min mor pleier å spise mat midt på natten mens hun vurderer om hun skal sove eller om hun skal spille gitar. Det er det som skiller min mor fra meg. Og noen andre ting.

Mamma pleier å lage seg en salat og ta på seg den grønne ullkåpen når det er kaldt ute eller når hun ikke gidder å ta på seg noe annet fordi hun bare skal sitte på verandaen og drikke kaffe til frokost uansett. Mamma pleier å spørre om hun skal kjøpe noe spesielt når jeg kommer på besøk, og selv om jeg aldri spør om det har hun alltid kakao som man blander ut i varmt vann. Det er godt. Det drikker jeg til frokost mens mamma er ute og jobber i de voksnes verden. Så spiller jeg kanskje litt piano og går på café, og ser litt mer urban ut enn jeg vil, tror jeg.

Mamma pleier å dra tidlig på jobben. Hun sykler uten hjelm og hun sykler som en galing. Pass deg.

Jeg sykler også, men jeg sykler sjeldent tidlig. Jeg sykler uten hjelm, men jeg er en veldig forsiktig syklist. Jeg er litt redd for fart, og dessuten kjenner man vinden i håret selv om det går ganske sakte.

Mamma ler høyt. Særlig når jeg forteller historier. Jeg lurer på om det er sånn at foreldre synes at barna deres er morsomme uansett. Jeg lurer litt på det og konkluderer med at det synes de antakelig ikke.

Jeg drikker opp melken min og tenker på to ting:
1) at marmelade er godt.
2) at nå er det på tide å sove.
Jeg begynner å bli voksen.