soundtrack

Fort dere, det er lang kø utenfor Blå, sa Mo i telefonen før vi la på.

Lang kø utenfor blå, sa jeg skeptisk.
Går det an at det er lang kø utenfor Blå? sa jeg henvend til frøken F, før jeg la til Det er kanskje en sånn setning jeg må spise etterpå. Litt som da folk lo av at vi kjøpte billetter til Sufjan Stevens novemberkonsert i sommerferien, Sufjan Stevens kommer aldri til å bli utsolgt, sa folk. De måtte spise sine ord og stå på utsiden, da vi var på innsiden og nøt.

Borti gata kommer en bekjent gående, på vei hjem fra Blå. Der det var lang kø og utsolgt. Frøken F lo godt. Vi måtte forklare at hun ikke lo av skadefryd, men fordi vi nettopp hadde snakket om det som er gjengitt over. Ja, hadde jeg visst sikkert at jeg kunne gå på konserten før i dag hadde jeg ikke ventet med å kjøpe billett, sa den bekjente, dere er heldige, det blir sikkert en god konsert. Ja, sa jeg, antakelig høstens beste. Da måtte han gå, han orket ikke mer.

Og jeg hadde rett.
Høstens beste konsert.

Jakten på det vakre

Å lytte til regnet som trommer lett på taket når bakken ber om litt vann er nydelig. Når solen titter opp bak en sky og du ser at sommern ikke er over, da er litt regn på taket mer enn ok.

Men når man våkner for 19´ende dag på rad av at regnet pøser ned i bakgården, oversvømmer veien til skolen, ødelegger håret til gamle damer, da er det ikke ok. Da er det fristende å snu seg, pakke seg inn og la verden bedrive det den pleier å gjøre så tidlig og så sent, mens du drømmer at våren er her allerede.

Noen ganger må man stå opp likevel. Noen ganger må man innse at vintern er på vei og ta på seg strømpebukse i midten av september, ta på seg votter i midten av september.

Og så har man satt fra seg sykkelen sin i Trondheims travleste gate da man drakk kaffe med en fantastisk venninne for nesten en uke siden, og noen har bemerket at sykkelen antakelig er stjålet. Men man går til Trondheims travleste gate fordi sykkelen er av den trofaste typen. Og når man runder hjørnet og ser at den står der, blå og skinnende, åpner himlen seg og lar vannet falle mot bakken. Så du søker ly med noen du ikke kjenner og da ser du det vakreste du har sett på lenge. En dame på 60 år med ravnsvart og sølvgrå manke, et rosa skjerf rundt halsen og et smil om munnen.

Også spør du om du kan ta bilde av henne, og det kan du. Men før hun sykler av gårde lover du at du bare skal vise frem bildet til noen få venner.

Såå... Jeg kan ikke legge ut bildet her. Men du kan se det for deg.
Eller komme på besøk.