Drømmemann

Fredag kveld går DJ Marte, O-dog og jeg på konsert med Oscar Danielson. Det er stearinlys og mann over 30 med midtskill og langt hår. Det er vakkert. Vel ute kjøper vi siste cd´en og blir stående å prate. Det kommer bort en fremmed gutt med blå genser (tror jeg).

- Var dere på konserten?
- Ja.
- Den var bra, ass!
- Veldig bra.
- Jeg fikk en sånn følelse av glede, du vet, inne fra hjertet!
- Hvordan glede da?
- Sånn... Våryr. Også midt på høsten!

I løpet av denne samtalen skjønner gutt med blå genser (tror jeg) at han kunne sagt noe annet. Kanskje han skjønner det fordi jeg bryter sammen i total latterkrampe og nesten ikke klarer å stå på beina. Kanskje han skjønner det fordi han ikke er døv (tror jeg) og selv hører hva han sier. Okke som; Han går.

Strengt tatt var det ingenting feil med samtalen. Den var morsom. Den var underholdende.
Men man vil ikke ha en gutt som ikke kan le av seg selv.Æææ, jeg kan ikke se!