Hanna var et vakkert pikebarn. Året var 1990 da hun første gang satte sine ben på gressplenen og tenkte at her ville hun bygge og bo. Hun trengte ikke bygge, fordi det allerde stod en hytte der, og det var fint, for hun var tross alt bare seks år gammel. Bo kunne hun heller ikke gjøre, for hytta var ikke vinterisolert. Men hun bebodde i lengre perioder, opptil to måneder, og noen ganger bygget hun litt også. Hun bygget ikke så mye, men hun var tross alt bare seks år gammel.
Mor bygget, men hun var tross alt litt mer enn seks år gammel. Det var Hanna også blitt. Hun var blitt 18 år og hytta var blitt så råtten at man ikke hadde særlig valg: Noen måtte bygge. Mor ville selge, men Hanna gråt og hulket, og Mor ville at Hanna skulle ha det bra. Så Mor bygget en ny hytte. Men Hanna brukte ikke hytta likevel, og det var ymse grunner til det. Etter tre år ville Mor selge igjen. For det var ingen andre enn Hanna som ville beholde hytta, og Hanna brukte den ikke.
Mor og Hanna møttes på en cafe for å diskutere hvordan de kunne dele på vedlikehold og utleie av hytta. Men Hanna sa noe overraskende: "Jeg tenker vi selger", sa Hanna. Mor så litt sjokkert ut, og Hanna forklarte hva hun tenkte. Mor var svært fornøyd, og de var enige om at en bør hadde blitt løftet av deres skuldre. "Ja, det var greit å bli ferdig med", sa Hanna. "Sannelig bra vi ikke gjorde det til noen big deal og jeg ble dramatisk..." For Hanna hadde kanskje sagt at hun aldri kom til å gi sin velsignelse til å selge hytta. Men hun hadde ikke sagt det på en veldig dramatisk måte.
Lillebror på plattingen utenfor hytta. Her immiterer han Ingrid E. Hovig. Selvfølgelig. Han var relativt dramatisk i denne sammenheng. (Se så lang armen hans var! Jeg kan ikke huske at den var spesielt lang på den tiden, men på dette bildet ser det slik ut.)
