15/05

Eksamen veier ikke tungt nok på skuldrene, det er fremtiden som veier og som gjør at jeg må sove omvendt vei i sengen i natt, så ting virker som de er riktig vei igjen.

Jeg leser mine egne tekster og finner biter av meg selv i gamle undringer som ikke lenger opptar plassen i hodet eller plassen på blokka, som ikke lenger tar tiden av dagen, men som ble viktige byggesteiner i det livet jeg har levd siden sist.

Nå er det en knute som ikke er ord; ikke er ord som skal ut og løses opp med blekk, løses på papiret. En knute som er venting, en knute som venter, en venting som er en del av livet.

Når fremtiden er her, betyr det noe?